|
Guds vilje, Guds egentlige vilje, går alltid i favør av oss
mennesker - Han vil oss alltid vel.
Det er særlig klart uttrykt av Paulus i et av hans brev:
«Han som vil at alle mennesker» - her er også du inkludert,
ser du - «skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.»
(1 Tim 2:4).
Ingen tvilstone i Paulus' røst her - nei, dette
er hva Han vil! Og Jesus selv sier: «Dette er min Fars vilje, at hver
den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og jeg skal oppreise
ham på den siste dag.» (Joh 6:40).
Derfor forkynnes altså Kristus, fordi Gud
vil deg evig liv - at Jesus skal oppreise deg på den
siste dag. Ingen tvilstone her heller. Dette er Guds vilje
for deg! Som det også heter: «Syndens lønn er døden» - noe man tydeligvis
akter lite på i dag - «men Guds nådegave er evig liv i Kristus
Jesus, vår Herre.» (Rom 6:23).
Tenk det altså, å få del i det evige liv, det er ikke noe du endelig skal
oppnå etter mye strev og møye, men det gis deg av nåde, der du
sitter nå, helt uten hensyn både til dine onde og gode gjerninger. - Vi
leste jo, at det er Guds nådegave i Kristus Jesus.
Synden har sin lønn, den betaler seg - og den lønn er fryktelig, en evig
død, det Skriften kaller fortapelsen. Og for likesom å understreke
alvoret i dette for oss, tales det om fortapelsens avgrunn! - Vi
kjenner alle på det skrekkelige ved å falle ned i en avgrunn, bli trukket
ned i avgrunnen.
Men evig liv er ikke noen lønn, det er ikke noe du får på grunn av dine
gjerninger, din innsats, men det er noe du får på grunn av en annens
gjerninger, en annens innsats, nemlig Jesu gjerninger.
Det er en som har gjort dette for deg, og nå forkynnes det deg.
Men når det da begynner å gå opp for et menneskes hjerte, at syndens lønn
er døden, fortapelsen, da er det jo naturlig for det menneske som ikke vet
bedre, å forsøke å fjerne årsaken til elendigheten, nemlig synden. Og så
får vi da all denne flikkingen og pyntingen, og visse kristelige
handlinger som Bibel og bønn og møtegang og offer osv. Man går kan hende
fra et åpenbart verdslig liv og inn i en gjerningsreligion.
Mange blir i dette hele livet, hangler seg frem og tror
at det er kristendom, tror at de ved dette selvstrevet er på vei til
himmelen - mens Guds ord sier klart, at «alle de som holder seg til
lovgjerninger, er under forbannelse.» (Gal 3:10).
Det er sterke ord, men vi gjør vel i å ta dem til oss, så vi muligens
kunne våkne opp, om vi skulle befinne oss på en slik vei.
Det er ikke alle som har det tungt på denne veien - nei da, det går så
greit så!
Er du på denne veien du? - Hvor du setter noe av ditt eget inn på konto i
en slags himmelens bank - slik at når du tenker på himmel og salighet, så
speider du uvilkårlig etter «kontoen» «- børster litt støv av jakkeslaget
og glatter litt på kjolen» - for det er jo meg det må være så i
orden med, ikke sant?
Noe vi gjerne ikke tenker på, fordi vi rett og slett ikke er klar over
det, det er at det er synd å holde på slik, det er å leve i
og praktisere synd! Det er jo en klar forkastelse av evangeliet,
som sier: «- ikke ved våre gjerninger, men ved Kristi!»
Synden, det vi kaller åpenbar synd, er også farlig for et Guds barn, selv
om den ikke lenger kan fordømme oss, for Jesu offers skyld - men leker du
med den, kan du litt om senn trekkes bort fra livet i Gud -
evangeliets klare lys går ut i hjertet, samvittigheten skitnes til og du
begynner å praktisere under loven igjen.
