«Rens dere og tvett dere! Ta deres onde gjerninger bort fra mine øyne! Hold opp med å gjøre det som er ondt!»

   Det er de som har kommet på den tanken, at det er ikke så farlig med de onde gjerninger, da Gud jo har åpenbart sin nåde i evangeliet. Ikke så farlig?! Se hvor det brakte Jesus selv, da Han tok på seg våre onde gjerninger, det vil si, vår synd! Til en forferdelig vredesdom på korsets tre. «Med forbannelsens vredessky over seg bar dette kors Guds uskyldige Lam,» synger vi i en av de kjente sangene våre. Og så kommer vi på den tanke at synd ikke er farlig!
   Det har man iallfall ikke fra Guds ord!
   Og med dette for øye ser du også vårt folks sanne situasjon der de suser mot evigheten, uten noe å skjule seg i for denne vrede over all synd. Ikke mye hjelp i oljefondet og velferdsordninger da, ikke sant?

   Så er det de mennesker iblant oss som dette alvoret er begynt å gå opp for – og du er kan hende blant disse – og så blir det som et hovedmål i livet å nettopp gjøre dette som Gud vil – legge av det onde og gjøre det gode, for å si det kort. Så blir det et slikt daglig pågående studium dette – hva er så det onde? Det vil si, dette i vårt liv som ikke har Guds velbehag. Og hva er så det gode? Det vil si, det som har Guds velbehag. Og så begynner denne haltende gang mot himmelen. Snubler og faller, reiser seg igjen, for å snuble og falle på ny. Stadig nye ting en faller i, og jo mer innsikt en får i hva som ikke har Guds velbehag, dess mer blir det å falle i. Dess flere nederlag.
   Nå taler vi om de som har fått lovens lys over hjertelivet. De lider! De blir jo aldri som de skal være. Så er det bare å prøve enda sterkere, bare for å oppdage at de ikke når opp til dette kravet de har mer eller mindre klart for seg.

   Det er andre som kan trives i dette religiøse – de som ikke er i nærheten av lyset. De kan bli som apostelen Paulus før hans omvendelse, hvor han kan vitne: «- i rettferdighet etter loven uten lyte.» (Fil 3:6). Men, å du, hvor feil han tok! Det han ikke visste, der han mente seg å være nidkjær etter loven, det var – som vi kan lese i Rom 7:9: «Jeg levde en gang uten lov.» Midt i sitt nidkjære strev med å overholde lovens bud, var han i virkeligheten uten lov. Han hadde lovens ytre bokstav, og som en følge av det, lovens ytre gjerninger, men lovens åndelige innhold, den var han da fremmed for. Som han skriver videre i Rom 7:9: «Men da budet kom, våknet synden til live.»
   «Men da budet kom!» Da Herren – Han som er Ånden i og bak loven – begynte å tale inn i fariseerens hjerte, da ble han ikke stadig frommere, men stadig mer syndig. Da våknet synden til live, som han vitner om det.
   Du skal ikke ha lyst til noe som er Gud imot, sier loven. Lysten til det onde, er allerede et fall. Og det viser hva som bor i deg, selv om du tar til fornuften, som det heter, og vil vende deg bort fra det. Du forstår at hvis du var som Gud vil at et menneske skal være, da ville du aldri hatt lyst til noe som er Gud imot. Du ville aldri noensinne fristes av det onde. «Hvem av dere kan overbevise meg om synd?» sier Jesus i Joh 8:46. Men slik er ikke du og jeg. Det er hva loven overbeviser oss om.

   Har det kommet lenger enn til ytre gjerninger for deg? Hva Gud vil at du skal gjøre, og ikke gjøre? Er du blitt overbevist om synd?

