Tilbake            
                                               4 søndag i treenighetstiden

 

 




 

Esau selger førstefødselsretten el. Forakt for det hellige

 1 Mos 25:27-34

   27 Da guttene vokste opp, ble Esau en dyktig jeger, en mann som levde ute i marken. Men Jakob var en stillferdig mann som holdt seg ved teltene. 28 Isak holdt mest av Esau, for han likte vilt. Men Rebekka holdt mest av Jakob. 29 En gang da Jakob holdt på å koke en matrett, kom Esau hjem fra marken, rent utkjørt. 30 Og Esau sa til Jakob: Vær så snill, la meg få sette til livs noe av det røde - dette røde du har der. For jeg er rent utkjørt. Derfor kalte de ham Edom*. 31 Da sa Jakob: Selg meg da i dag din førstefødselsrett. 32 Og Esau svarte: Se, jeg holder på å dø, hva verd har vel da førstefødselsretten for meg? 33 Jakob sa: Gi meg din ed først! Og han gjorde sin ed på det, han solgte sin førstefødselsrett til Jakob. 34 Jakob gav så Esau brød og linsevelling, og han åt og drakk. Så reiste han seg og gikk sin vei. Slik ringeaktet Esau førstefødselsretten.
(* Den røde).


   Da guttene vokste opp. To brødre i samme hjem, begge avkom av Rebekka og Isak – ja, endatil tvillinger, men å så forskjellige. «Esau (ble) en dyktig jeger, en mann som levde ute i marken. Men Jakob var en stillferdig mann som holdt seg ved teltene.»
   Du ser denne villskapen, jegerinstinktet hos den ene, mens den andre beskrives som en stillferdig mann. Slik kan en også se for se Kain og Abel. Disse to typer menneske har gått sammen like fra begynnelsen av. Hør en av Kains etterkommere tale i 1 Mos 4:23-24: «Lamek sa til sine hustruer: Ada og Silla, hør min røst, Lameks hustruer, lytt til min tale! En mann dreper jeg for hvert sår jeg får, en gutt for hver skramme jeg får. For hevnes Kain sju ganger, da skal Lamek hevnes syttisju ganger.»
   Ikke vanskelig å diagnostisere det sinn som skinner igjennom her. Kanskje har du opplevd det i ditt eget bryst også?
   Hevnes syttisju ganger! Det er jo dette Jesus tar for seg i Matt 18:21-22, og snur det helt om: «Da gikk Peter til Ham og sa: Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham - inntil sju ganger? Jesus sa til ham: Ikke sju ganger, sier jeg deg, men sytti ganger sju!»
   Ikke en smule av Lameks sinn å spore her, ser du! Nei, Jesus var en stillferdig mann. Som Han vitner om seg selv i Matt 11:29a: «Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet.» Og som det heter om Ham i profetien hos Jes 42:2: «Han skal ikke skrike og ikke rope, og Han skal ikke la sin røst høre på gaten.»
   Minner ikke mye om en del av dem vi kan se på prekestolene i våre dager, bare for å ha det nevnt. Dette voldsomme er aldri av Gud, bortsett når Han sender disse kreftene foran seg til dom.

   Skriften bruker også et bestemt begrep når den skal beskrive Esau - den peker nettopp på hans sinn og sier, som vi leser det i Hebr 12:16: «Se til at ikke noen er utuktig» - ja, der har du nok årsaken til denne tiltrekningen til disse hedningekvinnene - men det er en annen ting som vi leser videre, og som Ordet advarer oss imot -: «- eller verdslig som Esau, han som solgte sin førstefødselsrett for et eneste måltid mat.»
   Verdsligsinnet! Kjærlighet til det som er i denne verden, og hva den kan tilby. Det har jo blitt et Dalilas fang, som mang en troende har sovnet inn i. Jordvendt!

   Men nå må vi ikke tenke at den stillferdige natur er noe mindre syndig, enn den temperamentsfulle og snart oppfarende. Det skjønner vi jo ikke minst, av Jakobs videre historie, og ikke minst av det vi er vitne til i denne teksten vi har for oss. Han var det vi kaller en luring, så han hadde analysert sin bror – visste hvordan han var, og hvor lite denne Guds velsignelse betydde for ham. Som det står her i det 34 vers, at han ringeaktet den, eller foraktet den, som det også står i noen oversettelser.
   Han var en riktig hedning av sinn, denne Esau, og som sådan foraktet han det denne førstefødselsrett inneholdt, menget seg med og tok til ekte hedningekvinner, til

Rebekkas og Isaks store sorg, og ble stamfar nettopp til et hedningefolk – en Israels fiende, Edom. Edomittene.
   Men vi vet av Hebr 12:17, at Esau siden våknet opp for hva han hadde gjort, det vil si, hvilken synd og hvilket tap det var, og da heter det så alvorlig: «Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse.»
   Fant ikke rom for omvendelse. I dette ligger nok det, at han var ute av stand til å angre rett. Det vil si, at det ikke var hva han hadde syndet mot Gud som var problemet, men det tap han selv fikk av det. Det er hedningesinnet som råder i Esau også her.

   Men hvem kan si at en har en angret rett, spør du kan hende? Nei, hvem kan? Bare Herren ser hjertet der det egentlig befinner seg. Det er derfor vi ber som Efra'im gjør i Jer 31:18: «Omvend meg du, så blir jeg omvendt! Du er jo Herren min Gud.»
   Det som er hentet frem av vårt eget består ikke for Gud, så heller ikke Esaus tårer.

