|
Ja Herren - i sin store godhet tar
Han seg av sine på alle måter. Han vet at de snart skal bli igjen her i
verden, etter at Han selv er tatt bort fra dem ved sin lidelse, dom og død (med
andre ord - rikelig årsak til anstøt!). Og de samme åndsmakter som sto Jesus etter livet,
vil fremdeles være rikelig representert i verden. Disiplene vil bli stående
overfor dem, og som vi leser enkelte steder: «Disiplene satt bak lukkede
dører, av frykt.» Og her står det da videre: «- for jødene.»
Men som Jesus også sa om den talsmann Han skulle sende
dem: «Han skal veilede dere til hele sannheten.» (Joh.16:13). Og gjennom
Paulus åpenbarer Han at vi egentlig ikke har kamp imot mennesker,
kjøtt og blod, men «mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere
i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» (Ef 6:12).
Der hvor disse åndsmakter slipper til, der kan de fordreie (synkverve)
mennesker så til de grader, at det blir som vi leser det her - og det er Jesus
egne ord (hadde vi ikke dem og historiens vitnesbyrd, kunne vi vel ikke tro
at det var mulig): «De skal utstøte dere av synagogene. Det kommer en tid da
hver den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse.»
(v.2).
Da forstår vi også hva
slags mennesker det er tale om. Det er jo ikke alminnelige
verdslige mennesker og myndigheter (selv om også de forfølger evangeliet),
som er opptatt med å gjøre Gud en dyrkelse.
Vi ser det jo ikke minst blant muslimene i dag - alle
de drap som skjer til en dyrkelse av Gud. Han de tror er Gud.
Det er snakk om en total forblindelse når dette skjer. Men Jesus
forutsier det altså.
Så det som har med den åndelige
verden å gjøre, det er på mange måter farlig for oss mennesker. Noe som
kanskje burde påpekes mer enn noen gang før også i kristen sammenheng. Vi
kommer nemlig alltid i kontakt med noe som er større enn oss selv.
Det er en slik
åpenhet for det åndelige blant folk i dag, sies det. Bare se på
disse såkalte alternativmessene, salget av bøker blader,
filmer som går på det overnaturlige - men hva er
det åpenhet for? Er det for den lidende og korsfestede Jesus Kristus,
Han som soner våre synder med sitt blod? Er det for sannhetens lys,
det som fører til at «syndere om frelse må rope?» Det lys som du forhåpentligvis
lever i, i dag - det som fører dette med seg at du må klynge deg til
Ham, så snart du begynner å se på ditt eget. Er det denne Ånd de søker
i dag?
Jeg opplevde et
sted - etter å ha talt over et Paulus' ord - at en representant for
de særdeles åndelige strømninger i dag, kom frem til meg og sa: «Det
er denne forkynnelsen vi må til livs i dag!» Jeg kunne ikke annet
enn å minne ham på at det ikke var mine ord som var talt, men Paulus',
Herrens apostels. Jeg kunne ikke fri meg fra at dette Jesu ord, som
i dag er en del av vår tekst, rant meg i hu da: «- hver den som slår
dere i hjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse.» Det er jo egentlig
forkynnelsen – og dypest sett – Jesus selv de vil til livs. Men altså
så forblindet av løgnen, at de tror de dyrker Gud og fremmer
sannheten.
Jesus kjente disiplenes bekymring,
og Han visste at de ikke kunne bli stående i egen kraft overfor det de siden
skulle møte. - Derfor forutsier Han det for dem, slik at de skulle komme det i hu,
når de sto midt oppe i det: Dette var det Jesus sa oss på forhånd, at vi
skulle komme til å oppleve.
Og Jesus kunne
på ingen måte forlate sine, som Han sier om denne talsmannen annetsteds:
«Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere.»
(Joh 14:18).
Det er tale om Jesu Ånd i ditt hjerte. Det
er Han som er deg nær, i og ved denne Ånd. (Gal 4:6).
Det hører du nok ikke ofte om, når det er tale om disse ting, og derfor er
det også så mye forvirring angående dette med Ånden. Men det var dette
samfunn Jesus kjøpte oss så dyrt.
Kan hende har du midt
i den religiøse flokken, så ofte opplevd at ditt vitnesbyrd ikke ble
tatt imot. De forsto deg ikke!
Det hadde du kanskje ikke ventet, for du må gi dem det
vitnesbyrd at de er ivrige for Guds rike, en del av dem. - De leser,
de ber og de vitner med en glød du kunne misunne dem. - Ja, hva ville
du sagt om de gjorde kraftige gjerninger i Jesu navn, drev ut onde
ånder og talte profetisk? Du ville følt deg liten, ikke sant? Dette
må da vel være av Gud?
Men så opplever du bare at du likesom ikke får samfunn
med disse menneskene. - Jesus peker på hva det kan skyldes her: «De
kjenner ikke Faderen og heller ikke meg.» (v.3), (se også Matt 7:22-23).
Det er ikke slik det er - som
disse åndsretningene fører dine tanker inn på - at du må bli mer (synlig)
åndelig, for dermed å stå i et bedre samfunn med Jesus, men tvert imot - du må
bli liten og skrøpelig nok til at du kommer til Jesus som du nå engang er, og
får alt uforskyldt av nåde, for Jesu skyld - alltid for Jesu skyld. «-
da skal Han vitne om meg,» det er Jesu ord om Åndens gjerning. (v.26b).
|
De vil føre deg inn på den grunnvoll der du finner frimodighet i din
egen åndelighet, og altså ikke i Jesus alene.
