2 søndag i fastetiden

   Vi mennesker kom i et veldig uføre ved denne enes fall. Disse to som falt for djevelens list - falt i hans snare - de kalles våre foreldre, og var virkelig det.
   I dag tales det så mye om gener, arvestoffer og lignende. Altså forskjellig som går fra foreldre til baren, ned gjennom generasjonene. Vi er kommet langt, når det gjelder å registrere slikt. Og du arver jo ikke bare likhetstrekk i utseende, men også legninger og tilbøyeligheter, og også spesielle svakheter. Det er familier hvor nærmest alle rammes av samme sykdom. Familiesvakhet kalles det gjerne da.
   Når det gjelder oss alle, har vi fått del i en forferdelig «familiesvakhet.» Synden som kom inn, og med den døden som en hersker over oss. Hersker over oss! Hvert eneste menneske på denne jord er underlagt den. Om en hærfører maktet å legge hele denne verden under seg, og hersket over den - ville likevel døden komme en dag og feie ham av banen. Den hersker over oss alle!
   Og så må du merke deg, når vi sier at de falt i djevelens snare, så var det i grunn ikke en skjult snare - den var godt synlig. De var altså ikke uskyldige som et dyr som uforvarende trår i en snare - de gikk inn i det med åpne øyne. De lot seg friste av løftet om egen fortjeneste. Derfor fikk også fallet så fatale følger for dem.

   Og så er det de av oss som påberoper oss en uskyldighet: Hvorfor skal jeg lide for hva de gjorde! Men det gjør du da ikke! Du lider for hva du selv gjør. Fordi du gjør det samme som dem. Vi leser noe tidligere i det samme kapittel: «Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle -» (v.12).
   Hørte du det? «- de syndet alle -»
   Ja men, om jeg ikke var født med denne synd i meg, da -. Hvordan våger du å påstå det? Disse to var jo nettopp uten synd, men falt likevel.
   Det er klart - du og jeg stiller langt svakere enn dem, på grunn av vår iboende synd, men dommen over oss felles fordi vi gir etter for den, og handler i samsvar med den. Men tenk om vi i stedet for å reise hodet i opprør mot Gud, på grunn av den rådende tilstand, nemlig at vi - som Luther så presist uttrykker det - ikke kan annet enn å synde og fare vill, ville lytte etter Guds løsning på dette. Han har jo frelst oss fra det alt sammen.
   Jeg vet ikke om du la merke til formuleringen? Jeg sa, har frelst oss. Det må jeg si om jeg skal være bibelsk. Og det må du høre - ikke fordi jeg eller noen annen sier det, men for di Guds ord sier så: Han har frelst deg! Du er frelst! Det eneste som kan skille deg fra dette, nå når du har hørt det - det er vantro! At du, fordi du følger nettopp den iboende synd, av en eller annen grunn vender dette ryggen.
   Du har vel hørt om mennesker som på en særlig måte har solgt sin sjel til Satan, for å oppnå et spesielt gode her i verden. Det kan være rikdom, berømmelse og lignende. Men det folk ikke tenker over, det er at det er nettopp det som skjer med hvert eneste menneske som velger noe fremfor Jesus. Det er ikke noe tredje alternativ - noen nøytral grunn. Det er bare to leirer, to makter.

   Men så står det også i samme kapittel her, om dem som var underlagt synden og døden, selv om de ikke hadde syndet som Adam, ved et lovbrudd. (v.14). Dette viser oss arvesynden! Vi har det midt iblant oss, retninger som hevder at barnet er uskyldig, inntil det har syndet bevisst. Det sier ikke Guds ord. Vi er født med synd.
   Men så står det noe veldig fint i den sammenheng - at Adam i dette skulle være et forbilde på Han som skulle komme. Altså at du fikk del i Adams fall, selv om du ike hadde begått det samme lovbrudd selv, slik får du også del i Kristi rettferdighet, uten å ha utøvd og eid i deg selv, den samme rettferdighet. Det er jo det vi leser her i teksten: «For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.» (v.19).

