Det som følger oss mennesker som en mare – det er at vi alltid vender blikket fra Herren tilbake på oss selv, om vi da i det hele tatt noen gang har fått vårt blikk festet på Ham. Fra fallets dag av, har dette fulgt oss, at det er vi som skal få til noe. Om ikke før vi har møtt Herren, så iallfall etter at det er skjedd. Herren krever noe av meg – denne lovens regjering i min samvittighet slipper jeg ikke så snart unna. Det har du nok merket deg du også. Det må da vel være noe mer, enn bare denne tilflukten til Jesus?
   Vet du, at denne tanken er et ytre tegn på at noe er i ferd med å gå alvorlig galt i ditt indre menneske? Det viser at loven ikke lenger får utføre sin egentlige oppgave i deg - nemlig å gjøre synden overmåte syndig. (Rom 7:13). For der loven får utføre denne sin gjerning, der ser du nettopp at det ikke finnes noen annen mulighet for frelse for deg, enn tilflukten til Jesus.
   Denne tanke viser altså at du er på drift ut av den sannhets erkjennelse som er nødvendig for å drive deg til Kristus - det vil si, inn i evangeliet.
   Men Gud er jo god, så Han hjelper oss jo så nådig i dette vårt forsett. Det er klart. Det er jo det som er Guds miskunn for mange – at Han hjelper dem på lovens vei. Derfor får vi jo også høre så mange bønner a la – hjelp meg til ... gi meg kraft til ... styrk meg, Herre osv. I samme tråd. Med andre ord – utfyll mine mangler. Og underforstått – så jeg slipper å stadig se meg selv som en slik fattig, hjelpeløs synder i meg selv, som kun kan ha sin trøst i Jesus og Hans gjerning for meg. Men dette er ikke så uttalt selvfølgelig – men gjerne det som ligger i bunn av disse så tilsynelatende fromme bønner til Gud. Det er altså i virkeligheten det gamle menneske i oss som ytrer seg på verst tenkelige måte i dette. Det er selvrettferdiggjørelsens ånd som kjemper for ikke å bli dømt og kastet ut.
   Men det kan snart misforståes, for også den oppriktige av hjertet ønsker en syndfri natur og et syndfritt liv. Men dette glir likesom over i hinannen.

   I denne så kjente teksten fra Salme 32 finner vi noe som særlig åpenbarer selvsentrertheten i mange, som ellers vil være gode kristne. Det er bare det at de vil være gode kristne på egne premisser, og det blir alltid galt – ja, veldig, veldig galt, selv om det ser svært så fromt og åndelig ut i sitt ytre.
   Vi skal stanse noe for bekjennelsen av synd. Hvor mange har ikke sin frelsesgrunn i dette. Du kan ende opp i lange og heftige diskusjoner, dersom du våger å hevde at dette slett ikke er noen frelsesgrunn i det hele tatt. Og hvorfor tåler de ikke den læren – hvorfor gir de seg til å diskutere dette? Jo, ganske enkelt fordi de aldri har vært oppriktige av hjertet. Det vil si, at de har aldri møtt seg selv - sin natur – i Guds lys. Det er nemlig der – under dette lys – du blir oppriktig av hjertet.
   Mange kan lese denne salmen for eksempel, og få trøst av alle de gode ting som sies om Gud, men så kommer plutselig til slutt: «- juble, alle oppriktige av hjertet!» Oppriktig av hjertet! Er jeg nå det? Jeg synes nå heller jeg finner det stikk motsatte, så altfor ofte. Men oppriktig av hjertet, det blir du der hvor Guds ords lys får bringe deg til sannhets erkjennelse. Nettopp dette at du føler umiddelbart dom over ditt hjerte ved slike ord, viser at du just er oppriktig av hjertet - eller at dette iallfall er i ferd med å få feste.

   Men så er det altså de da, som tenker seg frelsen nærmest som en lønn for at de bekjente sine synder. Ja, så kan deres frelse altså føres tilbake til en gjerning. Men det har de gjerne ikke tenkt alvorlig over.