Du føler nemlig på en skyld, en gjeld, og så begynner
du å forsøke å betale på forskjellig vis, og den sjelen som i evangeliets
lys var på vei til himmelen, og et levende vitnesbyrd for andre, går
nå under forbannelsen.
|
Og det er vel den synd som er den
farligste for en kristen, egenrettferdigheten - å ville bygge noe
eget å hvile på, gjerne ved Guds hjelp, tror man. Kraft til å bli bedre,
som det heter - vi kjenner vel til det! Og vi ser ikke, at vi forkaster
evangeliet ved det. Derfor er det noe som alltid følger og er til stede i
en troendes liv, og det er tukt, som vi leste om det i teksten vår.
I hebreerbrevet uttrykkes det slik: «Men hvis dere er
uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og
ikke sønner.» (Hebr 12:8).
Han hadde forstått dette, han som roper i teksten vår: «Kom, la oss vende
om til Herren! For det er Han som har revet i stykker, men Han vil også
lege oss. Han slo, men Han vil også forbinde oss!» (v.1).
«Han som har tuktet oss, Han handler alltid til vårt beste!» -
Det
var hva han så. Han har revet i stykker, ja, men for å få lege, for å få
komme til med den sanne legedom. Han slo, ja, men for å få forbinde, for å
få komme til med den forbinding som virkelig leger og lindrer for evig.
Vi kommer nemlig aldri dit hen med vår religiøse utfoldelse, samme hva vi
gjør. Han må komme til, for Han har den sanne legedom - og det står her,
hva den er. Gud lot bygge et tempel i Jerusalem, men jødene, i sin
religiøse utfoldelse misforsto de og gjorde det til noe annet enn hva
det var tenkt til.
Jesus er lyset fra himmelen (bl.a. Joh 1:9), og i ett
tilfelle, åpenbarer Han klart templets hensikt - du kjenner fortellingen
om da Jesus renset templet for kremmere - når dette er gjort, står
det videre: «I templet kom det blinde og halte til Ham, og Han helbredet
dem.» (Matt 21:14).
Her ser du templets egentlige hensikt, denne store praktbygningen, og alt
som foregikk der, var ikke noe i seg selv, det var bare et (for)bilde på
det sanne tempel, som skulle bli til legedom og frelse for oss alle, også
deg som er under Ordets hørelse nå.
Jesus sier om det: «Bryt dette tempel ned, så skal jeg
gjenreise det på tre dager. Jødene sa da til Ham: I førtiseks år har
det vært bygd på dette templet, og du vil reise det opp på tre dager?
Men Han talte om sitt legemes tempel!» (Joh 2:19-21). Sitt
legemes tempel!
Det var det templet i Jerusalem vitnet om: Gud skal bringe legedom og
frelse, ved sitt eget legeme og blod - ved sitt offer - ikke ved våre. Og på denne bakgrunn leser vi profetien i teksten vår:
«Han vil gjøre oss levende etter to dager. På den tredje dag vil Han
oppreise oss, og vi skal leve for Hans åsyn!» (v.2).
Han vil gjøre
det, vitner profeten for folket på den tid - og vi kan bekrefte at
profetien er oppfylt: Han oppreiste Jesus på den tredje dag - til
vår rettferdiggjørelse, som det står. (Rom 4:25).
Ved dette som Herren her har gjort, skal vi «leve for Hans åsyn,» som
profeten uttrykker det.
Ikke bland ditt eget inn i det, stol på Herren, at det er fullstendig nok
også for deg!
Og så avslutter han med en formaning til oss: «Så la oss lære å
kjenne Herren! La oss søke med iver å lære Ham å kjenne!» (v.3a).
Ja, la nå avisa og frokost-TV få være, så du får en stund innfor Herrens
åsyn, uten en mengde inntrykk fra denne verdens gjøren og laden. Ikke
forsøm Ordet og bønnen, for selv om vi ikke frelses ved gjerninger -
heller ikke disse - så har likevel Gud satt oss stevne et sted, nemlig i
sitt Ord, der vil Han tale til deg, og hør profetens oppmuntring her: «Hans oppgang er så viss som morgenrøden, og Han kommer til oss som
regnet, som et senregn som væter jorden!» (v.3b).
Det gjaldt Sønnens komme til jord, og
Han uteblir ikke nå heller, Han kommer til deg, som Han har lovt. - Han kommer til
deg i sitt ord - det må du ikke glemme!
Les teksten igjen!
|
9
søndag i treenighetstiden
