8 søndag i treenighetstiden

   Denne teksten fortsetter slik: «Mine barn, det er den siste time. Og likesom dere har hørt at Antikrist kommer, så er det alt nå stått frem mange antikrister. Av dette vet vi at det er den siste time.» (v.18).
   Det er de tre vers i teksten som er satt opp jeg vil forsøke å utlegge av så sant Herren gir nåde til det ved sin Ånd, men tar med dette attende verset for det viser hvilken ånd det er tale om i denne teksten – nemlig Antikristens ånd!
   Det er den ånd de er av som er avslørende. Apostelen åpenbarer noe videre her som er absolutt viktig å få med seg: «De er utgått fra oss, men de var ikke av oss. For hadde de vært av oss, så ville de ha blitt hos oss. Men det skulle bli åpenbart at ikke alle er av oss.» (v.19).
   Hadde de vært av oss, så ville de ha blitt hos oss, skriver han – og vi spør: Hvorfor ville de ikke bli hos dem? – det vil si, den levende menighet hvor Herrens Ånd var til stede og formet de troende? Ja, da vil du vel umiddelbart svare kan hende: Fordi de ikke var av dem! Og det er selvsagt helt rett, men hvorfor kunne de ikke likevel bli der? Jo, fordi denne brautende, selvhevdende, ut fra sitt eget, freidige ånd, ikke trives der sannhet og påfølgende ydmykhet er.
   Dette var også årsaken til at Judas, forræderen, forlot Jesus og disippelflokken, han var ikke villig til å ydmykes som en synder innfor Gud, og leve ved Jesus alene.
   Denne ånd – som jo stammer direkte fra fallets dags forførelse – søker sitt eget, søker å bli noe i seg selv, og det støter på motstand der hvor Sannhetens Ånd, Den Hellige Ånd, er virksom. Legg merke til hvor til de grader det forkynnes og holdes frem i kristenheten i dag, hva vi er som kristne! Jesus og Hans veldige virke for at vi i det hele tatt skulle kunne nevnes ved Hans navn, kommer helt i bakgrunnen for dette ofte.
   Vi er Guds barn! – Vi er Guds sønner og døtre, sies det, og så skyter man likesom brystkassen frem, som om en selv hadde noe å rose seg av. Ja, men er ikke det sant da - at vi er det? Jo, det er sant, så sant du er født på ny ved evangeliets ord, men der hvor det er tale om en sann omvendelse og dermed Guds Ånd i hjertet, fører dette til en ydmyk holdning: Tenk at jeg skal få tro noe så stort, en slik en som jeg! Det kan gjerne være en tro og en visshet som får hjertet til å føles som det sprenges av glede og salig fred, men du blir ikke stor i egne øyne, for du er deg inn i dypet av ditt hjerte bevisst, at dette er en uforskyldt nåde og gave som ikke har sin grunn i deg overhodet!
   Men også denne ydmyke holdning kan og vil det gamle menneske ikle seg - merk deg! - om det selv kan ha noen fordel av det! Men den sanne ydmyke holdning har ikke sin grunn i at man vil oppnå noe, men at man har oppnådd noe!
   Er du i stand til å skjelne disse to ånder fra hinannen? Og det er her det veldige alvoret i teksten vår stiger frem: «Om noen elsker verden, da er ikke kjærligheten til Faderen i ham.» (v.15b). Her er ikke noe spørsmål – det slås ganske enkelt fast: Da er ikke kjærligheten til Faderen i ham! Ikke til å misforstå det! Med andre ord – da er du ingen kristen! – da er du ikke av Gud! – da er Han ikke i deg, og du ikke i Ham! – da bedrar du deg selv!
   Kan hende du da tenker: Hvordan skal jeg da bli viss på at jeg hører Herren til!
   Vel, Skriften taler ganske så klart om dette, og mange av våre fine kristne sanger taler også klart om dette ut fra den åpenbaring sangforfatteren har fått i selskap med Jesus: «Meg til frelse jeg intet vet, Uten deg Guds Lam, Ene i din rettferdighet skjules all min skam.» Nei, for all den ting jeg visste, Kan jeg ei min Jesus miste!» «Alene i håp til Gud, Min sjel er stille,» osv.
   «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden!» (v.15a). Hører du at det skilles mellom to ting her? Først det han rett og slett kaller verden, og så det han kaller, de ting som er i verden.
   Da djevelen fristet Jesus i ørkenen førte han Ham på et meget høyt fjell, og viste Ham alle verdens riker og deres herlighet. Og han sa til Ham: Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg. Dette kan du lese i Matt 4:8-9. Det var de samme to ting som holdes frem her - det første er jo alt det som denne verden inneholdt, med andre ord, de ting som er i verden - men også dens herlighet! Altså verden i seg selv, dens vesen fremstilt som herlig - hvilket det slett ikke er i Guds øyne, men tvert imot et bedrag den skjuler sitt sanne vesen bak. En har fått kastet blår i øynene om en ser dette som herlighet!

