Hvorfor stanse for en slik poetisk tekst om kjærligheten? En kunne vel like gjerne ha valgt en tekst fra Shakespeare for eksempel? Ja, slik kan en tenke, men da har en ikke lært å lese Guds ord som Guds ord! Dette er et vitnesbyrd om Herren selv - som apostelen Johannes skriver i sitt første brev 1 Joh 4:8 og 16: «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet.»
   Gud er kjærlighet! Da får du åndelig opplysning og føde av en tekst som denne, for det er ikke bare poetiske vendinger om kjærlighet - vår kjærlighet - som Shakespeare ville ha skrevet om i høye toner, men du møter Herren selv! - det er en åpenbaring!
   Johannes skriver også i 1 Joh 4:18 om den fullkomne kjærlighet som driver frykten ut. Har du møtt denne kjærlighet i Ordet? Er det Guds godhet som har drevet deg til omvendelse?

   Det er noe velsignet dette med kjærligheten, forstår du - det er noe fritt! Ikke for den som elsker, men for den som blir elsket! Ser du den? Den som elsker kan ikke annet. Gud elsker deg altså, fordi Han er kjærlighet! Det er ingen annen grunn, men det er også en grunn som bærer både i liv og i død.
   «For sterk som døden er kjærligheten, hård som dødsriket er dens lidenskap. Dens glød er som ildens glød, en Herrens flamme. Mange vann kan ikke slokke kjærligheten, og strømmer kan ikke overskylle den.» Det er dette du ser utfolde seg på Golgata! Det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved Ham, synger vi - og det har hele sin grunn i denne kjærlighet!
   Hvordan skulle du kunne leve ved en evig ild, om du ikke har sett dette? Da er Gud ennå en det er vanskelig å forholde seg til. Frykten er ikke drevet ut! Hvordan skal du da kunne bringe det videre til andre? - hva skal du da bringe videre til andre i tilfelle? Det hjelper ikke hvor radikal du er blitt! Hva innsyn du har fått i det rosenianske! - eller hvor luthersk du er blitt i din kunnskap! Hammeren som kan knuse berg har du kan hende, men ikke varmen som kan smelte isen! Ikke den milde Ånd, som trøster og gir synderen håp. Den opplysende Ånd, som opplyser hans eller hennes hjerte om, at dette gjelder jo også meg!

   En annen ting i dette - du kan ikke gjøre noe for å bli elsket! Det er da i tilfelle rent menneskelig kjærlighet, og den er rimelig vaklevoren, når det kommer til stykket, for den elsker på grunn av noe den finner elskverdig ved objektet for den. Da kan det skifte, vet du. Men Guds kjærlighet er ikke slik! - da hadde vi alle vært tapt!
   Skulle vi bli elsket for vår egen del, fordi vi tilba Gud, fordi vi gjorde gode gjerninger, fordi vi holdt oss fra det onde osv, da måtte det ligge en tvers igjennom uselvisk kjærlighet til grunn for det! Men noe slikt finnes jo ikke blant mennesker! Et tvers igjennom rent motiv, alltid og i enhver ting som ble gjort eller utelatt. Hvem kunne da nærme seg Gud?
   Jo, hør du! - det finnes et slikt uselvisk, og tvers igjennom rent hjerte, og dette har Gud i sin kjærlighet latt gjelde i ditt sted! - det var det hjerte som ble gjennomstunget på Golgata kors! Ta din tilflukt til det, roper Guds ord til oss! Ta ikke feil her, for all annen grunn vil briste! Vi skal møte fortærende ild imot all synd! Hva er det da som ikke brenner opp? Kun det som er av Gud! Kun det som er av Gud kan bestå for Gud - ikke noe som er av denne falne verden.

   Når det gjelder dette å bli elsket for sine gjerningers skyld, fordi du lever et så flott liv - sier professor Hugo Odeberg: Det er ingen som priser Gud for et dydsmønster! Det er som vi leser det her: «Om noen ville gi alt han har i sitt hus for kjærligheten, ville han bare bli foraktet.»
   Han ville bare åpenbare at han ikke har sett og forstått hva det er. Og slikt er jo hele kristenheten gjennomsyret av - mennesker som prøver å betale for Guds gunst og kjærlighet! Vil kjøpe seg velsignelse! Sjeler som er bundet av loven! Noen steder helt åpenbart, andre steder mer i det skjulte. Hvor til og med en rett forståelse av evangeliet blir gjort til frelsesgrunn, forstå meg rett. Altså at du må ha sett evangeliet slik og slik!

