Kristi sinn

Fil 2:5-11

   5 La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, 6 Han som, da Han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, 7 men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da Han kom i menneskers liknelse. Og da Han i sin ferd var funnet som et menneske, 8 fornedret Han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset. 9 Derfor har og Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham det navn som er over alle navn, 10 for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, 11 og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.

   «La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus,» skriver apostelen til oss her – og hva åpenbares dette sinn som var i Kristus Jesus i her i teksten vår? – jo, det iser seg ikke minst i dette at det er villig til å gi avkall på alt, for at Guds vilje skal skje!
   Vi tenker helt naturlig ut fra vår selviske natur, at det er vi som kal bli store, men nei, det er Jesus som skal bli stor for oss, og det skjer bare der hvor vi får leve i dette som døperen Johannes holdt frem: Han skal vokse, Jeg skal avta!
   Se hvordan dette Jesu Kristi sinn hadde inntatt apostelen Paulus selv, som vi hører det i Rom 9:3: «For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine frender etter kjødet.»
   Han var altså villig til å gi avkall på sin egen frelse, om bare de kunne bli frelst ved det! Det var jo nettopp det Jesus selv gjorde for at du skulle bli frelst – Han gav avkall på alt sitt eget, og ble stående som en synder for Gud i ditt sted!
   Men du og jeg vi vil bli store! Du hører vel hvor umusikalsk det lyder?
   Hva er jeg villig til å gi avkall på for selv å bli frelst – alt? – eller for at andre skal bli frelst – alt?

   Men hvordan fikk nå Paulus del i dette ufattelig rike sinnelag – var det bare ne han bestemte seg for, og så videre forsøkte å fremelske? Nei, det ville jo aldri lykkes – du og jeg kan ikke legge om så den minste flis av vårt eget frem for Den Hellige uten at det brenner opp. Nei, det vokste frem ved at han selv vokste i sannheten – sannheten om Gud, den Herre han sto overfor, og sannheten om ham selv som det fortapte menneske han var i seg selv – jeg møtte loven i dens åndelighet, og måtte erkjenne - Rom 7:10: «Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg.» Så mye for min religiøsitet og fromhet! Det kunne ikke berge meg fra døden – den evige død, det vil si, Guds dom! Han uttrykker denne virkelighet et par steder i Rom 7 – først Rom 7:18: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke,» og i Rom 7:24: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!»
   Å leve i denne sannhets erkjennelse, det var hva som fikk forme apostelens sinn! – jeg har bare syndet mot Ham, og Han viser meg ikke noe annet enn godhet!
   Når den usle sønnen som forlot Farshuset med hele sin arv, som han ødslet bort i et utsvevende liv, i erkjennelse av den synd han hadde begått stavret seg hjemover til sin Far, ble møtt av Ham, bekjenner: «Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.»

   Hvordan responderer faren på dette? – merk deg, Han svarer ikke på dette med ett ord, men hør: «Men faren sa til sine tjenere: Skynd dere! Ta frem den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene.»
   Hadde sønnen gjort noe godt? – nei, den beste kledning hang ferdig der hjemme hele tiden, mens han menget seg med verden! Det gjelder også deg, denne beste kledning sydde Jesus ferdig for deg på Golgata kors for vel to tusen år siden. Den trenger ikke noen flere sting fra min og din side, den er allerede ferdig!

   Hva hadde han med seg hjem, denne sønnen? – hadde han noe å gi sin far? – nei, det var bare et forskuslet liv! – og du og jeg har vel ikke noe mer å komme med innfor den fullkomment rene og hellige? Men Han har noe ferdig for deg altså!
   Hør du – Han gav avkall på sin høye stilling og inntok den mest ynkelige stilling, for din skyld, og du skulle streve med å gi avkall på et syndeliv? Men slik er vi altså!
   Jesus Han tok det frivillig – ingen kunne ha presset dette på Ham mot Hans vilje, men Han bøyde seg for Faderens vilje – Han lovoppfylleren, det vil si, den alltid Gud lydige, og stedfortrederen for det hjelpeløst fortapte mennesket, stilt overfor det samme krav.
   Vi kunne ikke komme med det minste frem for Ham, men Han må si til oss, som Han sa det til Israel i sin tid - Jes 43:24b-25: «Du har bare trettet meg med dine synder,» - merk deg ordet BARE her – det avkler oss det siste minste plagg vi vil forsøke å holde fast på! – og så videre: «- og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.»
   Hva i disse vers gir deg frimodighet til å komme til Ham? At det ikke er SÅ ille med deg, som det blir forkynt her? – nei, det er vel på det salige budskap du hører her: «Jeg,» - og så gjentar Han det! – «jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.»
   Det gjelder jo her i kveld også, ikke sant? Om du så skulle ha rotet deg så langt utpå som denne stakkaren som kom til seg selv i grisebingen! Det fins et Farshus, hvor det henger noe ferdig også for deg – bare, for all del, ikke regn med noe annet i denne saken, enn den beste kledning som en annen har gjort i stand til deg – nemlig Jesus!
   I Guds rike fås alt av nåde for Jesu Kristi skyld! – i det øyeblikk dette går opp for deg, som den guddommelige sannhet det er oppfyller du dette vi hørte i teksten allerede her og nå: - din tunge bekjenner at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!