«For så har Gud elsket,» leser vi - så har Gud elsket verden! (Joh 3:16). - Den blinde og gudfiendske verden. Og da ikke bare slik, at Han hadde en viss medynk med de forkomne og lignende - noe vi et stykke på vei kan forstå - men så at Han gav sin Sønn den enbårne! Og da ikke bare for den ene stakkars sønn som hadde forvillet seg bort til det fremmede land, men for alle mennesker.
   Det dukker vel da frem for en personer både fra eldre og nyere historie, som du har vondt for å tro, at dette gjelder for - og så begynner du altså å begrense og male ut Guds kjærlighet med utflytende streker. Det blir liksom ikke noe klart bilde! Den gis begrensninger!

   Det er ikke noe uklart ved Gud - heller ikke når det gjelder kjærligheten - det er hos oss uklarheten ligger. Gud har åpenbart seg for oss gjennom sitt ord. Hvis det er sant, hva sier så Ordet om forholdet: Gud - kjærligheten? «Gud er kjærlighet,» sier teksten her. (v.8). Vi leste det jo nettopp, men tror vi det?
   Det er altså Skriftens vitnesbyrd om Gud til deg, menneske - Han er kjærlighet! - Og Han har altså ikke nøyd seg med å forkynne deg denne sannhet - noe som i seg selv burde være nok for oss - men «i dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (v.10).
   Hans ord til deg, er en konkret handling i historien: Se her, hva jeg gjør ved min Sønn, fordi jeg elsker deg. Han går igjennom ilden for deg - hvorfor tror du da stadig, at også du må igjennom den? Nei, det Jesus har sonet, det kan et menneske umulig bli trukket til regnskap for. - Og jeg sier: umulig - for da ville det være urettferdighet i Gud. Og hva var det så Han sonet? - All verdens synd! Slik kommer altså evangeliet til oss, direkte fra Guds hjerte, for å rydde bort enhver hindring for at du skal kunne tro deg frelst. Du skal ikke få tro deg frelst på din tro, vet du - men på Guds ord, Guds vitnesbyrd!
   Når Han forsikrer deg om, at Jesus har sonet all verdens synd, hva skulle så være til hinder for at også du skal kunne tro, at det også gjelder deg? Ingenting - for den som vender seg til Gud i sin nød! 
   Men jeg skal nevne et par ting: Egenrettferdigheten som ikke vil ha en slik frelse, fordi en mener å ha ett og annet som også bør regnes med - og det sinn, det hjerte, som holder fast ved åpenbar synd - som holder fast ved det som Guds ord feller dommen over, og ikke vil slippe det.
   Det er en farlig stilling å komme i! - Der forherdes et menneske ganske fort! Og det er jo ingen som roser og priser evangeliet mer enn slike - men det er ikke den forundrede gleden over Guds kjærlighet, som er åpenbart ved Jesus Kristus, men det er et forsøk på å bruke evangeliet til trøst for sitt falske sinn.

   Og så har du dem som gjerne gleder og fryder seg, når forkynnelsen tukter disse her - det kalde og egenrettferdige sinn, som likesom har alt sitt eget på det tørre. Det sinn er like så fjernt fra Guds nådesinn!

   Skulle du være her, som i det minste aner deg i samfunn med en av disse to grupper - hva er det du holder fast på? - Hva er det som er så mye verd for deg, at du setter din evige frelse og himmelen på spill?

   Da jeg flyttet inn i det hus hvor jeg nå bor, var det en helt uopparbeidet tomt - det var en eneste stor jordhaug det hele, full av røtter og store stein. Jeg ryddet og planerte og kjørte vekk mengder av store stein i trillebår - og omsider var jeg kommet så langt, at jeg syntes jeg kunne gå i gang med å så plen - og snart så sto det der en irrgrønn, fin plen. - Men når det hadde lidd litt ut på sommeren, og solen hadde skint på den en stund, da begynte det å åpenbare seg flekker her og der, hvor gresset visnet og døde. Tok jeg da spettet og satte det ned i bakken, så hørtes det et velkjent «klang!» - Stein som ikke var blitt fjernet.
   Du kan komme bort i mennesker, hvor alt tilsynelatende er i orden, men så åpenbares etter en stund, ett og annet som gjør deg urolig. Hvordan er det? - Er det noe i ditt liv, som gjør at det ikke vil gro? - Er det noe du ikke bringer frem for Herren, slik som det er? Den som gjør dette, får nemlig en forunderlig overraskelse - likesom kvinnene som gikk til graven og engstet seg for den store steinen som var satt for inngangen, finner du at steinen allerede er fjernet - av Ham!
   Slik går det med alt du bringer for lyset!
   Hvordan er det da mulig at det ikke vil gro, når Herren har sonet all synd? - Hvordan er det da mulig, at du ikke har fred? Og du som har fred - er det på dette grunnlag?

