|
Det er de som oppfatter det apostelen vitner her - og det kan også
være snart gjort å gjøre det - som om han ennå ikke var kommet frem
til en klar erkjennelse. Som om det ennå manglet noe i hans tro.
Det er jo helt klart - ut fra det vi faktisk leser i denne teksten
også - at det absolutt ikke er tale om noe slikt.
Han skriver jo underlig her, om en ikke forstår hvordan det er å
være en kristen: «Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er
fullkommen.» det skriver han i vers 12 her - og så i vers 15: «La oss
da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn.» Han er altså
ufullkommen og fullkommen på samme tid! Ja, men da kan det jo ikke
dreie seg om det samme.
La oss se nærmere på det. Hva er det som får ham til å kalle seg
fullkommen? Hva er han fullkommen i? Og ikke han alene - han taler jo
her om så mange som er fullkomne. (v.15). Det finnes altså mennesker
her på jord som er fullkomne i noe, eller rettere sagt - ved
noe. Er du som er her nå blant dem, mon tro?
Det han her taler om, er hva han er ved troen på Jesus. Ved sin
tilflukt til Jesus, og den Guds gjerning som er skjedd ved Ham. Bare
et blikk på Golgata kors, tar syndeskylden fullkomment bort, da det
som skjedde der nettopp er for dine synders skyld. Det er som med
forbildet Gud gav oss i ørkenen, hvor Moses skulle henge opp en
kobberslange for Israels slangebitte folk. Et blikk på den og de fikk
leve! Det vil altså si - at ved et blikk på den var de fullkomment fri
fra den gift slangen hadde sprøytet inn i dem.
Ved et blikk på Golgata er også du fullkomment fri fra
den gift den store slangen - djevelen - sprøytet inn i menneskeslekten
på fallets dag. Fullkomment fri! Fullkomment legt! Hør det! Det er
ikke noe du skal registrere i deg selv, det er noe du skal få
tro - fordi Guds ord sier det!
Disse som lever her, kaller apostelen fullkomne!
Ja, men peker ikke apostelen på en vei videre?: «Jeg glemmer det som
ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot
målet.» (v.14).
Det er de - ja, det er faktisk ganske så utbredt blant
kristne - som tenker at vi må videre i vårt kristenliv, ved at vi
legger dette med korset bak oss, og strekker oss etter større høyder
og større gaver. Hør for det første - og gå heller ikke videre før
det er gått ganske så klart opp for deg - noen større gave enn Jesus
Kristus og Ham korsfestet, finnes ikke! Det er der - der -
alt er gitt deg, som gis av Gud, og utenfor dette gis ikke noe, men
du kommer tvert imot i kontakt med forførende ånder.
Som når du ser på et velskapt spedbarn - alt er jo til
stede, så du kan si det er fullkomment, i den forstand, men det er
jo ikke fullkomment utviklet ennå. Slik også åndelig - et menneske
må få tid til en sunn utvikling - «det gjelder bare at vi,
så langt vi er kommet, holder frem i samme spor,» som apostelen
skriver her. (v.15). Samme spor! Ikke et nytt spor!
Dette er altså ikke noe vi skal legge bak oss, som noen hevder, men
nettopp hva vi skal søke å se dypere inn i, så vi ikke skiller noe som
har med vårt kristenliv å gjøre, ut fra det.
Han dveler ikke ved sin fortid, Paulus - den står tydeligvis
ofte malt for ham - «Men av Guds nåde er jeg det jeg er,» sier han.
(1 Kor 15:10). Altså la han det bak seg - så ofte det måtte dukke
opp i bevisstheten. Han hadde sikkert - som du og jeg - mer enn nok
med den synd han så i sitt gamle menneske daglig. Også dette med omvendelse
lå bak Ham. Han visste seg nå omvendt til Gud ved sin tilflukt til
Jesus. Nå levde han i den daglige omvendelse, nemlig å vende seg fra
sitt eget - tanker og meninger, som stammer fra kjødet, og et kjødelig
sinn - til Kristus. Som han skriver her: «La oss da, så mange som
er fullkomne, ha dette sinn.» Dette sinn! For hva er det han strekker
seg etter?: «- og strekker meg ut etter det som er foran, og jager
mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra
i Kristus Jesus.» (v.14). I Kristus Jesus! Ser du apostelens
sinn?
Det er jo den samme velsignede formaning han kommer med
til kolosserne, der han skriver: «Er dere da oppreist med Kristus,
så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd.»
(Kol 3:1). «- der Kristus sitter ved Guds høyre hånd.» Det
er saken, forstår du! Kristus!
