Tilbake            
                                               8 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Gullkalven og Moses' bønn

2 Mos 32:1-4. 30-35

   1 Men da folket så at Moses drygde med å komme ned fra fjellet, samlet folket seg om Aron og sa til ham: Kom, lag en gud for oss, en som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss opp fra landet Egypt - vi vet ikke hva det er blitt av ham. 2 Da sa Aron til dem: Ta gullringene som hustruene, sønnene og døtrene deres har i ørene, og kom til meg med dem! 3 Da tok alt folket gullringene ut av ørene og kom til Aron med dem. 4 Han tok imot gullet og støpte det om og laget det med meiselen til en kalv. Så sa de: Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt!
   30 Dagen etter sa Moses til folket: Dere har gjort en stor synd. Nå vil jeg stige opp til Herren. Kanskje jeg kunne gjøre soning for deres synd. 31 Så vendte Moses tilbake til Herren og sa: Å, dette folket har gjort en stor synd, de har gjort seg en gud av gull. 32 Å, om du ville forlate dem deres synd! Men hvis ikke, da stryk meg ut av din bok som du har skrevet! 33 Da sa Herren til Moses: Hver den som har syndet mot meg, ham vil jeg stryke ut av min bok. 34 Så gå nå og før folket dit jeg har sagt deg! Se, min engel skal gå foran deg. Men på min hjemsøkelses dag vil jeg hjemsøke dem for deres synd. 35 Slik slo Herren folket fordi de hadde laget kalven - den som Aron hadde laget.

   Mye som kunne være sagt ut fra denne teksten, men skal bare stanse for et par ting denne gang.
   Stort alvor over dette – Moses tilbyr seg selv i folkets sted, og blir her et forbilde på stedfortrederen Jesus, som har gitt seg selv i vårt alles sted, men Herren tok ikke imot det. Det kan sies om Moses’ offer her som salmisten skriver i Sal 49:8-9: «En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham - for utløsning av deres sjel er for dyr, og han må avstå fra det til evig tid –»
   Denne synd pluss alle de andre ble liggende på dette Israel inntil dommens dag. Og det svære for oss som er her nå – det gjelder også oss! Det er ikke slik at synder bare forsvinner fordi et menneske ber om det, eller ofrer, om det så er sitt eget liv – synden blir liggende på det og følger det inn i evigheten til dom. Det er som vi kan lese i Hebr 9:27: «Og likesom det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom.»
   Altså, i og med dom, må syndene nødvendigvis ha fulgt vedkommende inn i døden! Med andre ord – du kan ikke legge av deg følgene av en eneste synd, som er skjedd i livet ditt. Jesus sier i Matt 12:36: «Men det sier jeg dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de gjøre regnskap for på dommens dag.»
   Stans nå opp for det, og tenk over hva oddsen din er i dette! Og du og jeg tenker så snart i vår tankeløshet, at det bare er å be en bønn om tilgivelse, så er den saken grei! Nei, våre bønner, vår anger og bot, om den var så dyp at den gav oss måneder med søvnløse netter, kunne ikke sone den minste synd. Det står i loven, og det er gjengitt i Hebr 9:22: «Etter loven blir nesten alt renset med blod. Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt.»
   Hvilket blod? Det kan jo ikke være en synders blod! Vi ser at Herren har latt sitt vitnesbyrd om det sonende blod gå ut i verden helt fra Abels offer av. Tempeltjenesten hvor det ble ofret blod av bukker og kalver. Gjennom det vitnet Herren for sitt folk, og for all verden, om hvilken alvorlig sak synden i mennesket egentlig er. Se på menneskets historie, og se på vår samtid, og spør om vi har grunn til å være stolte! Men om disse offer vitnet om syndens alvorlighet, så vitnet de også om noe mer, som endatil ble til frelse for de som fikk åpnet sine øyne for det – nemlig at det finnes noe i tilværelsen som kunne gjøre full soning for dette!
   Det er dette både Israel og hedningene har famlet i blinde etter i alle år, og som er årsak til denne verdens mange religioner og forsøk på selvmedisinering. Ja, også Israel, dessverre, som hadde fått lyset fremfor alle andre.
   I Hebr 9:12, skriver apostelen like ut svaret og løsningen på dette spørsmålet: Hva skal sone vår synd full ut? Så hør det!: «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk Han (Jesus) inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning.»
   Du har altså en evig forløsning i Hans blod! Se da, hva din frelse kostet har! Det er Guds kjærlighet, den du er gjenstand for, hvem du så er, som åpenbares der på korsets tre! – i dette blod! Du har!