E.K.

   De ting som er i verden skulle det vel ikke være noe problem for noen av oss å skjønne hva er. Men for at vi ikke skal ende opp som noen innkrøkte puritanere her, som tenker seg til himmel og salighet og Guds vennskap ved egen fromhet, så la oss ta for oss noen ord av apostelen Paulus her - Kol 2:20-3:2: «Når dere er døde med Kristus fra verdens barnelærdom, hvordan kan dere da - som om dere fortsatt levde i verden - la dem legge slike bud på dere: Ta ikke! Smak ikke! Rør ikke! Dette er bare menneskers bud og lærdommer. For disse ting er bestemt til å bli brukt og fortært. Slikt har nok ord på seg for å være visdom, med selvvalgt gudsdyrkelse og ydmykhet og mishandling av legemet. Men det er ingen ære verd, og tjener bare til tilfredsstillelse for kjødet. Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.»
   Du ser, at selv om Den Hellige Ånd som bor i deg alltid drar deg mot det som er der oppe, så kan din ånd dras og forføres mot det som er av verden. Og det skjer ved at det legges bud på deg, ser vi her. Merk deg det!
   Det som drar din sjel, din ånd, mot det som er der oppe, det er bevisstheten om hva du eier der – hva du har der! Det vil altså si forkynnelsen av, Ordet om, Jesus Kristus som sitter ved Guds høyre hånd, som din stedfortreder! Den som har sonet all din synd!
   Når apostelen altså taler om verden, så taler han om dens vesen. Hva den elsker! – hva den betrakter som stort og ønskverdig! – hva lyster og begjæringer som er av dette vesen! – opphøyelsen av mennesket selv osv.
   Det sier seg jo selv at denne ånd ikke kan trives der hvor den avkles, avsløres og dømmes! Derfor blir de ikke i den sanne Guds menighet! De søker større ting, som det kalles – som om det fantes noe større enn å ha Guds vennskap og velbehag over seg, og det uten noen egen fortjeneste! Alt for Jesu skyld!
   Men det er ikke slik at Jesus – ja, Gud elsker Ham, men deg er det mindre ved! – nei, hør Jesu ord i Joh 16:26-27: «På den dag skal dere be i mitt navn. Og jeg sier dere ikke at jeg skal be Faderen for dere. For Faderen selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud.»
   Faderen selv elsker dere! Faderen selv elsker deg! Kan du klare å ta det inn nå? Vel, det er nå like sant for det! Han utvalgte deg i Jesus før verdens grunnvoll ble lagt! Hvorfor skulle du tvile på at Han vil deg vel, som ikke engang sparte sin egen Sønn, for å kunne ta deg inn i sin evige himmel og salighet?

   Når det gjelder å skulle skjelne disse ånder, disse vesen – ja, så er det dem som har fått en særlig nådegave til dette, det er så, men også deg har jeg noe å anbefale – lev i bønn til Ham, som Jesus nettopp opplyste deg om, elsker deg, og les i Hans ord! Som vi hørte av teksten: «Den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» V.17).
   I Joh 6:28-29, kan vi lese om noen jøder som spurte Jesus om hva denne Guds vilje var, så de da kunne gjøre den. Du har vel både lest og hørt det før, men gid du da også har bitt deg et stort merke i det svaret Jesus gir dem der: «De sa da til Ham: Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger? Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at dere skal tro på Ham som Han har sendt.»
   Altså – den som det gjør, tar sin tilflukt til dette Guds Lam, blir til evig tid!
   Det er vel ikke lite! Her er Guds vesen virksomt – ved korsets fot hos Jesus, mens verdens ånd er beskrevet slik: «For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Faderen, men av verden, og den blir ikke til evig tid, nei, verden forgår og dens lyst! (v.16-17).