5 søndag i treenighetstiden

   Det er noe vi kanskje ikke er så fullt klar over som vi burde være - dette med å være av én ånd. Du og jeg som har tatt vår tilflukt til Jesus, vi er av én ånd. Enten er vi av Guds Ånd, slik som disse Johannes skriver til her: «Han som er i dere» - eller så er vi av den ånd, som han også nevner her: «- han som er i verden.» (v.4). «- den ånd som er virksom i vantroens barn,» som Paulus beskriver det i Ef 2:2.
   Legg særlig merke til, hva han sier om den ånd - den er virksom i dem! Det er altså ikke bare tale om en slags holdning - det er ingen død ånd, men en levende, bevisst og virksom ånd. Det er ånden av «høvdingen over luftens makter,» som han også kalles, altså djevelen - ikke noe mindre.
   Det blir ofte sagt: Han er ingen personlig kristen, men han er heller ingen motstander. Eller: Han er ingen personlig kristen, men han er positiv til kristendommen!
   Dette er ifølge Guds eget ord helt umulig: «Den som ikke er med meg, han er imot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.» Dette er ord av Jesu egen munn, slik vi møter dem i Luk 11:23.
   Ikke mye slingringsmonn her! Og her peker jo Jesus også på, hva det egentlig er tale om - nemlig, for eller imot meg! - Min person, mitt vitnesbyrd, min gjerning!
   Du kan ikke være positiv til det, og så ikke ville ha noe med Ham å gjøre personlig.
   Men visst er det tale om mer eller mindre åpenbare motstandere, og vi skal være glad for at Gud demper dette noe. Men alt som ikke er av Guds Ånd, virket i mennesket ved vitnesbyrdet om Jesus Kristus - det vil si, den Ånd som har tatt bolig i deg ved Jesus Kristus - den ånd er av motstanderen.
   Det er også noe som viser seg, når Guds Ånd riktig trenger innpå det mennesket, lar lyset skinne inn i kroker og kriker og gjør det klart, at eneste mulighet for redning er omvendelse og gjenfødelse. Da kan en positiv holdning, på et øyeblikk slå om til den bitreste motstand og åpenbar forfølgelse. Fordi der er en ånd som ikke er av Gud. Disse kalles hver seg, sannhetens Ånd og villfarelsens ånd. (v.6b). Sannhet og villfarelse, det er jo motsetninger! - Villfarelse kan jo ikke ha en positiv holdning til sannhet, dersom den skal stå frem uten maske, med sitt sanne ansikt. - Og likeens: Sannhet kan jo ikke ha en positiv holdning til villfarelse!
   Men det er jo nettopp dette de forsøker å få til - også i kristen sammenheng - i dag: Vi kan leve med to syn, sies det da.
   Kan sannheten leve med løgn? Men vi tror på Jesus, det har vi felles, sies det. Å? Men å tro på Jesus, det vil jo si, å også tro på det Han har sagt og det Han står for! - Og hvor langt dette går, det sier Jesus selv, idet Han også sier om sine apostler: «Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster Ham som har sendt meg.» (Luk 10:16).
   Altså innebærer det å tro på Jesus, også å tro på Hans apostler, for, som Han sier her: - Den som ikke tror på Hans apostler, tror heller ikke på Jesus selv, men har forkastet Ham, og dermed også den som har utsendt Ham, Faderen. Hvordan kan man da si, at man kan leve med to syn på det Skriftene taler klart om, fordi man har det felles, at man tror på Jesus!

   Nei, det å tro på Jesus, det beskriver Skriften som å være behersket av Hans Ånd - det står at nåden hersker over dem! (Rom 5:21). - De er altså besjelet av en ånd som helt underkaster seg Guds Ånd, og det står blant annet beskrevet slik i 5 Mos 33:3: «Alle dine hellige er i din hånd, de ligger for din fot, de tar imot dine ord.»
   Her er bare tale om én ting for disse: Hva sier Herren!
   Det er her villfarelsens ånd åpenbarer seg, den hører ikke det som er av Gud! Det er det som er alvoret her altså, at det ofte ikke er tale om meningsforskjeller, men forskjellige åndsmakter - sannhetens og villfarelsens ånd.
   Derfor kommer han med den innstendige formaning til oss, apostelen - til deg som vil til himmelen og ikke gå tapt i denne verdens vrimmel: «Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden.» (v.1).
   «På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud.» (v.2).