Det er jo dette apostelen er opptatt med hele veien. Igjen og igjen
hører du: «Han som døde for meg!» «Han som elsket meg, og gav seg selv
for meg!» osv.
Du - hvor døde Han for deg? Hvor gav Han seg selv for
deg - og åpenbarte nettopp sin kjærlighet til deg? Ender du ikke ved
korset da? Eller er du kommet lenger du enn apostelen var? Det var
dette apostelen ikke var fullkommen i! Det Peter beskriver
slik: «Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus
Kristus!» (2 Pet 3:18).
E.K.
|
Noe
som bringer apostelen til å skrive til korinterne - som hadde mer
og mer skilt budskapet om Ånden fra budskapet om den korsfestede og
oppstandne frelser, slik at de nå var mer opptatt av Ånden, og Åndens
gaver enn av Jesus, og så ikke at de dermed hadde vendt seg etter
en annen ånd, en som dere ikke før har fått! Dette er alvorlige ord
til oss i dag også. Hør det fullt ut hva han skriver til dem: «Men
jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal
også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene
troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en
annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd,
som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke
før har mottatt - da tåler dere det så gjerne.» (2 Kor 11:3-4).
Han hadde skrevet til dem: «For jeg ville ikke vite av
noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.» (1 Kor 2:2).
Når han taler til kolosserne om å søke det som er der
oppe, skriver han også videre: «La deres sinn være vendt mot det som
er der oppe, ikke mot det som er på jorden.» (Kol 3:2).
Hva sier han om disse som ved kristendommen bare søker å bedre sine
kår her i verden? Han bruker ganske så sterke ord om det: «- som jeg
ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange vandrer som
fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen. Deres gud er buken, og
de setter sin ære i sin skam. De trakter bare etter jordiske ting.»
(v.18-19).
Han peker på noe helt annet for oss som har himmel og
salighet som mål - der hvor Jesus er: «La oss da, så mange som er
fullkomne, ha dette sinn.» Dette sinn! Og så peker han straks
hen til Guds uendelige godhet mot stakkaren: «Og om dere skulle være
annerledes innstilt i noe, så skal Gud også åpenbare dere dette.»
Han vil ikke etterlate deg i noe mørke, du som søker
sannhet, og ikke så gjerne tåler det suspekte fordi det
appellerer til kjødet, det gamle forfengelige menneske. Han
skal ta seg av deg som holder deg her - som du hører videre: «Det
gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder frem i samme spor.»
Merk deg! I samme spor! «Brødre, vær mine etterfølgere!» Hva
var det så Paulus søkte - så vi kan se om vi er hans etterfølgere?
Han søkte Jesus fremfor alt annet! Og så sier han noe videre her:
«Og akt på dem som vandrer etter det forbilde dere har i oss.» (v-15-17).
Akt på de troende som vandrer på denne veien altså. Hold deg til dem!
Han setter disse andre opp mot dem som vandrer etter hans forbilde: «De
trakter bare etter jordiske ting. Men vi har vårt hjemland i
himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser.»
(v.19-20).
Han var ikke redd for å sette skille, Paulus! Men hvor gikk så
skillet? Grovt kan vi si - mellom dem som kan synge med i sangen
av hele sitt hjerte: «Nei, for all den ting jeg visste, Kan jeg ei min
Jesus miste!» - og de andre. For uten Jesus og Hans verk er jeg kun en
fortapt synder, overgitt til Guds vrede og dom over all synd! Det er
det ene. Og det andre er, at jeg gjerne vil høre Ham til - for ingen
er som Jesus! Han er min tilflukt - gitt meg av Gud! Den største gave,
og jeg vil gjerne se dypere inn i den!
Det var deg Han tok med seg inn i lidelsen, og kjøpte deg fri! Du
synes vel ikke det er noen liten gave, gjør du vel?
Jeg tenker ikke det!
«Men det som var en vinning for meg, det har jeg for Kristi skyld
aktet som tap. Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen
om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For Hans skyld har
jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og
bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av
loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av
Gud på grunn av troen.» (v.7-9).
Du ser vel hva apostelen jaget etter å bli fullkommen i her? Og
Jesus var så visst ikke noe han la bak seg, men tvert imot den han
ville bli funnet i, når dagen kom, og han skulle stå for
tronen! Måtte du og jeg også ha det som mål for øye - å bli funnet i
Ham, her og nå, og i evigheten engang. Noen annen frelse har Gud ikke
gitt!
|
4
søndag i påsketiden
