Tilbake            
                                               5 søndag i åpenbaringstiden

 

 

 

 

 

Av nåde blott!

Rom 4:1-8

   1 Hva skal vi da si at vår far Abraham oppnådde etter kjødet? 2 Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud. 3 For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet. 4 Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. 5 Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på Ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. 6 Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger: 7 Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. 8 Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.

   Disse vers i Romerne 4 forkynner oss troens vei til frelse. Skriften beskriver to veier til frelse og liv – lovens, det vil si, gjerningenes vei, og troens vei, det vil si, nådens vei.
   «Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent.» (v.4).
   Den ene – lovens vei forkynner: Den som har gjerninger får ikke nåde, men lønn. Gud kommer rett og slett i et gjeldsforhold til mennesket, blir det noe skyldig, som til en leiearbeider.
   Til disse som søker å bli rettferdige på denne veien, sier Gud: Gjør det så godt som jeg krever det, så skal du få lønn som lovet! Nettopp som vi leste – ikke noe av nåde! Ikke som mange kan tenke: Så godt jeg kan og nåde for resten – altså, for det jeg ikke kan. Men nei, på denne veien leste vi, heter det lønn, når det bedømmes som bra nok, det vil si, oppfyllelse av ALT som står skrevet i lovens bok, men ingen nåde! Som vi kan lese det i Gal 3:10: «For alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det.» Hørte du? – gjør ALT!
   Disse to ting lar seg ikke blande! La oss stanse for det første bud i tibudsloven. «Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.» (5 Mos 6:5).
   Spørsmålet som lyder til deg da er såre enkelt: Gjør du det? Du skal, sier budet! Dette kommer også i andre bud, som: Du skal ikke begjære osv. Begjærer du? Du skal ikke, sier budet! Gud mener det jo!
   Mange tenker – loven gjelder ikke lenger, og trøster seg til Jesus. Men Jesu verk blir ikke den til del som stoler noe på Ham og noe på seg selv. Enten er du på lovens vei, og da beror helt på deg selv, eller så er du på nådens vei, den som du opplyses om ved evangeliet og da løst fra loven.
   Nåde betyr for intet! Uten betaling! Det vil si, uten en smule grunn i den som er gjenstand for den, ellers blir det ikke mer nåde, men gjerning.
   Hva er det som er bra nok da, for at en som meg skal kunne entre inn i Guds evige rike? Det uttrykkes i Bergprekenen i Matteus 5. Rene av hjertet! Fariseerne lærte at det ikke først og fremst var fullkomne gjerninger Gud krevde, men rent motiv. Og dette er dessverre også et ganske så vanlig syn i kristne kretser. Men dette er lovens vei!
   Du vet, rent motiv forutsetter et rent hjerte. Er ikke hjertet rent blir ingen tanke, ord eller gjerning det heller, for alt liv og handling springer ut av hjertet. Et rent hjerte er jo noe uendelig fint – er hjertet rent, da blir hele livet, ja, ALT rent!
   Men du, har du et slikt hjerte i deg selv? Nei, du har nok oppdaget også i dag at du er langt fra. Men så sier Ordet at det må vi ha, om vi skal se Gud.
   Det er mange som har en kristendom som utelukker den absolutte nødvendighet av en Frelser og Forsoner. Som en forkynner sa: Gud krever ikke det umulige av oss. Er det sant? Nei, det er ikke sant! Når Gud krever, så krever Han alltid det fullkomne, det vil si, det umulige. Og Han møter oss ikke under noen omstendighet på halvveien. Et rent hjerte, det er bra nok – da først skal du se Gud.
   Jesus sier om menneskehjertet, utspringet, kilden for alt liv i Matt 15:18-20a: «Men det som går ut av munnen, det kommer fra hjertet, og dette er det som gjør mennesket urent. For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott. Disse ting er det som gjør mennesket urent.»
   Det som kommer derfra det gjør mennesket urent! Ikke som mange hevder altså, at mennesket er godt på bunnen. Det er nettopp der det ikke er godt, som Jesus nettopp forkynte deg nå.
   Om de troende står det – Guds Sønns blod renser oss fra all synd – også våre gode gjerninger. Våre beste gjerninger må renses i Jesu blod, om de skal bli stående for Gud.

   Menneskehjertet er altså urent ifølge Skriften, og er også alle sanne troendes erfaring. Profeten Jesaja skriver i Jes 64:5: «Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg. Som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort.»
   Profeten var Guds munn overfor folket. Men du vet, han hadde stått innfor Han som er lys, som vi leser det i Jes 6:1-4: «I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy, opphøyet trone, og slepet av Hans kåpe fylte templet. Serafer stod omkring Ham. Seks vinger hadde hver. Med to dekket han ansiktet, med to dekket han føttene, og med to fløy han. Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av Hans herlighet. Dørpostenes fester bevet ved røsten av dem som ropte, og huset ble fylt med røk.»