   Jeg tror en hemmelighet er åpenbart i dette begrepet bekjennelse. Altså ikke enhver ånd som sier, men enhver ånd som bekjenner. Det er altså uttrykk for en hjertets tro og overbevisning. Som Paulus sier i 1 Kor 12:3: «Ingen kan si: Jesus er Herre! uten i Den Hellige Ånd.»
   Det er ikke vanskelig å være uenig med Paulus her, slik som det umiddelbart ser ut - for alle kan jo si det med munnen, med ord - så Paulus må mene noe mer: Ingen kan bekjenne - altså si ut fra hjertets overbevisning: Jesus er Herre! - uten i Den Hellige Ånd.
   Derfor utdyper også Johannes her i teksten, hva disse to åndsmakter skal kunne kjennes på, nemlig forholdet til Guds ord. Han (den som er av sannhetens Ånd) hører det og tar imot det, det vil si, bøyer seg for det - og da sier Johannes: Oss! Han hører oss - med andre ord, Jesu apostler, Jesu vitner. Det lar seg altså ikke gjøre å tro på Jesus, og samtidig avvise en apostel.

   Johannes peker her på denne åndsmakt som er i verden - Antikristens ånd, djevelens og løgnens ånd, og det er skremmende - men så sier han noe som vi skal merke oss nøye - han forkynner oss en sannhet fra Gud: «Mine barn! Dere er av Gud, og har seiret over dem. For Han som er i dere, er større enn han som er i verden.» (v.4).
   Det står ikke engang at vi skal seire over dem, men at vi allerede har seiret over dem. Den fienden som angriper oss, er altså en allerede beseiret fiende! Derfor sier også Ordet: Du skal vokte deg for dem - eller for denne ånd, at du ikke skal bli bedratt og ført med - men det er Gud du skal frykte, ikke dem! Han har seiret! Og tenk du, Han hersker over dem (sitt folk) med nåde! - Ved å tilgi dem! - Han bøyde seg ned og vasket føttene deres! - Han gjorde trellens arbeid! - Og gjør det ennå i dag! Han tar seg av deg, gjør Han ikke? Har du ikke Hans ord på det, selv når mange ting i ditt liv kan fortone seg underlige i dine øyne? Hør du! - du har Hans Ord på det!
   Kjenner du Jesus? - Det er ikke Han som står der med pisken det, forstår du. - Nei, det er Han som spør: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? - Og desto mer du vokser i nåde og kjennskap til Ham, desto mer blir ditt svar: Som du vil, Herre! «De ligger for din fot, de tar imot dine ord!»
   Da den lutherske reformasjonen brøt ut for mange hundre år siden nå - da var det et hovedspørsmål, en hovedsak, for disse: Hvordan finne en nådig Gud!
Hva er reformasjonen et vitnesbyrd om da? Jo, at de fant det! De fant en nådig Gud! Har ikke du sett det - at Gud er en nådig Gud? Hvordan kan du - synderen - våge å kalle deg en kristen, om du ikke er blitt overbevist om at Gud er en nådig Gud? Kast et blikk på Golgata kors, bli ved med å se dit og bli overbevist!

   «Vi er av Gud!» - sier Johannes her. (v.6b). Tør du si det om deg selv? «Jeg er av Gud!» Hvis ikke, trenger du å be: «Gi meg frelsesvisshet!» Det kan ikke jeg gi deg, det kan ikke presten gi deg, og det kan du heller ikke gi deg selv - men Gud kan! - Og Han vil! Det er ikke Han som vil at vi skal virre omkring i en slik åndelig skoddeheim, hvor vi ikke riktig vet hvor vi hører hjemme! - Glede i Herren er jo vår styrke! som vi leser det i Neh 8:10. - Men hvordan skal du kunne glede deg i Ham, dersom du ikke kan si: Jeg er av Gud?
   Men da må du ikke spørre, som så mange gjør: Hva skal jeg gjøre for Jesus? - Men: Hva har Jesus gjort for meg? Da skal du nok snart komme til å skimte noe gjennom skodda, som vil gjøre deg uendelig glad - og når du har sett det, da er du ikke lenger i tvil om, hva du skal gjøre for Jesus. - Da er du blitt et vitne. Da har du fått noe å vitne om! Alt i Guds rike heter nåde og gave! For intet har jeg fått det, og for intet skal jeg gi det! (Matt 10:8).

   «Mine barn! Dere er av Gud, og har seiret over dem. For Han som er i dere, er større enn han som er i verden. De er av verden. Derfor taler de av verden, og verden hører dem. Vi er av Gud. Den som kjenner Gud, hører oss. Den som ikke er av Gud, hører oss ikke. Av dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd.» (v.4-6).