10 søndag i treenighetstiden

   «Deretter gikk Han ut. Og Han så en toller som hette Levi sitte på tollboden.» (v.27). Han så tolleren Levi sitte der på tollboden. Hva var det Herren så da? Han som ser det ingen andre ser. Han for hvem alt ligger nakent og bart. Jo, les vers 31 igjen, så ser du det. «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt!» Han så en som hadde ondt. Levi hadde ondt.
   Det er ikke sikkert noen annen la merke til det – nei, kanskje var Levi midtpunktet i et lystig lag, så ofte. Iallfall er det ikke så sjelden så, at den som virker mest lystig ofte skjuler noe nettopp ved det. I et gitt øyeblikk kan du få et glimt av det menneske, når det sitter for seg selv – et tomt blikk og et uendelig trist uttrykk.
   Jesus – Han som ser den som har ondt, Han så Levi den dagen og kalte ham. Og Han så noe mer da Han så Levi. Han så en synder – en synder som hadde ondt av sin synd. Derfor fulgte han også straks Jesus, som vi ser. Det er bestandig forunderlig for den som ser seg selv som synder – ja, kanskje til og med som ond, å bli møtt av dette Jesu: Følg meg! Jeg som er ringest blant ringe!

   Det står om Herren i Sal 147:3: «Han helbreder dem som har et sønderknust hjerte, og forbinder deres smertefulle sår.» Og det er da ikke tale om hjerter som er sviktet av andre og lignende, men hjerter som er sønderknust over sin egen elendighet. Og det er tale om selvpåførte smertefulle sår. Det er altså ikke tale om mennesker som er uskyldige – uskyldige i sin egen elendige situasjon. Det er ikke mennesker som kan skylde på noen andre eller noe annet, for å forklare sin håpløse stilling innfor den evig rettferdige og hellige Gud, men det er syndere! De har det ondt – ikke på grunn av andres synd mot dem, men på grunn av sin egen synd!
   Disse er det Jesus går inn til, og holder måltid med! Og dersom du virkelig er blant dem som har funnet nåde hos Gud ved Jesus Kristus, din frelser, så er også du kalt til å gjøre det samme. Du er ikke kalt til å gå omkring og speide etter verdige mennesker, men de som har ondt. De som har ondt nettopp på grunn av sin synd, og den tomhet blant annet som et liv i synd fører med seg. Kanskje også skyldfølelse og selvforakt. Disse skal du møte som Jesus møtte dem. Er du blitt for fin eller åndelig til det – ja, da er du blitt for fin og åndelig for Jesus også.

   Men gjør du dette – har du fått et slikt sinn, da må du også regne med de samme følgene som du ser disiplene høstet her: «Fariseerne og deres skriftlærde knurret da mot Hans disipler og sa ...» (v.30).

Den forakten og forargelsen de følte overfor Jesu handlemåte, rammet også Hans disipler, ser du.
   Det var djevelen selv som huserte i disse menneskene, i deres kjødelige og selvvalgte åndelighet – så de fikk et slag av Jesu måte å være og handle på. De fikk høre fra Hans munn at Gud ikke søkte slike som dem – Han var ikke kommet for dem. Å, du kan tro det sved! Og gjør det også i dag! Men situasjonen er nok altfor ofte den, at forkynnerne – for ikke å vekke unødvendig anstøt, etter deres egen mening – også gir disse mat. Men det er i tilfelle mat fra helvete, og ikke Guds fete retter. Det er mat som lar disse bli i sin uomvendte tilstand, og slå seg til ro der.

    Jesus gav aldri disse åndelig mat, men søkte heller å rive ned deres selvpålagte åndelighet, så Han kunne få gitt dem rett åndelig mat. For når Jesus sier at Han ikke er kommet for å kalle rettferdige (v.32), så betyr ikke det at det faktisk finnes noen slike, men at det er noen som anser seg for å være det. Jesus er kommet som frelser og forsoner, ikke som belønner. Det er ikke noe å belønne! Men tvert imot, «som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste.» (Rom 3:10-12).

