Tilbake            
                                               3 søndag i advent

 

 

 




 

Den hellige vei

Jes 35:1 - 10

   1. Ørkenen og det øde land skal glede seg. Ødemarken skal juble og blomstre som en lilje. 2. Den skal blomstre og juble, ja, juble og synge med fryd. Libanons herlighet er gitt den, Karmels og Sarons prakt. De skal se Herrens herlighet, vår Guds prakt. 3. Styrk de slappe hender, og gjør de vaklende knær sterke! 4. Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er deres Gud! Hevnen kommer, Guds gjengjeldelse. Han kommer selv og frelser dere. 5. Da skal de blindes øyne åpnes, og de døves ører lukkes opp. 6. Da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge juble. For kilder bryter fram i ørkenen, og bekker i ødemarken. 7. Det glødende sandhavet skal bli til en sjø, det tørste land til vannrike kilder. På det sted hvor sjakalene hvilte, er det vekst av siv og rør. 8. Det skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige vei. Ingen uren skal gå på den, men den hører Hans folk til. Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill. 9. Der skal ingen løve være, intet rovdyr skal komme opp på den, de skal ikke finnes der. Men de gjenløste skal ferdes der. 10. Herrens forløste skal vende tilbake og komme til Sion med frydesang. Evig glede er det over deres hode. Fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal fly.
 

   Herren innvarsler en helt ny tid, med det budskapet Han her har gitt Jesaja å bringe frem. Det er et slikt «kom ikke i hu de forrige ting, akt ikke på fortiden!» rop - for, «se, jeg gjør noe nytt!» (Jes 43:18-19a).
  
Se, sier Han. Dette «se,» finner du igjen og igjen i Skriften, der hvor det handler om Guds gjerning for oss. Han vil altså at du skal se hen til det som Han har gjort - men hva gjør du? Du ser på deg selv og din egen gjerning og spør: Kan jeg tro at frelsen er for meg da?
   Men legg merke til, at når Han sier deg hva du skal se hen til - og la oss gjenta det - hva det er Hans vilje, at du skal se hen til - så sier Han også hva du ikke skal se på. F.eks. i det vi nettopp siterte: De forrige ting og fortiden. For nå gjør jeg nemlig noe helt nytt! Og det er altså Han som gjør det.
   Det er som om en bygger et helt nytt hus for deg - kommer og henter deg og sier: Nå kan du flytte inn, for nå er alt ferdig. Der står det, det er ditt, og du har ikke betalt ett øre for det, og heller ikke har du så mye som tatt i en murskje eller slått i en spiker. «Se, jeg gjør noe nytt!» sier Herren.
    Du ser på deg selv, og synden som henger så fast ved deg - men hva sier Herren om det? Det er de forrige ting, det hører fortiden til. Hele den falne verden, med alt som hører den til, tok Han bort ved Jesus Kristus.
   Hva ser verden - ja, hva ser din naturlige forstand - når den ser på Golgata? Den ser en stakkar, som dør på et kors - en hjelpeløs. Men hva er det som virkelig skjer der? Jo, hele den falne verden tas bort, for så å erstattes med noe nytt. Og når Jesus reiser seg av graven, stiger den nye verden frem.
   Dette stiller Herren opp for dine øyne, og sier: Se! «Nå skal det spire frem. Skal dere ikke kjenne det?» sier Herren. (Jes 43:19).
   Derfor kan også Paulus si noe så underlig til kolosserne - noe som viser hvor lite du og jeg egentlig forstår av dette Guds frelsesverk - han sier: «... hvordan kan dere da – som om dere fortsatt levde i verden – la dem legge slike bud på dere osv.» (Kol 2:20).
   Jeg vet ikke om du merket deg den innskutte setningen her?: «- som om dere fortsatt levde i verden!» Men lever vi ikke i verden da? Nei, dypt sett, så gjør ikke en kristen det - han er «satt i himmelen i Kristus Jesus» (Ef. 2,6), og der lever han. Har du ikke fått øynene opp for det, så har du gått glipp av noe vesentlig. Det er jo denne virkelighet Herren peker på for deg, og sier: Se! Akkurat gjør Han det.