E.K.

   Hvordan ble du stående som en synder for Gud? Jo, ved det ene menneskes ulydighet. Og gjorde følgelig i samsvar med den natur som da var i deg. Du kan spore årsaken tilbake til ham. Men da må vi jo også spørre om det er noen annen grunn til at du får rettferdighet for Gud? Nei, på samme måte, sier Ordet. På grunn av den enes (Jesus) lydighet! Det står jo faktisk skrevet her, at denne Jesu lydighet skal gjelde for Gud som din. Er det ikke nok det da? Er denne Jesu lydighet så skrøpelig og mangelfull at du må legge noe av ditt eget til?
   Hva skal du i tilfelle legge til? Apostelen Paulus får se seg selv i Guds klare lys - hva sier han da?: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke.» (Rom 7:18). Intet godt! Hva skulle han da bidra med? Tror du han da fant noe å legge til Jesu verk? Han fant jo intet godt! Apostelen Johannes vitner i 1 Joh 1:8: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» Hva skal du bidra med - du som har synd? Du vet jo at Gud dømmer synd! Du er jo allerede dømt! Og i det 10 vers i samme kapittel går han videre, og skriver: «Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi Ham til en løgner, og Hans ord er ikke i oss.»
   I vers 8 sier han: «- og sannheten er ikke i oss.» Hvem er sannheten! Det er Jesus! (Joh 14:6). Jesus er ikke i deg da. I vers 10 sier han: «- og Hans ord er ikke i oss.» Dette viser altså at du ikke har tatt imot Hans ord. Det er ikke i deg.
   Men altså - hvordan skal vel en synder kunne bidra noe til sin egen frelse? Han står jo der dømt - bundet på hender og føtter. Det er for sent for deg!
   Ja men, sier noen da - etter at vi er blitt kristne, da er situasjonen annerledes. Da må du bidra så du blir stadig mer rettferdig for Gud. Det er de som tror at dette er helliggjørelse, vet du. Sto det ikke her at du skulle «stå som rettferdig ved den enes lydighet?» (v.19). Kan du da bli mer rettferdig for Gud enn hva du er ved denne Hans lydighet? Da må det i tilfelle mangle noe ved denne Hans lydighet - siden den kan forbedres ved deg. Ser du dette? Det er slett ikke helliggjørelse - det er tvert imot forkastelse av evangeliet, forkastelse av Guds verk, forkastelse av Jesus Kristus.
   Nei, det står tvert imot vår tanke om det i Skriften, at når du er kommet til tro på Ham, da blir det som vi leser her i teksten: «For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus.» (v.17). Så meget mer!
   Hvem skal du leve og herske ved? Jo, «ved den ene, Jesus Kristus.» Så bli i Ham da!

   Og så vil jeg spørre deg - kan du være helt viss på at det gjelder deg dette? Hva leste vi? «Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker.» (v.18). I begge tilfelle heter det alle mennesker. Jeg vet ikke hvordan du vil komme utenom det?

   Hør du til slutt! Jesus har vært lydig for deg - ja, «lydig til døden på korset.» (Fil 2:8). Hvorfor skal ikke du kunne gå ut herfra i kveld og takke Ham av hjertet for det? Er det noen som har fortalt om alt det som må på plass, før du kan tro det gjelder deg? Hør du! Alt er på plass! Det var det Jesus sørget for!
   Du må gjerne være opptatt av hvordan du skal te deg her i verden som en kristen - ja, Guds ord formaner deg til det, men du må aldri la det få skygge for sannheten, nemlig den sannhet at din frelse er for evig og alltid urokkelig knyttet til verdien av Lammets blod alene! Det er blodet som gjelder for Gud - og ikke i hvilken grad det lykkes for deg her i verden. Det lyktes for Jesus, og ved det skal du stå som rettferdig for Gud!