E.K.

   Hvem våger å gå imot Gud her, og si: Det gjelder ikke meg!

   Han så Levi! Han ser også den som sitter i denne forsamling og har ondt. Det vil si, ikke at du nødvendigvis har ondt i denne stund som jeg taler til deg – kan hende har du det godt nettopp fordi du får ha ditt blikk på Jesus - men du har ondt straks du tenker på din synd, det onde begjær som bor i deg osv. Skjønner du? Han ser deg! Og uten et anklagende ord, taler Han også til deg nå, og sier: Følg meg! Følg du meg! Jeg er kommet for slike som har ondt! Ja men, hva med min synd, Jesus? Min sløvhet, mine urene tanker, mine mange fall og nederlag av forskjellig slags? Det er som om jeg faller for det minste vindpust imot. Ja, slik er du, men jeg er kommet for syndere, ikke rettferdige.
   Jeg har lyst til å rope det ut: Så hør da, mann! - eller kvinne. Det er jo Jesus som taler dette.
   Du anklager allerede deg selv for den synd som bor i deg - Han er ikke kommet for å anklage deg ytterligere – nei, Han er nettopp kommet til verden for å bringe trøst og frelsesvisshet, sant Gudskjennskap inn i din sjel – ja, Han er kommet for å frelse deg!
   Du skal få et ord på det, så du kan være viss på at det ikke er påfunn av meg eller noe annet menneske – vi leser fra Joh 3:17: «For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.»
   Hør nå endelig!: Hvem var det som ikke sendte sin Sønn hit til verden for å dømme deg? Hvem var det som sendte sin Sønn til verden for at du skulle bli frelst? Det var Gud Faderen! Og da – når du vet hvem som står bak dette - kan vi nærmest si at du plikter å tro det straks! Dette sagt på denne måten som en tilskyndelse til frimodighet og tro, og ikke som et lovbud. Forstå det rett!

   Noe som er særs viktig å forstå – når Jesus kaller et menneske, så har det aldri sin grunn i det menneske, men kun i Ham som kaller. Kaller Han deg fordi du er særs elendig i egne øyne? Nei da, det er mange som har hatt og vel fremdeles finnes de blant oss, som trøster seg til det – men Jesus kaller deg rett og slett fordi du er en hjelpeløst fortapt synder i et presserende behov av frelse. Og det åpenbarer noe som er en hemmelighet for mange – nemlig at Jesus er kommet for alle! Vi er i virkeligheten alle hjelpeløst fortapte syndere, i presserende behov av frelse.
   Når Han sier at Han er kommet for syndere, da sier Han i virkeligheten at Han er kommet for alle – for som kjent: «Det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud.» (Rom 3:22-23).
   Men så er det altså mennesker på denne jord som også er kommet nettopp til den erkjennelse – er blitt enige med Gud i Hans sannhets ord, om du vil, og Jesus ser dem. Det er de Han taler om i Joh 6:37: «Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut,» og i Joh 6,45: «Og de skal alle være lært av Gud. - Hver den som hører av Faderen og lærer, kommer til meg.»
   Hva er det et menneske har lært av Faderen, som forårsaker at det kommer til Jesus? Svaret er jo gitt, når du vet hvem Jesus i virkeligheten er, nemlig frelseren og forsoneren.
   Så er du her, du som er i behov av en frelser og forsoner, så vent ikke til i morgen med å tro, men la det få sive inn nå – for det gjelder deg nettopp nå. Ja, det har gjeldt deg hele tiden, og nå hører du det igjen! Herrens budskap er fremdeles til de blinde, døve, halte, fortapte, døde, eller som Jesus sammenfatter det her i teksten: Syndere!
   Bare ett svar på hvorfor jeg kan stå her nå og prise meg lykkelig for tid og evighet: Takk være blodet – ja, blodet! Nå kan du byde meg hva som helst – i min frelsessak, i mitt forhold til Gud – jeg velger blodet!