7 søndag i treenighetstiden

   De holdt seg nær til Ham, står det her. Det beskriver noe aktivt fra deres side, en indre trang som drev dem - de ville altså gjerne være nær Jesus.
   Og les nå ikke bare så snart igjennom det, men stans virkelig opp nå for hva slags mennesker Skriften her taler om: Tollere og syndere! De holdt seg altså nær til Jesus, Guds Sønn! Og det var ikke nødvendigvis fordi det føltes godt å være nær Ham, men for å høre Ham, står det.
   Det var altså noe i det Han forkynte som forårsaket dette. Det var Hans budskap.

Hva var det de hørte? Jo, det var det som kommer frem videre i teksten. Mennesker kan ha studert teologi i mange år uten å høre dette som de hørte. Det var nemlig om dem Han talte, og da ikke som gjenstand for Guds vrede og mishag, men for Guds nåde og kjærlighet.
   Dette var for dem noe aldeles nytt. De kjente bare til fariseernes og de skriftlærdes gudsbilde, Han som hatet slike som dem og i sin vrede skulle dømme, om det da ikke skjedde en omvendelse til moralsk forbedring. Noe de vel ikke fant grunnlag for i seg selv.
   Kan hende hadde de prøvd det mang en gang, som kanskje du og har prøvd?
   Og så kommer denne sendt fra himmelen og setter seg ned ved deres bord, og eter sammen med dem!
   Er dette Gud? Og er dette Guds holdning til oss? Dette var uforståelig både for dem og for fariseerne og de skriftlærde. Men hør du hva fariseerne og de skriftlærde vitner om Ham her - for selv om de knurret over det, så vitner de likevel sant i dette tilfelle: «Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem.» (v.2).

   De møtte Ham som ikke kunne slå seg til ro, så lenge den ene var kommet bort. Han måtte ut og lete: «- så steg du i vår jammer ned Så dypt som ingen vet.»
   Dette var en kjærlighet som var helt fraværende både i fariseernes forkynnelse og ikke minst i deres hjerter. Dette var rett og slett ikke deres Gud, men som Jesus sier i Joh 8:44: «Dere har djevelen til far.»
   De forkynte derfor Gud med djevelens trekk, og de som ga seg over til denne gud/lære, fikk også ham til far, det vil si, ble løgnens barn som Skriften uttrykker det. Og den uhyggelige frukten av denne lære åpenbarer Jesus idet Han sier til dem: «Men fordi jeg sier sannheten, tror dere meg ikke.» (Joh 8:45).
   Vi kan også møte mennesker i dag, som bekjenner troen og er uhyre nøye med at alt skal være rett både i lære og liv, men likesom mangler Kristi sinn.
   Disse Jesus taler til her var med andre ord helt ute av stand til å høre sannheten, at «jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige til omvendelse, men syndere,» og at denne omvendelse besto i å vendes til Gud ved nåden i den Han utsendte.

   De knurret mot dette. Det var ikke «rettferdig» at disse elendige skulle få det for intet, det de hadde arbeidet, slitt og ofret for å oppnå, og likevel måtte bære på en utilfredshet og nagende uro i hjertedypet.
    Du må ikke tenke at disse var åpenbart onde. Tvert imot – de kunne være så gode som mennesker bare kan få til å være – men denne godt skjulte bitterhet mot Gud, som finnes i enhver lovtrells hjerte, veller frem i dagen i den hjemmeværende sønns svar til sin far: «Meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine.» (Luk 15:29).
   Ja, en kan tale om blindhet, om å ikke kjenne sin far: «Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!» (v.31). Bare slakt og et, om du vil!

Dette gudsbilde hadde lovisk lære ført jødene inn i: «Dette folks førere er forførere, og de av folket som lar seg føre, er fortapt.» (Jes 9:16).
Dette var altså de virkelig fortapte i Israel. Ikke de som sto der dømt etter loven, men de som alle holdt for å være de frelste, fordi deres frelsesvei og frelsesforkynnelse utelukket evangeliets nåde.

