15 søndag i treenighetstiden

   Jeg er fattig, men Han er rik!
   Dette nest siste vers i teksten vår her, det er et utsagn som vi gjerne viker tilbake for: Kan jeg virkelig si det samme som Paulus? «Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk!» Alt! - Gjør jeg virkelig det?
   Og dette som da skjer i oss, det sier i virkeligheten noe vesentlig om vår åndelige tilstand. Om hva som egentlig er vår grunnvoll - når alle våre tillærte tenke- og talemåter er skrellet av. Hva vi egentlig er fokusert på og regner med i vårt kristenliv.
   Det viser seg i hvor vi legger trykket, når vi leser et slikt vers i Skriften - vi legger det nemlig på jeg! «Alt makter JEG!» Slik leser vi det, og derfor også den påfølgende engstelsen: Taler jeg helt sant, når jeg tar dette verset i min munn? Ja, gjør du det?
   Paulus hadde gjort sine dype og grunnleggende erfaringer av seg selv, fra den dagen av, da Jesus møtte ham der ute på Damaskusveien, og kledde av ham den fariseerkappen han med så mye møye hadde fått kledd seg i. Du kan si, at overalt hvor han forsøkte å gripe fatt i den for å skjule sin nakenhet, smuldret den opp som om den var av støv. Du som har gått denne veien, du skjønner hva jeg taler om da. - Og du gjør vel stadig de samme erfaringer forhåpentligvis, hva dine egne filler angår.
   Paulus ble ført helt ned til steingrunnen i seg selv, selve syndefjellet, synderoten, med alle sine forgreninger. Det er som blodåresystemet i kroppen - samme hvor du setter inn den minste nål, treffer den en åre. Det er litt av en åker å gå i gang med å luke for ugress - for den som vil rense seg selv. Men sett en blind til å luke åkeren, han kan snart tro at han er ferdig, selv om han bare har ryddet et lite hjørne. - Ikke ser han størrelsen på åkeren heller, og han må spørre andre om hvor langt han er kommet. Og hva da, om han spør en som er like blind som han selv?
   Nei, Paulus hadde vært blind, men nå var han seende. Som du også ser i teksten her - han var en mann som hadde blitt ført igjennom prøvelser. Og han hadde kommet ut av det med et resultat, en konklusjon, en sannhet var blitt åpenbar for ham, og den levde han i. - Derfor ligger trykket i Paulus' utsagn her et helt annet sted, enn på jeg - og jeg understreker: Et helt annet sted! - Nemlig på: «I Ham!» Alt makter jeg i Ham!
   Vær sann nå - det er ikke farlig! - var det slik du også umiddelbart forsto det, da vi leste dette verset.
   Du, som lik Luther ikke engang kan be Fader Vår uten å synde - hvordan kunne du i tilfelle komme på den tanke overhodet, at du skulle kunne makte alt - om du nå bare fikk hjelp.
   Du ser, at når et menneske ikke er av sannheten, det vil si, er kommet til sannhets erkjennelse, kan det ikke forstå noe i Skriften rett. Det faller ikke på plass for deg, fordi du ser i gal retning. Du kan da ikke se og tolke et landskap eller et maleri for eksempel, dersom du står med ryggen til det. Du kan stå der og anstrenge øynene så mye du vil, du verken ser eller forstår.

   Vi skal følge opp dette noe mer, for noen kunne jo komme på den tanke, og si: Ja, men det står da virkelig, at Han gjør meg sterk! Ja, det kan ingen benekte, men hvordan gjorde Han det? - Hvordan gjorde Han Paulus sterk? Vet du det, så vet du også, hvordan Han gjør deg sterk.
   Ja, vi vet jo hvordan du skal bli fysisk sterk i denne verden, og det er også våre naturlige tanker om dette, i alle sammenhenger: Du melder deg inn på et treningsstudio og setter i gang der med de apparater som er tilgjengelig, begynner å løpe og trimme, spiser spesielle produkter osv. - og dessverre, det er så altfor likt mye av det som anvises og praktiseres i kristen sammenheng i dag også.
   Men å gå den motsatte veien for å bli sterk, det ville vi jo umiddelbart anse som vanvidd, ikke sant? - Ingen gjør da det! Nei, aldri ville du komme på en slik tanke, så lenge du lever i ditt naturlige jeg, og er behersket av de tanker som fødes der. For de dreier seg kun om hva du skal bli i deg selv. Paulus pekte på Guds løsning i sitt utsagn - nemlig: I Ham! Sterk i Ham!
   Det er du som skal bli sterk, det er rett det, men i Ham! Og nå vil jeg spørre deg: - Det du hører nå, er det en slik fjern fortelling om noe, eller er det noe som berører deg? - Vi taler om livet i Gud nå, kristenlivet, og da skulle det vel være noe som berører deg, du som ikke bare regner deg selv som en kristen, men også hevder å være det overfor andre. Hvordan ble du sterk?