   Guds lov står fast. Han vil alltid det som er godt, og aldri det som er ondt! Denne Guds godhet og rettferdighet, virker skremmende på oss - den er urovekkende, som en sier - når det går opp for oss at et slikt vesen jo må hate det onde. Da ser jeg jo, at jeg kan ikke møte et slikt vesen uten å gå til grunne. Guds godhet avslører meg som noe annet!
    Gud vil alltid det gode, og hater alltid det onde – men det som er alvorlig her, er at det er så få som ser den veien som fører gjennom dette i seg selv uløselige, og inn i himmel og salighet, tross vår synd og ondskap. Jesus sier om det, der Han taler dette berømmelige om den rike og kamelen og nåløyet i Mark 10:27: «For mennesker er det umulig» - hør det! - virkelig, hør det! For mennesker er det umulig – UMULIG! - og hør også like oppmerksomt det følgende: «- men ikke for Gud. For alt er mulig for Gud!»

E.K.

   Det Jesus sier, er altså at Gud har funnet en vei gjennom dette i seg selv uløselige, å få en synder inn i et fortrolig og hjertelig forhold til den hellige Gud. Gud har funnet en vei! Det er den du må lære å kjenne, forstår du.
  Det er ingen hjelp i at du flyr der ute på den uendelige åkeren og forsøker å rense den for stein. Det er umulig, sier Han deg. Derfor kaller Han deg som her i teksten vår: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (v.18). Og så sier Han: «Dersom dere er villige!» Villige til hva? Til å la det onde fare og gjøre det gode? Nei! Til å høre, sier Han! Da «skal dere ete landets gode ting.» (v.19).

   Men hvem er villig til å høre? Hvem har Han fått åpnet øret på? For å bli i det foregående bilde: Den som retter ryggen, ser ut over den uendelige åkeren, og innser: Jeg blir aldri ferdig! Det er umulig! For hver stein jeg tilsynelatende får fjernet, er det hundre nye!
   Da spør jeg – for nå er jeg opprådd: Hvor er så Guds vei gjennom dette? Så har du hørt det – Jesus har kan hende stått like fremfor deg siden du satt som liten på et bedehus, eller hjemme under andakten, og sagt deg: «Jeg er Veien!» Jeg er Guds vei gjennom det umulige! Jesus er Guds vei! Og Han er Sannheten og Han er Livet!

   Livet er ikke å finne i å begynne å gjøre godt og vike fra det onde, for det forandrer ikke deg! Du kan ikke grunnleggende gjøre deg selv til noe annet enn hva du faktisk er. Jesus sier i Joh 3:6: «Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.»

   Skal du da la være å gjøre godt, og ikke vike fra det onde? Nei, selvfølgelig ikke! Men det er ikke Guds frelse! Guds frelse var ferdig før du kom til verden! Så den kan ikke påvirkes av deg. Men du kan i vantro vende den ryggen, og gå din egen vei. Men Gud forandrer ingenting – verken av sin lov eller sitt evangelium.

   Men hør du, til slutt: Du vet, det er forkynnere som er flinke til å flette inn historier, det kan krydre og opplyse det – jeg er ikke flink til det for eksempel – og en forkynner brukte ofte historien om gutten som med fotballen knuste ruta hos bakeren. Vel, historien var kort fortalt at guttens far tok ham med til bakeren og betalte for skaden han hadde forvoldt, og alt var dermed opp og avgjort. Men så var det en som spurte forkynneren – men hva om gutten knuste ruten følgende dag også? Og dagen etter igjen osv. Hva da? Hvor mange ganger ville far tilgi? Han ble betenkt forkynneren da, visstnok. Jeg forkynner et altfor svakt evangelium. En slik historie kan vel røre noen, men går slett ikke dypt nok. «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham - inntil sju ganger?» spurte Peter. Han syntes det var mye - og det synes vel du også! Men Jesus svarer: «Ikke sju ganger, sier jeg deg, men sytti ganger sju!» (Matt 18:21-22).
   Tror du Jesus ville si det til Peter, dersom Han ikke selv også ville gjøre det? Nei, det er jo klart. Derfor – hør ordet nå i denne stund: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.»
   Dette er løftet fra Gud - og grunnen for å kunne stå ved sitt løfte er lagt - det er Guds Lams dyrebare blod, utøst til syndenes forlatelse for deg, min venn!