   «Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er deres Gud!» (v.4a). Se, der er deres Gud! Her åpenbarer altså Herren, gjennom Jesajas' budskap, at en gang skal Han være blant menneskene på en slik måte, at en kan peke på Ham og si: «Se der!» Altså synlig for deres øyne.
   Og vi kjenner jo døperen Johannes' vitnesbyrd, når han mange hundreår senere i historien, peker på Jesus og sier: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» (Joh 1:29). Ja, hvem er egentlig dette Lammet? Jo, det åpenbarte Han også i dette Jesajas' budskap: «Han kommer selv og frelser dere.» (v.4). Han var det, som bar din synd! Og dersom Han bar den, så kan det jo ikke være meningen at den også skal ligge så tungt på deg! Nei, hør du: Den skal overhodet ikke ligge på deg! Guds Lam bar den jo! «Akt ikke på fortiden!» Det er for Gud, fortiden - som hele fallet og den derav falne verden er det. Det er ikke mer for Gud - Han har gjort noe nytt.
   Hør bare de ting, som nevnes her: «Styrk de slappe hender, og gjør de vaklende knær sterke!» (v.3). Hva er det som er årsaken til de skavanker, som nevnes her? - Er det ikke synden? Hør videre i teksten: De urolige hjerter - de blindes øyne, de døves ører, den lamme, de stummes tunge, ørkenen, ødemarken, det glødende sandhav, det tørste land, rovdyr, sorg og sukk. Er det ikke alt sammen en følge av fallet? Og nettopp dette peker Han på Herren, og sier: Jeg tar det bort og setter noe nytt i stedet.

   «Det skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige vei. Ingen uren skal gå på den, men den hører Hans folk til. Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill. Der skal ingen løve være, intet rovdyr skal komme opp på den, de skal ikke finnes der. Men de gjenløste skal ferdes der.» (v.8-9).
   «Det skal være en ryddet vei.» Det skal altså ikke være en vei, hvor du etter beste evne eller ved Guds hjelp, skal rydde deg vei frem etter hvert. Slik kan vel ofte ditt «kristenliv» fortone seg, kan hende. Men det er ikke kristenliv - kristenliv er det du har hørt om nå - det Gud har satt i stand for deg, og gitt deg i sin Sønn, Jesus Kristus. En ryddet vei!

   Og den skal kalles den hellige vei. Hva er hellig, annet enn det som hører Gud til! Dette er altså Guds vei! Og så spør du fryktsomt om den er trygg å gå på - bærer den helt frem, mon tro?
   Nei, det er ikke det som er problemet, sier du kanskje - men om jeg slik som jeg nå engang er, kan gå på den - ingen uren skal jo gå på den! Nei, men det er fordi inngangen til denne veien heter Jesu sonende og rensende blod. Jeg går jo på denne veien i kraft av Han soning og forsoning.
   Er jeg uren? Nei, sier Guds ord - det hører det forrige til, det som jeg tok bort.
   Det var dette som ble åpenbart for Peter, da han skulle kalles til hedningen Kornelius' hus - ved duken som ble senket ned fra himmelen, full av urene dyr. «Og en røst kom til ham: Stå opp, Peter, slakt og et! Men Peter svarte: På ingen måte, Herre! Aldri har jeg spist noe vanhellig eller urent.» (Apg 10:13-14).
   Det var altså noe Peter ennå ikke hadde sett. Han får svaret: «Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent.» Det var myntet på hedningene. Hvorfor kaller da du deg uren og syndig? Fordi jeg ser på meg selv og registrerer det som et faktum, sier du. Ja, men var det det Herren ba deg se på? Er det det nye Han har skapt?
   «Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill.» (v.8).

   «Der skal ingen løve være, intet rovdyr skal komme opp på den, de skal ikke finnes der. Men de gjenløste skal ferdes der.» (v.9).
   Ikke noe av dette som angriper og truer deg altså - de skal ikke finnes der. Der er du trygg! De går langs veien og brøler og lokker, alt ettersom, men de kan ikke stige opp på den, for veien er Jesus Kristus selv. (Joh 14:6).
   De gjenløste skal ferdes der, Herrens forløste. (v.9b-10a). De som er kjøpt og betalt. De som er kommet til Jesus det Guds lam, som bærer verdens synd. «Evig glede er det over deres hode. Fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal fly.» (v.10b).

   Har Han fått «løftet ditt blikk, over jorderiks grus, oppad mot de evige høye?» Og disse «høye» ser du ikke ved å løfte blikket mot himmelen der ute, men ved å skue inn i budskapet. Der er nemlig Jesus - og hvor Jesus er, der er himmelen.
   Å nei, Gud er ikke høyt der oppe, men «Ordet (Jesus) er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner.» (Rom 10:8).
   Så har du altså hatt med Jesus å gjøre i denne stund. Han kom til deg i sitt ord og talte med deg. Og hva sa Han?: «Kom ikke i hu de forrige ting, akt ikke på fortiden.» Og nå vet du, at det ikke bare gjelder det som ligger tilbake i tid, men også det, som er høyst nærværende i ditt gamle menneske - altså det som gjaldt før Han gjorde noe nytt!

   «Styrk de slappe hender, og gjør de vaklende knær sterke! Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er deres Gud!» (v.3-4a).

 


   Jeg ser deg, o Guds lam, å stå
På Sions bergetopp -
Men akk, den vei du måtte gå,
Så tung og trang der opp!
Å byrde som på deg var kast,
All verdens skam og last!
Så sank du i vår jammer ned
Så dypt som ingen vet.

E.K.