Åndens virke!

Apg 11:19-26

   19 De som var spredt på grunn av den trengsel som oppstod i forbindelse med Stefanus, drog omkring like til Fønikia, Kypros og Antiokia. Men de talte ikke Ordet til andre enn jøder. 20 Men noen av dem, noen menn fra Kypros og Kyréne, kom til Antiokia, hvor de også talte til grekere og forkynte evangeliet om Herren Jesus. 21 Og Herrens hånd var med dem, og et stort antall kom til troen og omvendte seg til Herren. 22 Ryktet om dette kom menigheten i Jerusalem for øre, og de sendte Barnabas til Antiokia. 23 Da han kom dit og så Guds nåde, gledet han seg. Og han formante alle til at de helhjertet skulle holde fast ved Herren. 24 For han var en god mann og full av Den Hellige Ånd og tro. Og en stor skare ble vunnet for Herren. 25 Han drog så til Tarsus for å oppsøke Saulus. 26 Og da han hadde funnet ham, førte han ham til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og lærte en stor skare. Det var i Antiokia disiplene først ble kalt kristne.

   Det vi leser her er jo historie, det vil si, faktiske hendelser – dette skjedde! Men det er mer det vi leser i Apostlenes gjerning – det er åndelig historie, det er faktiske hendelser direkte virket av Guds Ånd i vår verden.
   Det kalles Apostlenes gjerninger, men de var i virkeligheten bare redskap for en mye større enn dem, nemlig Den Hellige Ånd. Det ville aldri blitt noen vekkelse i Antiokia om det ikke var for Den Hellige Ånds virke. Apostlene kunne ikke få til noen vekkelse noe sted, om de hadde aldri så mye kunnskap i Ordet, og kunne forkynne både skapt og innsiktsfullt. Igjen - det er bare en som kan virke det!
   Som apostelen Paulus peker så klart på i sin forkynnelse – vi kan lese i 1 Kor 16:9: «For en dør er blitt åpnet for meg, stor og virksom, og det er mange motstandere.»
   Blitt åpnet for meg! – hvem var det som åpnet den tror du? Så kunne altså apostelen gå like igjennom en åpnet dør! I 2 Kor 2:12, skriver han: «Da jeg kom til Troas for å forkynne Kristi evangelium, var det åpnet en dør for meg i Herren.»
   Da han kom til Troas for å forkynne evangeliet der, var det allerede en som hadde vært der og åpnet en dør for ham! – en dør for ham i Herren, skriver han. Så fikk han stå der og forkynne evangeliet i Herrens kraft!
   Hør også hva han skriver til det troende i Kolossæ i Kol 4:3: «Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi hemmelighet. For det er for dens skyld jeg er i lenker.»
   - at Gud må åpne en dør for Ordet!
   Så må det vel være et betimelig spørsmål: Er det i denne erkjennelse vi lever i, i dag? Du som står frem som forkynner for eksempel? Er du inn i hjertets grunn på det rene med, at om ikke Herren åpner for Ordet, så taler du aldeles forgjeves!
   Kanskje er du en av dem som pønsker ut kloke og overraskende momenter, som skal virke på tilhørerne? Men hvis det er sant det Paulus forkynner her - og det tror vi jo - så er jo det eneste du behøver å gjøre, det er å holde frem det enkle evangelium om Jesus Kristus, som du selv fikk del i frelsen ved! Har Ånden gått i forveien, for å si det slik, så vil det bære frukt! Herren har aldri regnet med at du skulle kunne åpne noen dør for Hans ord! Det står ikke i menneskelig makt! Det er jo nettopp hva apostelen peker på her. Selv var han en i seg selv hjelpeløs tjener for evangeliet, noe han var smertelig klar over – smertelig for det gamle mennesket i ham – men samtidig så befriende, når han fikk fest blikket på Jesus, og Hans løfte om Den Hellige Ånd.
   Dette møter vi særlig klart også i hans ord i Ef 6:19: «- og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet -»
   Ja, men denne intelligente og ikke minst kunnskapsrike personen, hadde han ikke dette inne – kjente han ikke evangeliet? Jo, han kjente så visst evangeliet, det var blitt ham til frelse og liv, men å forkynne ord som åpenbarte evangeliets hemmelighet før de som hørte ham, det kunne han ikke ut fra seg selv.
   Hvordan det gikk til at det han forkynte ble til frelse for et annet menneske, det kommer klart frem i Apg 16:14, der apostelen forkynner Ordet for noen kvinner som var samlet nede ved elven i Filippi: «En av dem var en kvinne ved navn Lydia, en purpurkremmerske fra Tyatira, som dyrket Gud etter jødenes tro. Hun hørte på, og Herren åpnet hennes hjerte, så hun gav akt på det som ble talt av Paulus.»