   Det er en farlig ting denne teksten peker på, som vi også skal ta med oss – utålmodigheten som kan gripe oss, når vi må gå gjennom tørre steder og tider, åndelig talt. Det må da være mer enn dette? Har Herren forlatt meg? Dette med Herren synes så fjernt! Og så kommer det – er det noe jeg mangler, og er det noe grep jeg kan gjøre for å få mer kraft i dette, mer ånd, et mer rikt åndelig liv, slik vi gjerne forestiller oss det. Som vi leser om israelsfolket her: «Men da folket så at Moses drygde med å komme ned fra fjellet, samlet folket seg om Aron og sa til ham: Kom, lag en gud for oss, en som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss opp fra landet Egypt - vi vet ikke hva det er blitt av ham.»

E.K.

   Det er dette: Kom la oss! Som om vi kunne skape så mye som et komma av Guds rike! Men det er nettopp hva store mengder av kristne forsamlinger har drevet med, og fortsatt driver med i dag: La oss gjøre slik eller slik for at Gud kan velsigne oss! Og så drukner Guds eget budskap til oss i duren av alt vårt eget ståk - nemlig dette: Jeg har gitt dere all velsignelse i min Sønn, Jesus Kristus! All velsignelse som er mulig å oppnå – allerede gitt deg i Ham!
   Vi støter på dette flere steder i Bibelen, og det står der da som en advarsel til oss. Vi kan lese i Luk 12:45, om en Herrens tjener: «Men dersom denne tjeneren sier i sitt hjerte: Min herre dryger med å komme! - og han gir seg til å slå tjenerne og pikene og ete og drikke og fylle seg, osv.»   
   Min herre dryger med å komme! Og vi kjenner jo den kjente beretningen om de ti jomfruene i Matt 25:5: «Da det drog ut før brudgommen kom, slumret de alle inn og sov.» Og endatil om Abraham og Sara kan vi lese i 1 Mos 16:2: «Og Sarai sa til Abram: Se, Herren har nektet meg barn. Jeg ber deg, gå derfor inn til min trellkvinne. Kanskje jeg kunne få et barn ved henne. Og Abram gjorde som Sarai sa.»
   Ser du? Det drygde, og dermed så trådte kjødet til …!

   Hva er det jeg vil ha sagt deg med dette? – eller enda bedre, hva vil Skriften ha sagt deg om dette? Jo, hvor tørt og dødt og uåndelig ditt kristenliv enn føles, så gå ikke på jakt etter forbedring noe annet sted enn der hvor Herren selv har satt deg stevne – nemlig i frelserens vunder og sår! Med andre ord – hold deg til Ordet! Hold deg til Ordet som er blitt deg forkynt! Det kan jo hende at Herren prøver deg i ørkenen også, ikke sant? Vokt deg for de falske røster da! De som lover deg noe bedre enn dette livet bare med tro på Jesus! Som om det finnes noe bedre enn Jesus selv, Han som hele himmelens hær faller ned for og tilber! – Han i hvem alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede. (Kol 2:3).
   Det er dette som så snart kan bedra oss og åpne opp for de falske røster – nemlig dette at de er skjult til stede! Men hør du! – de er til stede! Og de er gitt deg i Ham!

   Altså til slutt: Hva skal kunne bryte dette forferdelige jeg som menneske har fremfor meg: «Det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom.» Jo hør om du kan få det med deg i det vers jeg skal lese til slutt – ja, be Herren om at du får det med deg! Vi leser det i Hebr 12:1-2: «Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, Han som er troens opphavsmann og fullender.»
   Det er jo nettopp ved denne synden som henger så fast ved oss, at det blir til død og dom! Det er bare et sted du er skilt fra den – i Ham!