Ja, her ser vi igjen, at dette med å bli frelst, det har med Guds ord å gjøre, og slett ikke med spesielle egenskaper hos oss. Men det har noe med hvordan vi stiller oss til det Ordet vi hører å gjøre.
   Han gikk ut for å så sitt såkorn, sier Jesus. Og det vet vi, at såkorn går det ikke bra med, uansett hvor det faller. Det er avhengig av å falle i god jord, dersom det skal spire og gro frem til full modenhet. Det må altså være godt jordsmonn.
   Her er tale om noe aktivt og noe passivt. Det aktive er i såkornet, og nå må du ha for øye at såkornet er Guds ord – jorden som her er du, er passivt. Det ene givende, det andre mottakende, det tar bare imot.
   Såkornet blir altså lagt ned i jorden – og i dette såkornet er alt som skal til for at det skal vokse opp en plante etter sitt slag. Planten er allerede i såkornet.

   I Mark 4:26-28, sier Jesus: «Med Guds rike er det som når en mann kaster såkornet i jorden. Han sover og står opp, natt og dag, og kornet spirer og vokser seg høyt - hvordan det går til, vet han ikke. Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset.»
   Det spirte frem, i sin tid! Altså dette som kalles helliggjørelse, frukt for Gud. Det er i dette såkornet, du mottok, da du mottok Guds ord.
   Ja, kan du ofte høre, du er jo frelst av nåde, da du fikk høre ordet om Jesus, det er jo så, men nå når du er frelst, må du gjøre noe for at dette skal begynne å fungere!
   Men er det etter Guds ord? Nei, hvis jorden ligger der uten såkorn, kommer det aldri noen plante opp heller – det er ikke jorden i stand til av seg selv. Og er det såkorn der – ja, da spirer det av seg selv, som Jesus påpeker i beretningen om bonden som sår, i Mark 4. Av seg selv! - ser du ikke den, har du gått glipp av noe vesentlig i lignelsen.
   Paulus skriver til galaterne i Gal 3:3: «Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød?»
   Dere begynte i Ånd! Hva vil nå det si? Jo, hør verset føre – vers 2: «Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt?»
   Hva vil det da si å fullende i Ånd? Jo, ved å fortsette å høre troen forkynt! Apostelen Jakob skriver om det i Jak 1:21: «Avlegg derfor all urenhet og enhver rest av ondskap, og ta ydmykt imot Ordet som er innplantet i dere, og som er mektig til å frelse deres sjeler.» Ta imot det ord som allerede er innplantet i dere! Samme sak med andre ord – hør troen forkynt! Og som han også skriver i Jak 1:25: «Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det, slik at han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.»
   Hele veien dette å ta imot Ordet, og så frukt som følger av det.

   En sangstrofe som alltid taler til meg: «Vik ei fra mitt hjerte, Dyrebare smerte, åndens fattigdom!»
   Å du, for en nødvendighet! – åndens fattigdom! Hører du det, du som sitter her og kanskje føler deg blant de siste? Der hvor en kjenner seg syndig, skrøpelig og avmektig. En prøver ikke å hjelpe til – nei, en erkjenner sin hjelpeløshet. Så får såkornet ligge der, og Gud får ta seg av det.
   En må gjerne flikke på ett og annet i livet, det er ingen synd, men tvert imot naturlig for en kristen, men han regner det ikke inn i frelsen lenger, for han har innsett at der måtte det noe langt mer og høyere til, enn våre fattige gjerninger.
   Du vet, når Gud ser seg ut gode emner, da ser det ganske så annerledes ut enn vi tenker – nemlig, det som ingenting er. Når jeg er svak, da er jeg sterk, vitner apostelen. Ja, detter virkelig et budskap midt imot all vår fornuft!
   Her er altså alt menneskelig avsatt! Derfor må Gud så ofte føre oss på så. for oss, underlige veier. Der hvor det ikke skjer noen tukt og beskjæring, hvor menneskets eget liv holdes nede, der vokser heller ikke denne himmelske planten frem. Der vokser det bare opp en masse ugress som stammer fra menneskets eget hjerte. Men det kan se veldig åndelig ut, både for den som driver med dette, og andre som ser det utenfra.

