Forbilder i tro!

Hebr 11:1-2; 32 b-34; 38-40

   En veldig oppstykket tekst jeg skal lese nå – det fra det som gjerne kalles troskapittelet i Bibelen, nemlig Hebreerne 11, som jo beskriver disse forskjellige hellige som vandret gjennom denne verden, dette jordelivet, i tro til Ham som hadde åpenbart seg for dem, og vi begynner med vers 1-2, før vi går lenger ut i kapittelet:

   1-2 Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser. 2 For på grunn av den fikk de gamle godt vitnesbyrd.
   32b-34 Tiden ville ikke strekke til om jeg skulle fortelle om Gideon, Barak, Samson, Jefta,* David og Samuel og profetene. 33 Ved tro seiret de over kongeriker, håndhevet rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver, slokket ildens kraft, slapp unna sverdets egg, fikk styrke etter sykdom, ble veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike.
   38-40 Verden var dem ikke verd. De streifet omkring i ødemarker og fjelltrakter, og holdt til i grotter og jordhuler. 39 Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt. 40 For Gud hadde forut utsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss.

   Som vi sa, her beskrives disse forskjellige hellige som vandret gjennom denne verden, dette jordelivet i tro til Ham som hadde åpenbart seg for dem.
   Denne Guds åpenbaring kan vi trygt kalle essensiell, når det gjelder dette med troen – både hvordan den oppstår i vårt i mangel på levende tro, mørke hjerte, og hvordan den holder lyset tent i oss, så vi fortsatt ser Ham som har kalt oss til seg. Med andre ord – vi vandrer i tro, som det heter.
   Vi tenker gjerne at troen er noe vi kommer til, rett og slett ved en bestemmelse fra vår side, eller de som er noe mer reflektert og forstandige, noe vi kommer frem til ved lesning, granskning, studier i Guds ord. Men nei, kristendom er hva vi kan kalle en åpenbaringsreligion. Liker ikke å kalle det en religion, men det handler altså ikke om en eventuell tro du kommer til, men en tro som kommer til deg, som du kan lese i Gal 3, først i vers 23: «Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart.» Og vers 25: «Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren.»
   Men hvor kom den fra? – ikke fra din forstand, vilje eller hjerte, men hør - Rom 1:5: «Ved Ham (Jesus) har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for Hans navn.»
   Virke troens lydighet! Paulus hadde fått del i noe bestemt ved hvilket han kunne virke tro i en hedning! – og hva det var åpenbarer han i de kjente vers fra Rom 10:17: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» Kristi ord! – altså det ord, det budskap, som Kristus åpenbarer seg ved.
   Vi har jo et meget sterkt vitnesbyrd om fødsel av denne levende tro, ved den vantro Thomas, der Jesus taler med ham i Joh 20:27-28: «Deretter sier han til Tomas: Rekk din finger hit, og se mine hender. Og rekk din hånd hit, legg den i min side, og vær ikke vantro, men troende! Thomas svarte og sa til ham: Min Herre og min Gud!»
   Kom han til tro her, kan vi spørre!
   Han så Jesus på dette viset, vi kommer til tro ved Kristi ord, uten å se Ham med våre øyne, slik som Thomas, men det skjer jo alltid ved at Jesus blir klar for oss, enten ved en sterk åpenbaring i Ordet i ett nu, eller over tid – så går morgenstjernen opp i våre hjerter som det heter.
   Uten denne åpenbaring famler vi i blinde – vi kan ha stor kunnskap i Skriften fortsatt, men vi ser ikke lenger Jesus! Vi lever altså ikke i erkjennelse av hvem Han er i seg selv, og hvem Han er for oss. Lyset er gått ut kan du si. Dette blikket på Jesus er alltid det djevelen vil forstyrre og viske ut!
   Det var dette som var skjedd i Efesusmenigheten som vi leser om i Åp 2:4: «Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet.»
   De hadde altså hatt den, men nå var den borte, som en følge av at de var blitt opptatt med andre ting – gjerne åndelige ting for den sak skyld – enn Jesus selv, der Han står for deg som den stedfortredende forsoner – ditt eneste, men å så sikre håp, i møte med en hellig Gud!

E.K.

   Det er vel Han du ser for deg, nå i denne stund, der Han er malt ut for deg i Skriften som korsfestet for dine synders skyld – det som apostelen Johannes beskriver som åpenbaringen av den fullkomne kjærlighet!
   Det var dette disse vandret i tro til, der de så den åpnede dør inn til himmel og salighet i Ham! Gud har lovt, og Han kan jo ikke lyve! Det synet er årsaken til frelsesvisshet, vet du, ikke hva du føler, opplever eller gjør!

   Ja, men skal vi ikke gjøre noe, sies det ofte. Noe som gjerne straks kommer når evangeliet kommer klart fem fra disse som ennå tror de kan og skal gjøre noe.
   Nei, du skal ikke gjøre noe, for kjødets gjerninger, er alltid onde, som det står, men det skal gjøres noe ved deg, for du bærer ikke noe mindre enn Den Hellige Ånd – den tredje person i guddommen - i ditt hjerte! Men det er Han som virker! Legg merke til hva som sto her i teksten – vers 33a: «Ved tro seiret de osv.» Ved tro! Ikke en slik tro, som vi ofte kan få fremstilt – at nå skal vi gå frem i tro! En slik egenprodusert tro nærmest, som gjerne ikke er annet enn rent overmot, og ikke har noe med Gudstro å gjøre i det hele tatt, men de seiret i tro til Herren! Og det gjelder for deg også!
   Jeg tror at det ikke er begrensninger for hva Herren kan få gjort ved meg – alt Han vil! – men mine egne begrensninger kjenner jeg så altfor godt til, for å si det slik. Det er Han som skal gjøre det, og det går så altfor tregt opp for oss. Iallfall gjelder det meg! Men så er Han, takk og lov, den samme i dag, og mot meg og deg som Han også var mot Thomas og de andre disiplene, som Han så mang en gang måtte si: Dere lite troende, og lignende. Men Han forkastet dem ikke – det var aldri i Hans tanker, kan vi trygt si – men Han lot dem bare se mer og styrket med det deres tro.

   De fikk et tøft liv disse her, som vi hører i teksten vår: «Verden var dem ikke verd. De streifet omkring i ødemarker og fjelltrakter, og holdt til i grotter og jordhuler.» - Det var slik de ble professorer i teologi. - «Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt.» Nei, ikke umiddelbart, de måtte vente på deg, kan vi si! Som vi leser i det siste verset i teksten – vers 40: «For Gud hadde forut utsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss.»
   Og helt til slutt nå – hørte du hva apostelen vitnet om dem? - «Verden var dem ikke verd.» Den er ikke deg verd heller, så sant du lever med Herren, så kast ikke livet ditt bort på den – den er bestemt til undergang, men du er bestemt til det evige liv i himmel og salighet!