   Hør nå! Davids frelse i Kristus, var fullført i Guds tanke og råd før David hadde begått denne sin synd – men Gud kunne ikke føre ham inn i den, så lenge han holdt fast ved sin egenrettferdighet. Det er saken! Gud er ikke i behov av din syndserkjennelse og syndsbekjennelse – Han har for lengst fått hva som krevdes for din sjel av sin Sønn, Jesus Kristus – men hvordan skulle denne Hans frelse få noen relevans for deg?

E.K.

Det er du som er i behov av syndserkjennelse og dermed syndsbekjennelse – for å forstå Guds verk i Jesus Kristus. Både syndserkjennelsen og den naturlig påfølgende syndsbekjennelsen, kan vi trygt kalle en Guds gave. Ved dette åpner Han en port i deg for det som allerede er ferdig for deg.

   Hva behov har du vel – i egne øyne - for en bestemt medisin, dersom du ikke vet at du har den sykdommen den skal lege? Du tar ikke imot, men avviser.
   Og det verste som kan skje deg i en slik situasjon er, at du setter din lit til en medisin som ikke kan lege. Og nettopp det er det mange som gjør i sin frelsessak – de setter lit til det som ikke kan lege. Kanskje har de det meste rett, og vil gjerne det som er rett – men så drar de med seg en liten surdeig, som etter hvert gjennomsyrer hele deigen. (Gal 5:9). De ser ikke selv at de i sitt hjerte sier det samme som galaterne i sin tid sa – at uten dette – hva det nå måtte være i den enkeltes tilfelle, altså da i tillegg til Jesus Kristi fullbrakte verk – kan du ikke bli frelst!
   Bare det du hører her nå fra Guds ord: Jesu Kristi fullbrakte verk – sier deg jo at du tar feil. Ingen behøver å legge noe til det som er fullbrakt. Det er jo fullkomment ferdig! Derfor vitner også denne nylig tilgitte synder, David, i salmen her: «Du er mitt skjulested!» (v.7). Skjulested! Du kjenner vel ordet fra Sal 91:1: «Den som sitter i Den Høyestes ly, som bor i Den Allmektiges skygge.» Eller det fjerde vers i samme salme: «Med sine vingefjær dekker Han deg, og under Hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern.»
   Det er jo dette Jesus, den samme evige Gud roper gråtende ut over Jerusalems innbyggere: «Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke.» (Matt 23:37; Luk 13:34).
   Hør nå nøye, hva slags folk Han kaller inn under sine vinger her, om du ikke har merket deg det før: «Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg!» Virkelige syndere, med andre ord. Det var ikke disse forferdelige syndene som utelukket dem fra de vinger Han kom til verden med – men som vi hørte: Dere ville ikke. Ville ikke – det er vantroens vesen.
   Men, å salige visshet, grunnet i Guds eget sanne og hellige ord – Han tar imot dem som forferdet over sine mange synder, flyr til Ham som til et skjulested. Og som fortsetter å fly dit med sin synd. Det er de oppriktige av hjertet. De – i Guds øyne – rettferdige. Og de som er rettferdige i Guds øyne, de er i sannhet rettferdige! Som Han selv vitner i Høysangen: «Alt – hør!: Alt! - er fagert ved deg, min kjæreste. Det er ikke noen – Hør igjen!: Ikke noen! - lyte på deg.» (Høys 4:7).
   Han finner ikke en flekk på deg, for det er alt vasket av i Lammets blod – det som du har tatt, og fortsatt alene tar din tilflukt til.
   Det denne Davids syndsbekjennelse og syndsforlatelse i første rekke skal fortelle oss er, at det ligger et hav av nåde hos Gud og venter på at synderen skal nyttiggjøre seg det. Altså at det er nåde åfå for den synder som vender seg til Ham, fordi Han selv allerede har gjort opp med all verdens synd idet Han bar det på sitt legeme opp på korsets tre.
   Han har betalt for din synd før den var begått – derfor kan du komme til Ham og finne frelse. Derfor må du også sky denne tanke som en dødelig pest: Det skulle vel ikke kreves mer? La nå ikke det få vokse videre, for da dør du, men «kom til Ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud, og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære frem åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus.»