E.K.

   Herren åpnet hennes hjerte! Igjen – er du klar over hvor avhengig du er av Herren i denne gjerning, og hvor hjelpeløs du er uten Ham? Han må tale sitt ord ved deg!

   Mange leser Apostlenes gjerninger og det de ofte er opptatt med er de tegn og under som ofte fulgte apostlene – men la oss for all del innse at tegn og under i seg selv kan ikke bli noen til frelse, det kan i beste fall få noen til å høre etter dersom du har et sant Herrens vitnesbyrd å bringe, men stort sett fører det bare til en skare som vil se stadig flere og større under, helt uten at Han som henger der blodig på et kors til soning for vår synd, blir nummer en! Det finner vi så mange eksempler på i Skriften.
   Tegn? – la oss nå bare se på naturen omkring oss, om du ikke er blitt så klok i egne øyne at du er blitt en dåre, så skjønner du jo at det må stå en skaper bak dette, men kan det bli deg til frelse? Nei, Luther sier vel noe slikt om det, at det er jo en skremmende Gud for oss! Nei, der åpenbares ikke det apostelen beskriver som evangeliets hemmelighet! – det eneste som blir oss til frelse!
   Jesus gav, på Faderens befaling, seg selv til en soning for dine synder, for at du skulle få være viss på at du nå eide Guds fulle velbehag og det evige liv i Ham! – uten spørsmål om persons anseelse!

   Det er hva Apostlenes gjerninger skal opplyse oss om – ikke hvordan vi skal gå frem eller tilegne oss noen bestemt kraft, så vi kan gjøre store og gjennomgripende ting, sette i gang store såkalte vekkelsesaksjoner, eller bare noe så kjent iblant oss som tanken, at om bare forkynneren får stå over noe lengre tid, så kan det skje - men det vi allerede har hørt av Jesu egen munn i Joh 6:63: «Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv.»
   De ord Han taler, det er dem Ånden gjør levende ved, ved å gjøre dem levende for oss – det vil si, at budskapet blir sant for oss! Det blir sant for deg at det som skjedde ved Jesus her på jord, det skjedde for din skyld! Det er dette Apostlenes gjerninger åpenbarer, om nettopp Ånden får oss i tale! – så det vel like gjerne, eller kanskje til og med helst burde hete Åndens gjerninger fremfor Apostlenes gjerninger!
   Hør bare hva disse apostlene sier den dagen de samles i himmelen – Jesus åpenbarer dem det på forhånd i Luk 17:10: «Slik skal også dere, når dere har gjort alt det som er pålagt dere, si: Vi er unyttige tjenere! Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.»
   Hva var nå dette de gjorde da? – de åpnet sin munn og talte om det de hadde sett og hørt! – gjerningen var det Herrens selv som utførte! Så er du et frelst menneske der du sitter, med andre ord, en kristen – ja, da er du født av Gud, sier Ordet - Joh 1:13: «De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.» Av Gud! – alt av Gud! Da ser du at vi, det vil si, de kristne altfor ofte og altfor mye har rost og opphøyet sitt eget! Det handler ikke om oss, men om Kristus - som vi hørte i siste verset i teksten - vers 25b: «Det var i Antiokia disiplene først ble kalt kristne.» - det vil si: etter Kristus!