2 søndag i fastetiden

   Det er fortalt en historie fra et sted i Norge, hvor de hadde fått ny forstander i menigheten - men en av de eldre der var ikke lenger i stand til å gå på møter, men datteren hans gikk, og kom gjerne innom ham etter møtene og refererte fra dem. Hun kom også innom etter denne forstanderens første møte, og fortalte fra det, men det første den gamle spurte om var: «Haltet han på hoften?» Med andre ord, registrerte du noe av den ånd som tydet på at kjødet hadde fått en knekk i møte med Gud? Jesu Ånd er saktmodig og ydmyk. (Matt 11:29).
   Den ydmykede ånd. «Før jeg ble ydmyket fór jeg vill,» sier salmisten, «men nå holder jeg ditt ord.» (Sal 119:67).
   Før jeg ble ydmyket - det er jo klart at han da fór vill, for da fulgte han jo sitt eget. Da hadde han ennå tro på noe av sitt eget, at han kunne forstå, og at han kunne gå - det eneste han da var i behov av etter egen mening og tanke, det var instrukser! - Hans hjertes bønn til Gud var: «Fortell meg, hva jeg skal gjøre!» Ja, hva skal jeg gjøre!
   Det var også alltid jødenes spørsmål: «Hva skal vi gjøre!» Er det også ditt? - Går du på møter for å høre, hva Herren vil ha av deg? Hva har du å tilby da? Hør nå på salmisten, etter å ha opplevd denne ydmykelsen, der han ber til Gud i sin nød: «Si til min sjel: Jeg er din frelse!» (Sal 35:3b).
   Det som nå betyr noe, det er hva Gud sier - å få bekreftet sitt forhold til Ham. Jeg har ikke noe annet å støtte meg til - til og med når det gjelder min omvendelse, så vet jeg ikke om jeg kom inn med hodet eller beina først, jeg vet bare, at Herren møtte meg der i min nød, med sitt: «Min nåde er deg nok!» - Det vil si, med sin finger pekende hen på Jesus, det Guds lam: «Se på Jesus!»

   Du har vel også møtt disse som legger så overmåte stor vekt på en rett omvendelse, og da først og fremst på sin egen - hvor sønderknuste de var, og hvor sønderknust du må være.
   Det er gjerne bare særlig to betenkelige ting ved den sorten - det første, og det mest alvorlige er dette: De synes å legge mer vekt på sin omvendelse, enn på hva Gud har gjort for dem i Jesus Kristus. - Og det andre: De synes ikke akkurat å være noe videre sønderknuste selv der de står. - De som synes sønderknuste - men ikke frigjorte! - i det laget, det er de stakkarene som er kommet under disse sterke personligheters innflytelse.

   Men nå, etter ydmykelsen, sier salmisten, holder jeg ditt ord. Nå er det ikke lenger egne tanker og egne meninger som gjelder, men: Hva sier Herren? Der har du det sønderbrutte hjerte og den sønderknuste ånd, som vender seg fra sitt eget og spør etter Herren.

   Jakob var nå på vei hjem etter mange, mange år i utlendighet - luringen Jakob ville hjem! Det går mange slike «luringer» iblant oss - mennesker som har sulka sin samvittighet til, så livet blir mer og mindre en byrde, og som vil «hjem.» Du kan se Jakobs tilbakevending til hjemmet for deg, som et menneskes omvendelse - etter sin tid i utlendighet, kort eller lang, vil det hjem. Men så er det noe som er på vei imot Jakob - noe fiendtlig og truende, og jo nærmere hjemmet han kommer, desto nærmere kommer også det. Vi kan med rette kalle det Jakobs gamle synder. De kom i form av hans bror Esau, imot ham for å slå ham i hjel.
   Kjenner du til dette? - Du vil så gjerne få leve i det fortrolige samfunn med Herren, men så kommer de imot deg, gamle og nye synder, og truer med å slå deg i hjel, drive deg ut i mørket.
   Jakob lå der alene tilbake i mørket, i angst - sin familie hadde han sendt føre seg, så de skulle unngå ulykken, og gaver hadde han sendt i forveien til Esau for å blidgjøre ham - også dette så likt oss, med all vår avlatshandel av forskjellig sort - og nå lå han der i en livssituasjon han ikke hadde kontroll over, nå hadde han beveget seg inn i et område, hvor han var overgitt! - Det nyttet ikke med noe lureri denne gang - han var virkelig oppe i et hjørne nå.
   Det er rimelig å tro, at Jakob da tenkte på Ham som kalte seg Abrahams og Isaks Gud, Han som hadde åpenbart seg og tilsagt Jakob velsignelse. (1 Mos 28:13-15). Vil ikke Han hjelpe meg nå! Og Han kom, men ikke som en beskyttende ildmur omkring Jakob, men som en mann som kjempet med Jakob! (v.24).