   Nei, det er den arme synders tilflukt til Ham som er blitt det forkynt, som redning nettopp for slike. Jeg har ikke noe å betale med, verken før eller etter at jeg er blitt frelst, eller har fått del i Hans frelse! - i begge tilfelle er det, det som er gitt meg i Jesus som gjelder. Det gjelder for Gud, det som er gitt deg i Ham, forstår du.

   Men dermed er det ikke uten betydning dette med å få et stadig klarere syn på evangeliets - skal vi si, evangeliets herlighet! Paulus, han skriver i 2 Kor 1:24: «Ikke så at vi er herrer over deres tro, men vi er medarbeidere på deres glede. For dere står faste i troen.»

   Medarbeidere på deres glede! Det er så visst ikke noe tap å få se dypere inn i hva som er gitt deg i Jesus! - se dypere inn i hva du faktisk eier, her og nå, i Han, med andre ord!
   Johannes skriver i 1 Joh 1:4: «Dette skriver vi til dere for at deres glede kan være fullkommen.» Altså at deres glede ville øke ved innsikt i hva de hadde fått del i! Derfor forkynner vi evangeliet igjen og igjen for de som allerede har fått del i det, for at vi skal bli stadig dypere plantet i det, og vår glede i Herren som ifølge Neh 8:10, er vår styrke, skal bli stadig mer fullkommen! - intet mindre!
   Det er godt når evangeliet oppliver hjertet, ikke sant? Og hva er det som særlig fører til denne opplivelse? - jo, at du skal få tro det like fullt, når det er som mørkest! For det er noe som står fast! Det er noe som er fast og sikkert! - min frelse er av Gud - ja, er Gud!

   Det er de som er redd for glede i Herren! Det blir noe slikt Ludvik-aktig: Det er fali det! Det er likesom en slags trygghet vi det å gå omkring som en elendig synder, som det gjerne kalles da. Men tryggheten er jo grunnet på dette, at den elendige synder er oppreist i Kristus!
   En annen ting er at det ofte er falskt dette - en vil ha det slik for da opplever en iallfall noe en blir bedrøvet, knuses, eller hva det nå måtte kalles til enhver tid. Eller det er dette at da kan en bli i sin synd! At en er en stakkars synder blir et skalkeskjul for å bli i synden. Det er mer alvorlig, for det fører i forherdelse! Våkn opp! Å vende om er å vende seg til Jesus med sin synd, med sorg over synd, og ikke bare med evangeliet som en teori oppe i hodet, som ikke gjør noen som helst forskjell i livet ditt. Synden deg plager, netter og dager, synger Rosenius for oss - det er en virkelighet, en kristen blir aldri forsonet med det gamle menneske i oss, det er alltid i strid og sorg overfor det. Men Rosenius stanser ikke med det - og vi skal takke Gud for det han synger, og vitner, videre: Dog du en evig rettferdighet har!
   Ja, tenk det! En evig rettferdighet! Om du tror du kan leve herfra til evigheten nå, uten å falle, uten å synde, da kjenner du deg selv like lite, som den mest forkomne hedning, eller den mest åndelig blinde fariseer, derfor ha Gud gitt deg et tilfluktsrom i Jesus, en du alltid kan fly til, for det som er gitt deg i Ham, er ikke noe som minker eller øker alt ettersom - nei, det er en evig bestående rettferdighet! Derfor kan du alltid reise deg igjen og fortsette pilegrimsferden mot himmelen. Men selv om det er slik at du ikke alltid kan unngå synden, i tanker, ord og gjerning, så er synden blitt en fiende, og det du beklager aller mest er din lyst til den.

   Løft blikket nå, i Jesu navn, og se Guds gave! Han lot seg heise opp på et kors, som et banner, for alle til å se, at de er elsket av Gud - også du!

E.K.