   Hvis jeg personlig skulle svare på et slikt spørsmål, hva min egen person angår, ville jeg svare: Jeg er overhodet ikke blitt det! Jeg føler meg svak som et siv, med tanke på det jeg står overfor som en kristen - det er jo et helt umulig liv! - et helt umulig løp!
   Men jeg har, tross mange slags prøvelser, likevel nådd frem til denne dag, med livet, det vil si livet i Gud, i behold, fordi jeg nettopp i erkjennelsen av min svakhet, har måttet ta min tilflukt til Ham.
   Så kan jeg si, at jeg har maktet det i Ham - og sett på den bakgrunn kan jeg også si, at jeg makter alt i Ham - fordi Han er i stand til å bære meg og alt, gjennom alt. Du ser hvor fokus da er?
   Hvordan ble du sterk? Ved at Han gjorde meg svak. Eller åpenbarte min svakhet! Den var jo allerede der, men jeg så det bare ikke.

   Dersom du tror du kan svømme til land ved egne krefter - ja, så legger du jo i vei - men dersom du ikke ser land noe sted, bare hav, da griper du redningen, det som kan holde deg flytende. Da mitt eget liv og mine egne krefter ble som støv i forhold til det jeg sto overfor, måtte jeg begynne å regne med Jesu liv og Jesu krefter. Da åpenbarte Han seg for meg! Da grep Han meg! Og slik er det dessverre med oss - vi begynner ikke å regne med noe annet enn vårt eget før vi må! Derfor må Han føre oss inn i så mange kriser, som ellers kunne ha vært unngått, for å tale på menneskelig vis om det.
   Tenk bare på om Peter hadde trodd Jesus på Hans ord, da Han gjorde ham kjent med hans egen svakhet - sin egen uformuenhet, som de gamle sa det - da hadde Peter sluppet å gråte bittert overfor en så gruelig synd imot Jesus, som den han begikk.
   Uformuenhet, er ikke det et ganske godt ord? Jeg kan jo bare gå på toget herifra uten penger, så skal jeg snart få vite hvor langt jeg kommer uten formuenhet. Uformuenhet - altså å mangle det som er nødvendig til livsopphold, å mangle det som er nødvendig for å nå målet.
   Her kommer Jesus med sitt velsignede ord til oss uformuende: «Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.» (Matt 5:3). Er deres! Er det ikke et merkelig budskap da? Her i verden er jo fattigdom nettopp grunnen til at du ikke får, at du er stengt ute fra godene - men her er det nettopp det som gir deg anledningen til å bli så rik som ikke noe menneske kan tenke seg til: Himmel og salighet!
   Din uformuenhet er Guds inngang og mulighet til å gjøre deg rik, og sterk. «For så sier Den Høye, Den Opphøyede, Han som troner for evig, Han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende.» (Jes 57:15).
   Ja, Han bor i det høye og hellige, men hvordan skulle jeg uformuende kunne nå Ham der? - Nei, det er nettopp saken, og derfor kom Han til meg, som vi leser om Hans andre bolig her: «- den som er sønderknust og nedbøyd i ånden.» Det vil si, den fattige, den svake, den falne, den syndige, den urene, den syke – med andre ord, den som trenger legedom!
   Jesus kunne ha sagt: Salige er de rike i ånden, dersom det hadde funnets noen slike - de kunne ha steget opp til Ham i det høye og hellige. - Men det gjør det altså ikke. Bare noen som tror det selv.

   Det er salig for et menneske. å finne hvile på denne grunn, i Ham! Men Gud vet, og vi vet, at livet her på jord også innebærer å bære med seg og kjempe med dette gamle falne menneske i oss, hele veien hjem. Derfor, som han også peker på det i teksten vår her Paulus: Vær en støtte for hverandre, bruk det du råder over til å hjelpe: Du har selv fått en så uendelig nåde gitt i Jesus Kristus - ser du det - ikke med et kaldt intellekt, men med et hjerte som er i behov av nåde, for synden er så stor - da gjør det noe med ditt sinn. Det helliggjør ditt sinn, idet Kristus vinner skikkelse i deg ved nåden.
   Men for all del, det er ikke denne sinnsforandring som skal bli deg til frelse, men det nådesinn som har åpenbart seg i Jesus Kristus, vår Herre og vår frelser. Det nådesinn brakte Ham til korset og ned i selve helvete, for at du skulle slippe å gå den veien. Et sinn vi aldri kan utgrunne, men synet av det virker at vi våger oss frem for Den Hellige!