Ånden går i rette med verden

Joh 16:5 - 11

   5. Nå går jeg bort til Ham som har sendt meg. Og ingen av dere spør meg: Hvor går du hen? 6. Men fordi jeg har sagt dere dette, har sorg fylt deres hjerte. 7. Men jeg sier dere sannheten: Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da skal jeg sende Ham til dere. 8. Og når Han kommer, skal Han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: 9. Om synd, fordi de ikke tror på meg. 10. om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger. 11. Om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt.

   Vi skal ta med oss noen av de påfølgende vers også:

   12. Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. 13. Men når Han kommer, sannhetens Ånd, skal Han veilede dere til hele sannheten. For Han skal ikke tale av seg selv, men det Han hører, skal Han tale, og de kommende ting skal Han forkynne. 14. Han skal herliggjøre meg, for Han skal ta av mitt og forkynne det for dere. 15. Alt det som Faderen har, er mitt. Derfor sa jeg at Han tar av mitt og forkynner for dere.
 

   Her gjør Jesus igjen ende på enhver tanke vi måtte gjøre oss om noen rangsforskjell i guddommen. (v.15a).

   Sønnen tok på seg en tjenerskikkelse, og gjorde seg som sådan ringere, men uten på noen som helst måte å være det, som Gud. Han hadde alltid alle rettigheter (Joh 11:42), og var Herren endog som spedbarn. (Luk 2:11).

   At Faderen sender Sønnen, og Ånden sendes av Sønnen, betegner ikke noe Herre-tjener forhold, hvor den ene må gå på den andres befaling, men de står alle «på spranget» (Luk 22:15) for å utføre sin gjerning.
   Det er bare èn ting som «tvinger» Gud, og det er kjærligheten - Hans kjærlighet, som den også tvinger den som har samfunn med Hans Ånd. (2 Kor 5:14).
   Din frelsessak er med andre ord en hjertesak for Gud.
   Se på alt det Gud har gjort, alt for at du skulle bli frelst. «Glem ikke alle Hans velgjerninger, Han som forlater deg all din misgjerning,» osv. (Sal 103).

   Det er en lei tendens i kristelig sammenheng å være langt mer opptatt med de gjerninger «vi skal gjøre for Ham,» enn de gjerninger Han har gjort for oss, og resultatet - både i den enkeltes liv, og i menigheten - blir deretter. Men det ikke Hans kjærlighet - som du får skue inn i - tvinger deg til, er uten gagn! (1 Kor 13).

   Disiplene var sorgfulle, leser vi, fordi Jesus hadde sagt dem at Han skulle gå bort - rykkes bort ved lidelse, menneskers urettferdighet og død. Og da tenkte disiplene: Vi blir alene igjen! Hvor ofte har ikke også vi tenkt - på grunn av vår vantro - at vi er forlatt?
   Men Ånden kommer, sier Han, min Ånd i mitt sted. - Dere ser meg ikke lenger legemlig, med deres legemlige øyne, men jeg er dere nærmere enn noen gang - i deres hjerte! Og da ikke på den måte som med et menneske du elsker, og på et vis bærer i ditt hjerte, men Han tar bolig i sine troendes hjerter.
   Tror du dette Hans ord, så vet du at du ikke er alene.

   Og Han skal veilede deg, ved denne sin Ånd (v.13), til hele sannheten. Hvilket løfte!

   Når du går til Guds ord, og setter deg ned med det, så tenk ikke at du skal «knekke nøtter.» Det er i virkeligheten ikke mulig. Du kan ikke fravriste Gud én eneste hemmelighet. Det er tvert imot et farlig prosjekt å gi seg ut på, og en slitsom måte å lese Bibelen på, og det eneste du i tilfelle oppnår er et egenprodusert «lys» i forstanden, som gjør deg til en pest og en plage for visse, og en avgud for andre. Noe redskap til velsignelse i Guds hånd blir du iallfall ikke.
   Nei, sett deg ned på Hans løfte! - Om jeg synes jeg får noe spesielt i dag eller ikke, så har jeg det løfte over min lesning – eller min hørelse - ja, over hele mitt liv, at du skal veilede meg til hele sannheten, og bevare meg i den.