E.K.

   Likevel står det om en stor skare ingen kunne telle for Guds trone erklært å være rettferdige i Hans øyne – de er rettferdiggjort av Gud. Hvem er de? Er de virkelig rettferdige? Er det derfor Han har erklært dem å være det? Eller er det slike som har gjort så godt de har kunnet, som det gjerne kalles, og så har Gud gitt nåde for resten? Har gud sett til deres gode vilje, og så kommet til hjelp og lagt til det som ennå manglet?
   Nei, disse får i Skriften her betegnelsen – ugudelige! Hørte vi rett? Ugudelige! Ja! Men videre – hva har de gjort for å bli rettferdige for Den Hellige Gud? De er jo ikke lenger ugudelige der de står for tronen, men tvert imot rettferdige! Ingenting! Det står her i vers 5 i teksten vår: «Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på Ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.»
   Uten gjerninger! Her er troen satt opp som en motsetning til gjerninger. Du tro, kan du høre sagt. Da er troen blitt gjort til en lovgjerning, og dermed til noe ganske annet enn den sanne, frelsende tro. Det er loven som krever tro men en slik tro etter loven finnes ikke i verden, det er kun den egenrettferdiges innbilning somsprekker som en såpeboble i møte med den levende Gud. For vi kan ikke prestere å tro ut fra oss selv. Troen er ingen prestasjon fra vår side – ikke noe vi gir Gud, men noe Han gir oss – ikke et offer vi bringer Ham, men en Guds gave som vi hører av Ef 2:8.
   Vi formanes ved Jesaja i Jes 55:3a: «Vend øret hit og kom til meg! Hør! Så skal deres sjel leve.»
   Men det sies mer: Han kom for syndere – rettferdiggjør den ugudelige, som vi nettopp leste, de som ingenting har å vise til, og forkaster dem som viser til sine gjerninger, som sin tjeneste for Ham for eksempel.
   Døde Han for rettferdige? Du skal få svar fra Rom 5:6: «For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.» Ser du deg selv som et moralsk bra menneske også innfor den levende Gud. Da er du en blant de rike Han sender tomhendte bort. Der er kun spørsmål om blodet, utgytt for våre synder!

   Du kan høre mye bønn som lyder som følger: Gi meg mer kjærlighet, gi meg mer nød for de ufrelste, mer visdom, mer kraft, osv., i det uendelige nærmet. Og det er klart, en sann troende blir aldri fornøyd med seg selv – men det var en tid jeg også ba slik, det vil si, min bønn besto av det? Jeg ville ha hele kristendommen i meg selv. Men jeg fikk se, at skjult under alt dette lå den gamle slangen: Dere skal bli -. Ville slippe å være nådetigger som måtte møte Gud i en stedfortreder. Jeg ville ikke være fortapt synder, så et forsøk på å unngå sannheten, det er hva dette i virkeligheten er, men fremstår ofte som sunn åndelighet. Jeg ville rett og slett være noe selv – rettferdig i meg selv, understøttet og hjulpet ved Guds kraft og styrke. Ingen sunn åndelighet, nei, men tvert imot en farlig vei å komme inn på.
   Men når du hører all denne bønn og mas om å få av Gud: Gjør meg til osv., hvor ofte hører du noen be om det Jesus først og fremst kom for å bringe, nemlig hvile? – det Han kaller til i Matt 11:28. Er det virkelig så få iblant oss som kjenner på behovet for åndelig hvile? Det er i tilfelle en sterk og alvorlig indikasjon på at de ikke har kommet til Ham som hjelpeløst fortapte syndere i første omgang, derfor er heller ikke dette det fremste behov.
   Er det noen her som er trett av all tjeneste og krav som er blitt lagt på deg, enten det er i kristen virksomhet, eller det vi kaller verden, og som derfor ønsker å finne hvile? Du er på rett vei! Du søker nemlig det Han først og fremst kom for å gi. Det er du fattige stakkar som er på rett vei!
   I Joh 7:37-39a, kan vi lese Jesu ord, der Han roper ut til et folk opptatt med å gjennomføre alle slags religiøse ritualer og oppgaver: «Men på den siste, den store dag i høytiden, stod Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa Han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham.»
   Og nå takker jeg Gud, at jeg fikk bringe det videre til deg i dag!