   Det ble noe for meg, da disse ting kom til meg. Jeg så noe av det velsignede i Marias plass ved Jesu føtter – det er den gode del, sier Jesus – hvor hele ditt fokus er på Ham som i seg selv er den gode del.

E.K.

   Det følger mye besvær av ulike slag, med den plassen. Du ser jo også at det ikke tar lang tid før hun angripes av sin driftige søster, Marta. Men fra Jesu side er alle byrder tatt fra henne. Hun får sitte der i ro ved Hans føtter og ta imot Hans ord, og Han forsvarer henne og roser den plassen hun har inntatt.
   Han har funnet jordsmonn, og Han vet at det ikke skal bli uten frukt. Det ser vi siden, da hun salver Ham til Hans begravelse, og Jesus sier, det er en god gjerning hun har gjort mot meg. Det er Herren som kaller hennes gjerning god, for der ser Han frukten av det Ord Han selv har lagt ned i henne.

   Hva da med Marta? Det var jo vel og bra det hun gjorde for så vidt – men problemet her var at hennes forståelse trakk hennes tanker hit og dit mot alt hun skulle gjøre for Herren, fremfor mot Herren selv – og Han var jo ikke kommet for å bli tjent, vet du. Det sier Han klar ifra om selv i Mark 10:45: «For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges sted.» Og som apostelen skriver i Apg 17:25: «Heller ikke lar Han seg tjene av menneskehender som om han trengte til noe. For det er Han selv som gir alle liv og ånde og alle ting.

   La det nå få synke inn og vaske ut alle falske mennesketanker om å tjene Gud! Han må få tjene deg om det skal bli noen tjeneste, som en direkte frukt av det. Det er dette Han må ta opp med Peter under fotvaskingen.
    Han er kommet for å legge sitt ord ned i oss! – ned i deg! Da ser du Martas håpløse situasjon. Når Gud begynner å dra på et menneske, da kjenner det seg tomt og elendig, og kjenner en lengsel etter å kjenne Gud. En nådig Gud!
   Når rådsherren Nikodemus kommer til Jesus om natten, da vet jo Jesus, hva som er skjedd. Som Han sier i Joh 6:37a: «Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg.»
   Men Nikodemus han begynner å rose Jesus – han kommer nærmest med en «gave» til Ham. Han har ennå en liten bekk å drikke av altså. Men den tar Jesus ifra Ham, for den er forurenset av mennesketanker. Joh 3:3: Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.»
   Det gjelder også i dag! Nå har han ikke annet å drikke enn de ord som kommer fra Jesu munn!

   I det 10ende vers her i teksten, sier Jesus til sine disipler: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men til de andre gis det i lignelser, for at de skal se og ikke skjelne, og høre og ikke forstå.»
   Det er altså noen det ikke er gitt, nemlig de som stenger Guds ord ute. Det var greit nok med Jesus, og de fulgte Ham i store skarer, så lenge Han sa og gjorde det som smakte dem. Men da Han forkynte budskapet om menneskets forderv og Guds frelse i forhold til det – dere ha ikke liv i dere selv, men kun i dette brød som er kommet ned fra himmelen, og dette brød det er meg – da lukket de seg til. Dette ble rett og slett uforståelig tale for dem.
   Men du som er her nå, du har hørt den samme tale. Hva sier så du? Har Han rett?

   Hør Herrens ord! Bare prøv og spør, hvordan din sak står seg innfor Gud, så skal du oppdage at ditt hjerte fordømmer deg! Men hva sier Ordet? Jesus ble fordømt nettopp for den synds skyld som du finner i ditt eget hjerte, og kjenner deg så dømt for!
   Vers 15 til slutt: «Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og tar vare på det i et vakkert og godt hjerte, og bærer frukt i utholdenhet.»
Underlig at Han kan kalle det det vakkert og godt! Men det er fordi Ordet har fått bolig der – det som renser oss fra all synd! Som Han sier til sine disipler i Joh 15:3: «Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere.»   
   Det ordet har renset oss, og stilt oss fullkomne innfor Gud - for det ordet har gitt oss del i Jesus!