   En dødsdømt morder kan angre på dette viset: Hadde jeg bare ikke gjort dette, så ville jeg ikke ha befunnet meg i denne situasjonen nå. Det er ikke dermed sagt at han angrer selve handlingen. Hans lidelse er de konsekvenser handlingen har fått for ham selv!

   Hvordan det gikk med Esaus sjel vet vi jo heller ikke sikkert, men velsignelsen som førstefødselsretten innebar gikk iallfall tapt for ham.

   Men det vet vi – og det er virkelig viktig å være klar over – der du ønsker å vandre sant med Herren: Jakob ble ikke frelst fordi han var mindre av en synder enn Esau, og Esau gikk ikke tapt fordi han var mer av en synder enn Jakob.

   Isak begikk også et alvorlig feilgrep overfor disse to guttene som vokste opp i hans telt – et feilgrep som nok bidro til at Jakob ikke hadde så vondt for å bedra ham, som han ellers ville hatt, om Isak hadde behandlet ham med mer respekt. Vi leser i vers 28 her: «Isak holdt mest av Esau, for han likte vilt.»
   Han favoriserte ham fremfor Jakob. Sikkert fordi han beundret hans væremåte, hans mot og styrke osv. - kanskje egenskaper han selv gjerne skulle hatt - men også av den ynkelige grunn vi får presentert her: «- for han likte vilt.»
   En heller dårlig menneskelig egenskap, kan vi trygt si – vi liker dem som gir oss det vi begjærer. Å vurdere medmennesker ut fra dette – ja, det er iallfall i høyeste grad en uåndelig vurdering. «Trofaste er vennens slag. Troløse er fiendens kyss,» skriver Salomo i Ordsp 27:6.
   Heller sannhet, selv om det svir, med andre ord.
   Vi møter det også i forkynnelsen - han som smører ut for deg: Fred og ingen fare uansett, og på den annen side, han som forkynner sannheten uansett!
   Hvem velger du - legen som gir deg det du vil ha, eller legen som gir deg det du ha?

   Det er også denne skrekkelige uåndelighet vi vil møte i den siste tids menighet på jord. Apostelen Paulus skriver om det i brevet til sin venn og medarbeider Timoteus: «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr.» (2 Tim 4:3-4).
   Til eventyr! Med andre ord, det som ikke er sant! Bedraget! Skal vende seg til det av ren egeninteresse. Det er ikke bare forføreren som er skyldig, men også den som blir forført, når han begjærer det falske som blir forkynt ham.
   Og så kommer han videre med en formaning vi alle bør legge oss på hjertet: «Men vær du edru i alle ting.» (2 Tim 4:5a). Edru! Åndelig edruelighet!
   Mye av det vi ser i dag, vitner dessverre om det motsatte.

   Årsaken til Esaus ringeakt og forakt for det helige, hadde sin grunn i likegyldighet overfor det som var gitt av Gud – og det er også nettopp årsaken til den før nevnte tilstand i den siste tids menighet. Man frykter ikke for å ta feil, derfor finner vi også så lite av den inderlige tilflukten til Herren selv, når det gjelder lærespørsmål – sier virkelig Gud dette? - Er det virkelig Guds Ånd jeg ser i virksomhet i det jeg opplever her? osv. Nei, jeg er opptatt av hva fordeler jeg kan ha av det – og i dette unnser jeg meg altså ikke for å bruke Gud selv, om så var. Og det som ikke smaker meg – etter mitt gamle menneske – det støter jeg fra meg.
   Du er vel ikke der du som er her nå?

    Gud velsignet Jakob og gjorde ham til Israel, men ikke for Jakobs gudsfrykts skyld, ikke fordi han var uten synd, ikke på grunn av noe menneskelig fortrinn overhodet, men Gud hadde en plan som gikk langt ut over disse to brødrene – det skulle en dag komme en, en som skulle ta bort verdens synd på én dag, en som skulle oppheve alle skiller, så det ikke lenger betydde noe om du var edomitt eller israelitt, eller hva det ellers skulle være – en som skulle sørge for at endatil Ismael skulle få del i det samme som Isak – ja, enda mer, sørge for å muliggjøre at et menneske, en synder i seg selv, kunne bli ett med Herren selv! Nemlig Jesus! Jesus Guds Sønn! Jesus fra Nasaret! Jesus den korsfestede! Jesus den oppstandne frelser for alt som heter menneske på jord! I Ham er alt gitt deg – du som er her nå! Og merk deg hva jeg sa: Er alt gitt deg! Det er ditt nå! Kom, sier Herren, for alt - alt - er ferdig!
   Det er gitt deg før du trodde, forstår du! Og du begynner ikke å betale for en gave du allerede har fått, gjør du vel? Det er å gjøre skam på giveren, og det vil du vel ikke? Nei, men vi gjør det dessverre altfor ofte.
   Forakt ikke det hellige! - og den gave du har fått av Herren, den er i sannhet hellig - det er Guds egen Sønn!
   La oss skilles med det nå – og blir vi værende i det, skal vi også møtes igjen i himmelen en dag!


   Nåde at Han fant meg,
Kjærlighet som vant meg,
Nåde at Han bar meg til sin fold
.

E.K.