   Tenk, Gud har åpenbart dette ufattelige, at «Gud er kjærlighet. Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (v.8b-10). - Og så går likevel mennesker fredløse omkring!

   «Gud er kjærlighet,» leser vi. Vi kan ha kjærlighet - og da som et gjensvar på den kjærlighet vi selv har møtt, som vi ser i teksten her - men det står ikke at Gud har kjærlighet, men at Han er!
   Det kan ikke sies om oss! Han er altså kjærlighetens opphav - og denne sin kjærlighet til oss, den har Han fremfor alt åpenbart oss i dette, at Han gav Jesus i vårt sted.

   Er det ikke underlig å registrere, at når vi skal velge oss vår Gud, så velger vi Ham som foretrekker fariseerne og de skriftlærde! Visst gjør vi jo det! - Det er jo slik vi tror vi må være, for at Gud vil ha med oss å gjøre. Hvem tror på Ham som tiltrakk seg tollere og syndere?
   Du skjønner det, at også disse tollerne og synderne trodde det, i utgangspunktet, at de måtte bli som fariseerne og de skriftlærde, for å kunne ha med Gud å gjøre. Men så sto altså Han der og talte så annerledes om saken.
   Men det er altså en ting vi skal merke oss - Jesus dømte aldri fariseernes ytre liv! - Det var deres indre Han dømte - mangelen på samsvar mellom dem.
   Denne gjenkjærlighet til Gud som vi leser om her, viser seg jo ikke minst i, at vi ønsker å leve etter Guds vilje i denne verden, også i det ytre. Tenk bare på den såkalte kristne ungdomskulturen, først og fremst i den vestlige verden, hvor man gjerne går på diskotek, fyll og fest på lørdag kveld, hvor man hengir seg i en aldeles tilbedelse av disse rytmene, disse åndsmakter - og gjerne også det som de fører til av løssluppenhet for eksempel på det seksuelle området - eller ser på actionfilmer hvor mennesker avlives an masse på de mest utspekulerte og grusomme måter - og dagen etter går man til gudstjeneste eller annet kristent møte. Dette er ikke kristendom, det er frafall! Nøyaktig likesom verden forakter man det som er rent og hellig.
   Det er altså ikke tale om en mangel på gudsfrykt dette, men en hel og full gudløshet, hvor man altså ikke har den minste følelse av, at noe er galt.

   «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (v.10). Men det står også: «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet.» (v.8). Og kjærligheten viser seg altså, som vi ser, i dette, at vi handler, i gjerning! 
   Gud ble ikke sittende i sin himmel og synes synd på oss - nei, allerede på fallets dag, gav Han mennesket det som skulle til for å gjenopprette hjerteforholdet og samfunnet - nemlig ordet om Kristus, ordet om korset - ordet om Ham som skulle få sin hæl knust i kampen mot slangen - kampen for oss! Gud drøyde ikke! 
   Og nå er denne kjærlighet og frelse åpenbart for oss alle, skriver Johannes her. Han sparte ikke sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle! 
   Hør det! - Du som nåes av dette nå - du må være så svart i hjertet som selve helvete - du må ha stelt i stand hva det måtte være i ditt liv - det gjør ingen forskjell! - det gjør virkelig ingen forskjell! - Kristus er død! - Og denne død er en soning for all verdens synd. 
   Tenk på de alvorlige ting som vi har vært inne på i denne predikenen! - Si til Ham nå: «Herre, ta deg av meg du! - Som du ser det best!» For du vil aldri få det til! - Du vil bare ende i egenrettferdighet og hykleri, eller gi aldeles opp. - Det kan ikke gå annerledes!

   Hør hva Daniel sier ved et tilfelle: «Hvordan skulle en slik som jeg, min herres tjener, kunne tale med en slik som min herre er? Hos meg finnes det fra nå av ingen kraft, og det er ikke ånde tilbake i meg.» (Dan 10:17).
   Hva vil du si om ett menneske som det ikke er ånde tilbake i? Det er selvsagt dødt! Da begynner Herren å handle! Og så hører vi altså dette kvalmende: Vi! - «Vi!» - fra snart hver eneste talerstol i Norges land!
   «Hvordan skulle en slik som jeg, min herres tjener, kunne tale med en slik som min herre er? Hos meg finnes det fra nå av ingen kraft, og det er ikke ånde tilbake i meg.» (Dan 10:17). - Det var profetens ord.
   Men så står det videre hos Daniel - Herren begynner å virke - og se hvordan det går til: «Han som lignet et menneske, rørte ved meg igjen, og styrket meg. – Og Han sa: Frykt ikke, du høyt elskede mann! Fred være med deg! Vær frimodig og sterk! Og som Han talte med meg, fikk jeg styrke, og jeg sa: Tal, herre! For du har styrket meg.» (Dan 10:18).
   Det samme opplever du her og nå, dersom du bare vil høre Hans ord til deg: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (v.9-10).