   Ikke så at de ikke også forkynte nåde, men det var ikke den nåde Jesus talte om, og derfor heller ikke egentlig nåde, men en etterligning etter menneskers tanke og fornuft.
   Guds nåde er for fortapte, og for om mulig å få bedre tak i hva det vil si, føyer vi til - og kun for dem.
   Du skal legge merke til hvor mange som bekjenner kristennavnet som ikke kan la nåden stå som grunn til frelsen alene. De kan nok si det, men når en kommer til kjernen, får vi snart høre: Ja men, vi må jo - vi skal jo osv.
   Så får du prøve deg i dag, om den har noe med deg å bestille. Har den noen relevans i ditt liv, eller kan du møte Den Hellige med det du selv er, eller måtte ha opparbeidet deg? Du står overfor evig salighet eller evig ild i det spørsmålet! Er nåden virkelig nok i seg selv - eller må du legge noe til? Før du svarer på det, fest blikket dit hvor denne nåden åpenbares i verden - Kristus på korsets tre! Er det nok?

   Den Gud disse synderne hørte om hos Jesus, var ikke en Gud som vel kunne komme til å anta dem, dersom, hvis osv., men tvert imot en som lengtet inderlig etter dem. Som Han også sier i Luk 22:15: «Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider.»
   Som en far lengter etter sitt bortkomne barn. En som forlot sin herlighet for å lete i ødemarken. Hva det kostet Jesus vet vi jo noe om i dag! En som lette med «lys og lykte» etter dem - ja leter nøye (v.8), og som gleder seg storlig når Han har funnet én. Og som Jesus sier det så fint her: «...det blir glede blant Guds engler!» (v.10).
  Kan du se det for deg? Eller hører du inn under de nittini som ikke har bruk for omvendelse? (v.7b). Nei, da kan du nok ikke forestille deg denne glede i himmelen.
   Men slik er det jo også for den som er av sannheten, om enn av andre grunner. En kan ikke forestille seg at en skal forårsake noen glede i himmelen når en ser på seg selv, men heller at himmelen må gråte.

Nå skal du ikke se på deg selv, men heller høre som disse tollerne og synderne i teksten hørte. De hørte også med forundring på dette evangelium, men Hans ord virket tro hos dem. Han inngav dem tillit, og det står da virkelig (og det er Hans fiender, som neppe ønsket å si noe godt om Ham, som må vitne det): «Han tar imot syndere!» Det så de! Gjør du det? Og «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» (Hebr 13:8).

Hør nå endelig det, du som strever så tungt med ditt kristenliv, idet du prøver å «få det til» å fungere - som er så trett av all «bønneundervisning,» alle «metoder,» all «disippeltrening» som skal hjelpe deg på fote - du er gjenstand for lovisk lære (vranglære), lovisk ånd, og Gud har ikke behag i noe av det du strever med, men forkynner deg evangeliet om sin Sønn - Han som har fullbrakt alt for deg.

Hør hva Jesus sier om vandringen fra den dag av Han har funnet det bortkomne: «Og når han har funnet den, legger han den på sine skuldrer og gleder seg.» (v.5). «- og jeg vil gi dere hvile!» (Matt 11:28).

Du kommer neppe til å bli uvirksom om dette evangelium begynner å dages der inne, men drivkraften blir en annen, og vedvarer bare så lenge du får ha blikket rettet på dette: For Jesu skyld alene - alt!

Det er ikke nok at du blir «bibeltro,» konservativ, roseniansk eller hva det nå måtte være du har fått stilt for øye - det er ett spørsmål du må få svar på, så du hører det: «Er Hans nåde nok for meg?»
Gud svarer deg på Golgata!

Helt tildekket i dine sår
Hvorfra blodet fløt
Frelst av nåde jeg salig står
Midt i all min nød.

E.K.