   Etter vår fornuft, ville vi tenke, at det var iallfall ikke det Jakob trengte nå, det var vel det han trengte minst av alt, at også Gud møtte ham som en fiende. Men det var nettopp hva Jakob var i behov av. Det som skjedde der, det var Jakobs redning. - Det var det som berget ham fra hans gamle synder! - Ikke de gaver han selv sendte i forveien. Nå tok Herren seg av hans sak! Og hør hva Jakob sa til Esau, som ikke var det spor interessert i hans gaver: «Da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt, så vennlig var du mot meg.» (1 Mos 33:10).
   Hva er det du ser, når du ser på dine gamle synder? - Når du ser på det som fremdeles bor i ditt hjerte? Ser du en fiende som truer med å ta livet av deg, eller ser du Guds vennlige ansikt? Jeg, skjult med Kristus i Gud! (Kol 3:3).
   Slik er det, når Han tar seg av vår sak. Jakob fikk ikke noen hjelp på sin egen vei, han hadde en lekse å lære - og det er en lekse vil alle trenger å lære - Gud hjelper deg ikke på din egen vei! - Der vil Han alltid møte deg som en som kjemper imot deg. Han vil ikke hjelpe deg på din egenrettferdighets vei, på selvforbedringens vei. - Han er jo ikke kommet for å føre deg i fortapelse - det som selv det beste i deg er hjemfallent til - men for at du skal bli frelst.
   Derfor kjemper Han imot deg på den veien. Kanskje har du noe erfaring med det - du gjør jo så godt du kan, tenker du, men Gud bryr seg ikke om deg, Han hjelper deg ikke, tvert imot så er himmelen som kobber over deg, og når du leser i Ordet for å finne trøst, så synes det bare å dømme deg! Det er Jakobskampen om igjen det.
   Hvordan seiret så Jakob? «Da sa Han til ham: Hva er ditt navn? Han svarte: Jakob.» (v.27). - Jeg er luringen, bedrageren, synderen! - Jeg er Jakob! - Herre, du kjenner jo alt, jeg er den du sier at jeg er!: Synderen Jakob.
   Da fikk han et nytt navn! Slik også med oss, når vi opplever at det er stengt for oss: Det er sant, Herre, jeg fortjener ikke noe annet, enn en stengt himmel - men Johannes har vitnet: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» (Joh 1:29).
   Slik er det hele veien, så lenge du står i et galt forhold til Gud, da er det alltid noe der fremme, alt skal bli så godt, bare det og det kan skje osv., - Du skal få hvile bare du når det målet der fremme. Men det menneske som er kommet i det rette forhold til Gud, han ser at han allerede har fått alt! Dette som den loviske strever med og arbeider på, det er en vederstyggelighet for ham, han hater og avskyr dette ved seg selv, denne egenrettferdighet som stikker seg frem alle vegne og vil skyve evangeliet til sides - eller ha noen ros, ved siden av det. Halvt på Jesus, halvt på meg!

   Til sist: Legg merke til hvem Jakob i virkeligheten møtte der ute ved Jabboks vadested: «- for, sa han, jeg har sett Gud åsyn til åsyn, og enda berget livet.» (v.30).
   Men dette skulle jo ifølge Guds ord, ikke være mulig! Hvem var det han så? - Jo, det var Han som mange tusen år senere kom til verden i en stall i Betlehem. - Han i hvem Gud åpenbarte seg, så vi kan se Ham og leve.
   Det står skrevet: «Loven førte jo ikke noe til fullkommenhet. Men et bedre håp blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud.» (Hebr 7:19).
   Ved det - altså ved Ham kan vi se Gud og leve. Gud åpenbarte seg for Jakob i sin nåde! Hadde Han åpenbart seg i sin (lysglans)herlighet etter loven, så hadde Jakob gått under.
   Om du kunne få rettet blikket på det i kveld - Jesus er i seg selv en åpenbaring av Guds nåde, i Ham kan du se Gud og leve! - Det er derfor Han er er kommet til jord. Hør bare hva Han selv sier om det: «For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag.» (Joh 6:40).