Her finner vi i denne teksten et av de mest kjente og mest alvorlige utsagn fra Jesu munn: «- når Menneskesønnen kommer, mon Han da vil finne troen på jorden?» (v.8b). Og hvilken tro er det så Han vil savne? Er det en slik allmenn «jeg tror det finnes en gud tro?» Nei, det er nok heller dette kjennskap til den nådige Gud vi møter i teksten her – Han som for å spare oss syndere for sin hellige vrede over synden som er avskyelig i Hans øyne, ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle. (Rom 8:32).

   Nå er det jo ikke Jesu mening å peke på noen likhet mellom denne ugudelige dommeren og Gud – men å peke på at når endatil en slik person kan beveges av pågåenhet – iallfall når det truet ham selv på noen måte – hvor meget mer da Gud som jo er helt annerledes av vesen enn denne. Det vil da si den Gud du kjenner gjennom evangeliets åpenbaring. Evangeliet – det gode/det glade budskap – om Jesus Kristus. Jesus i og ved hvem nettopp nåden i Guds hjerte er åpenbart.
   Du finner et veldig ord om dette i Ef 2:4-7: «Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som Han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst. Han oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus, for at Han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus.»
   Nå må du høre her! Hør på de uttrykk som brukes her, og merk deg hva som blir åpenbart deg!
   «Gud, som er rik på miskunn,» leser vi. Er det denne Gud du er i behov av? En Gud som er rik på miskunn – for om ikke det er tilfelle vet du ikke din arme råd. Hva skal det da bli til med en slik som deg om Gud ikke er – HØR! – rik på miskunn?
   Du vet da hva det vil si å være rik. Det er å ha overflod av noe. Har du mye penger – ja, så er du materielt rik. Har du mye kunnskap – ja, så er du nettopp kunnskapsrik osv. Og da må du virkelig legge øret til, for det er Herren som åpenbarer seg i Ordet. Han gir seg til kjenne for deg der. Og så lyder det altså: Han er rik på miskunn! Trengte du den kunnskapen? Eller er du blitt så rik i deg selv som kristen at du er i stadig mindre behov av denne Guds rikdom? Så rik på nådegaver, så rik på kunnskp, så rik på frimodighet osv. Eller må du si - til tross for at du eventuelt måtte ha store gaver - når det gjelder denne Guds rikdom, denne Guds overflod - ja, for meg er den absolutt nødvendig. Jeg ville rutsje inn i en forferdelig anfektelse om jeg ikke fikk tro dette – og at denne miskunn har manifestert seg i vår verden, nettopp i den ting at Han ofret Jesus, sin enbårne Sønn for å bringe meg en fast og sikker frelse. Så miskunn – Hans miskunn – er ikke bare et begrep jeg selv må fylle i den grad jeg er i stand til det, for det ville ikke rekke så langt, men det er noe jeg ser! Jeg ser det åpenbart i evangeliet. Det er noe Han har vist oss. Ikke noe jeg nødvendigvis føler, men noe jeg ser og hører! «Vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt,» sier apostlene, der de står anklaget for sin forkynnelses skyld. (Apg 4:20). Og Johannes i sitt første brev: «- det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere.» (1 Joh 1:3).
   Sett og hørt!

   Videre: Han «har, på grunn av sin store kjærlighet som Han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus.» Hør igjen: «- sin store kjærlighet som Han elsket oss med.» Elsket oss! Det er grunnen til at Han har gjort oss levende med Kristus - vi som var døde ved våre overtredelser.
   Jeg er altså gjenstand for Hans store kjærlighet. Er ikke det verd å stanse for? Det er ikke jeg, men Ordet som vitner dette. Ikke en ubestemmelig følelse eller ekstatisk opplevelse - for det kan mange erfare uten at det har noe som helst med Skriftens Gud å gjøre - men Ordet! Ordet er blitt levende for meg - Ordet om korset, Ordet om blodet, Ordet om Jesus - og ved det er jeg blitt en troende.
   «Av nåde er dere frelst,» som vi hører av teksten her. Stans nå opp for det, min venn: Av nåde! Ja men, nåden er jo noe som er i og av Gud, ikke sant? Og det er dette som er grunnen til min frelse. Ikke det jeg finner hos meg, men det jeg finner i Gud!
   Jeg må altså alltid søke grunnen til min frelse i Gud!