La oss bare se - ut fra dette -
på den store forskjellen, når den åndelige trellen setter seg ned og skal lese
Guds ord, i motsetning til det åndelig frigjorte Guds barn. Trellen gransker, prøver å
trenge inn i Ordet som det heter (noe vi alle stadig forledes til, av
velmenende ledere), og skal likesom forstå og dermed «knekke» og åpne noen
hemmeligheter.
Den frigjorte sjelen derimot har
allerede fått hemmeligheten åpenbart. Av nåde alt jeg får, for Jesus
min frelsers skyld - og setter seg derfor ned med Guds ord under løftet: «- da
skal Han vitne om meg.» Han skal gjøre det!
Trellen arbeider, barnet
får. Men sett utenfra ser det ut som om de driver med det samme.
Å være en kristen, det er å være satt inn i et helt nytt forhold,
det er å få del i Jesu barnekår. Nå får du alt for en annens
skyld, og kan synge av hjertet: «Min trellestand er nå forbi.» Mitt eget
regnes ikke lenger med.
«Men også dere skal vitne, for
dere har vært med meg fra begynnelsen.» (v.27).
Hvor mange er ikke ført inn under trelldom igjen på grunn av en feil
forståelse (ofte grunnet i en feil og lovisk utleggelse) av slike vers. En er
ennå ikke blitt så bestandig i nåden, og så forvirres en av et slikt vers, og
får snart lagt - og legger på seg selv igjen - det ene bud og den ene regel
etter den annen, og så blir kristenlivet så tungt og tregt, gleden og freden
som fulgte evangeliets ord flyr bort som en skremt fugl, og sangen og
vitnesbyrdet stilner.
Men det var jo vitne du skulle! Det er bare det at dess mer du går inn for
det, dess tyngre blir det. Det er så du kunne ønske deg tilbake til tiden
før du ble en kristen, da du bare kunne sette deg ned og slappe av med god
samvittighet, nå og da. Nå drives du av en indre uro - et krav som
ligger og gnager på deg.
Skal du få en rett evangelisk
forståelse av dette og lignende vers, så hør det slik: Også dere skal
komme til å vitne ... for dere har vært med meg. - Som en
følge - en frukt - av at du har sett og vært med meg, har
du vitnesbyrdet.
Det er altså ikke tale om noe annet enn å få bringe videre det du selv har
fått. Ånden vitner for deg om Jesus, og du bringer det videre på det vis og
gjennom de åpninger Herren gir deg.
Dette å bruke deg, skal du få legge over på Ham. Alt i Guds rike er gave -
uforskyldt av nåde! Det er banneret over det alt sammen. Det er en som
har gått foran og banet vei - det er også Han som er med oss hver tid og stund
og vitner om dette for oss. Det er også Han som i teksten vår her sitter midt
iblant sine og taler trøstens ord: Stol på meg, jeg skal gjøre
det, og du skal få det!
Det er dette Jesus på forskjellige vis alltid forsøker å nå
igjennom til oss med, men vi er ofte så trege til å høre og forstå.
Det er som om jeg skulle gå
ut og arbeide, og du skulle sitte hjemme og få lønnen. Guds nåde er
ufattelig.
«Dette har jeg talt til dere for
at dere ikke skal ta anstøt.» (v.1).
Faren for anstøt ligger der nettopp på grunn av det uforståelige i Guds
rike, Hans uransakelige og for oss underlige tanker og veier. Derfor må Han
også så ofte føre deg inn i en krise, hvor du ikke har noen annen mulighet enn
å legge din vei i Herrens hånd. Det er nemlig bare da vi virkelig gjør det,
ellers kan vi vel ønske og drømme om å gjøre det, men det viser seg gjerne
snart at det er vår egen hånd vi har lagt vår vei i.
Som en Moses med Rødehavet foran seg og egypterhæren bak seg, står ofte den
som Herren tar seg av - i situasjoner bare Herren selv kan finne en vei ut av.
Moses’ lykke var det at han ikke fant noen sti han kunne føre Israelsfolket
på, verken til høyre eller venstre, men måtte vente på Herrens inngripen, selv
om det nok ikke føltes som noen lykke før han så Herrens hånd.
Kan hende er det slik
du opplever livet ditt nå? «Dette har jeg talt til dere for at dere
ikke skal ta anstøt.» (v.1).
Han har lovt å være med sine alle dager,
og Han har lovt å fri dem ut av alt de måtte fanges av
underveis, inntil den dag Han tar dem opp i herlighet - sin herlighet!
Bare hør dette Jesu ord fra Mt. 24,4 til slutt: «Se til at
ingen fører dere vill!»
Kjenner du ikke umiddelbart trangen til å fly til Ham da?: Frels
meg fra det onde - du som vet hva det til enhver tid er! Både
når det kommer som mørke og når det kommer som
lys. Som lys, som vi kan lese det i Kol. 2,8 - og også her starter
advarselen med et Se til!: «Se til at ingen får fanget dere
med visdomslære og tomt bedrag, etter menneskers tradisjoner, etter
verdens barnelærdom, og ikke etter Kristus.»
Hva er så løsningen - alltid? Jo
«- etter Kristus!»
|
Søndag
før pinse