   Jesus var - og er fremdeles i dag - en pest og en plage for visse, men av helt andre årsaker. Man blir urolig av å ha Ham i nærheten, og man kommer likesom ikke tilrette med Ham. Skal man ha fred og ro, så må Han bort.

   Derfor kom de ut mot Ham - selve fredsfyrsten, den eneste på jord som virkelig har fred, og er fred, og den eneste som gir sann fred - med sverd og stokker.
   Løsningen på dette onde og tragiske gir Jesus oss i teksten her: «Denne verdens fyrste er dømt.» (v.11).
   Åndens vitnesbyrd i deres hjerte som har djevelen til far (oss alle i utgangspunktet), løgnens barn, som ikke kjenner Sannheten, er altså dom.
   Vi ser det ganske så utbredt i dagens forkynnelse og kristelige virksomhet, at man går inn i «Guds rike» uten å kjenne noe til denne dom. Det vil si, uten Åndens vitnesbyrd.

   Vi har en fin beskrivelse av denne Åndens virksomhet i Apg 2:37: «Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet.»
   Kjenner du til dette stikket? Det er da så visst heller ikke noen engangsforeteelse i en troendes hjerte. De ble ved apostelens vitnesbyrd klar over sin synd og dermed sin dom. For den som har syndet skal dø - det visste jøden.
   Hos disse ser vi den velsignede reaksjon at de bøyer seg for denne dommen i sitt hjerte - den som har sin grunn i Ordets forkynnelse - og spør: «Hva skal vi gjøre, brødre?»
   Som jøder - lovens folk - kunne de jo ikke forstå at det hadde med noe annet å bestille, enn hva de skulle gjøre. Og så får apostelen mulighet til å peke på Veien, den nye pakt i Hans blod: «Omvend dere,» - hvilket i dette tilfelle vil si: «- tenk ikke slik!» (Jes 55:7-9) - og videre, forkynnes nådeveien alene: - «- og la dere døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave.» (v.38).

   Hva synd var det Ånden overbeviste dem om? En hadde ikke kommet langt med å tale om synd mot de ytre bud i loven, overfor «rettferdige» jøder, men Ånden peker gjennom Peters forkynnelse direkte på deres synd: «Dere har ikke trodd på Ham som Gud har sendt. Dere har ved det gjort Gud til en løgner og forkastet Hans vei og vilje - og det er altså dere som vil være rettferdige for Ham!»
   Dette er helt i samsvar med det Jesu vitnesbyrd om Åndens gjerning vi møter i teksten vår. (v.9).

   Og så et tredje vitnesbyrd om Åndens gjerning, som har løst mang en sjel ut av lovtrelldom: «Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger.» (v.10).
   Hvilken underlig rettferdighet! Jeg tenkte jo at det måtte være tale om en rettferdighet i meg, i mitt liv. For dersom jeg skal bli frelst ved rettferdighet, må den da finnes i meg!
   Men her leser jeg om en rettferdighet som ikke har noe med meg å gjøre! En annens rettferdighet! Kan det være mulig?
   Jeg leser jo det samme i Rom 5:19: «- så skal også de mange stå som rettferdige» - ja, det er jo målet, men hvordan? - «ved den enes lydighet.»
   Sto det ikke også noe om det allerede hos profeten Jeremia? Jo visst, her er det: «- og dette er det navn Han skal kalles med: Herren vår rettferdighet.» (Jer 33:16).
   Du spør: Er det mulig for meg, slik som jeg nå engang er, å bli frelst? - Og så hører du her at Gud bærer navnet - vår rettferdighet!

   Jeg spør igjen: Er det mulig?
   Ja, skal du tro Ordet, og ikke din tanke, fornuft og følelse, så er det jo nettopp slik det er. «Fordi jeg går til Faderen» (v.10), det er vår rettferdighet for Gud.
   Det vil altså si, at vår rettferdighet for Gud er Guds rettferdighet. Noe som da innebærer at vi har - i dette - Guds rettferdighet innfor Gud.
   Derfor kan også siste del av 2 Kor 5:21, oversettes slik (og blir det også blant annet i dansk overs.): «- for at vi i Ham skal bli Guds rettferdighet.»

   Dette er Guds gave til deg, menneske! Du skulle vel ha grunn til å gå fra denne lesningen nå, med takk i hjerte og sinn, om du holder Ordet opp imot alle egne, og alle åndsmakters anklager.

E.K.