   Det var en som var villig å dø i mitt sted
For at jeg skulle leve ved Ham
Og til korset Han gikk hvor Han kjøpte meg fred
Da Han sonet min synd det Guds Lam.

E.K.

   Og da kommer dette videre som bare blir mer og mer herlig og forunderlig for en elendig synder, som aldri har funnet de kvaliteter som kreves i seg selv eller sitt eget, på noen måte: «Han oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus.» Ja, allerede det er jo ufattelig stort. At jeg allerede her og nå er satt i himmelen ved Ham.
   Men så kan vi spørre: Hvorfor har Gud gjort det? Nå kunne det sikkert sies mye om det, og vinkles på forskjellig vis, men vi skal nå holde oss til den teksten vi leste fra Ef 2 – og hør da, for det sies oss hvorfor her, og jeg skulle like å se det menneske som fullt ut kan fatte det vi nå skal lese: «- for at Han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus.»
   Derfor har Han gjort det - for å kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. For å gjøre det mulig for seg, altså. Slik åpenbarer Gud seg for oss i Ordet.

   Men nå skal vi ta med oss noe ytterst alvorlig, som du også kan lese ut av denne teksten: Gud viser ikke sin godhet mot oss av noen annen grunn, enn at vi er i Kristus Jesus! Det er i Kristus Jesus Han viser oss dette. At vi er gjenstand for denne godhet.
   Det farlige for oss her, er å komme på den tanke, den villfarelse og vranglære, at Gud skulle vise sin godhet imot oss av noen som helst annen grunn. Og det virkelig farlige ved dette er jo at det er nettopp dette vi er så snare til. At Gud skulle være slik overfor oss på grunn av noe som finnes i oss.
   Det var her galaterne på grunn av de falske lovlærerne trådte så katastrofalt feil, så Paulus må rope til dem gjennom sitt brev – for det er ingen tvil om at det er et rop, et rop etter en som er i ferd med å gå utfor et stup han ikke selv er klar over: «Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt?» (Gal 3:1-2).
   Han begynner dette med å si: «Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn.» (2:21). Rettferdighet for Gud er altså noe som gis deg av Hans nåde. Alt annet er forkastelse av Guds nåde.
   Og så fortsetter han med å si: «Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød?» (v.3).
   Altså, at de fikk Ånden ved å høre troen forkynt – det var å begynne i Ånd. Hva vil det da si å fortsette i Ånd? Svaret gir seg selv, ikke sant?

   Kjenner du denne all nådes og all trøsts Gud? (1 Pet 5:10; 2 Kor 1:3).
   Du hørte Jesu alvorstunge ord fra teksten vår: «Når Menneskesønnen kommer, mon Han da vil finne troen på jorden?»

   La oss til slutt stanse for noe som ytterligere understreker alvoret i det vi har vært inne på her, og også den – ja, vi må kalle det den evige trøsten som er åpenbart her. Vi leser i Rom 11:22: «Se derfor Guds godhet og strenghet - strenghet mot dem som falt, men over deg er Guds godhet.» «Dem som er falt,» leser vi her. Hva fall er det tale om? Jo, det skjønner vi av det vi leser videre: «- men over deg er Guds godhet, så sant du holder fast ved Hans godhet. Ellers skal også du bli hogd av.»
   «- så sant du holder fast ved Hans godhet!» Ser du? Deres fall besto i at de ikke var fornøyd med og tok imot den godhet som ble åpenbart dem i Jesus. Så gjør du som Jesus oppfordrer deg til her i teksten vår – treng inn på Ham. Søk Hans nåde og godhet – ikke som noe du har fortjent, og ikke som noen slike mer eller mindre luftige begrep, men den nåde som er åpenbart deg ved evangeliet!
   Hør nå på Ham, Sønnen, som kjente Faderen av hjerte: «Men skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til sin rett, de som roper til Ham dag og natt? Er Han sen når det gjelder dem? Jeg sier dere: Han skal skynde seg å hjelpe dem til sin rett!» (v.7-8).
   Skynde seg!