Troen har seiret

1 Joh 5:1 - 5

   1 Hver den som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud. Og hver den som elsker Faderen, elsker også den som er født av Ham. 2 På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn: når vi elsker Gud og holder Hans bud. 3 For dette er kjærligheten til Gud at vi holder Hans bud. Og Hans bud er ikke tunge. 4 For alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro. 5 Hvem er den som seirer over verden, uten den som tror at Jesus er Guds Sønn?
 

   Dette er - sammen med en del tekster av samme slag - uhyre viktige tekster. For det er det å si om dem, at de er vanskelige å forstå umiddelbart, for den som sannheten ikke er blitt riktig klar for, og derfor farer mange vill i møte med slike - og mange bruker dem til å føre vill de som er ubefestet. Ubefestet, det vil si dem som sannheten ikke er blitt riktig klar for. Det vil igjen si: Dem som ikke kan skjelne mellom lov og evangelium.
   Mange når de leser bud her, så tenker de på Tibudsloven. Eller det som kalles Mose lov, eller rett og slett - Loven.

   La oss nå tenke oss at det er hva det er tale om her - noe du og jeg skal holde for Gud. Da skal vi først merke oss at det er nettopp hva det er tale om her, nemlig å holde. Det vil ikke si, å gjøre etter beste evne, søke å leve etter Guds vilje eller noe lignende, som lar oss utvide nåløyet så vidt at vi slipper noenlunde igjennom, men å oppfylle. Å holde Hans bud, er å oppfylle Hans bud! Og så taler altså apostelen her om at «Hans bud ikke er tunge!» (v.3).
   Hva sier Peter om den lov, de bud, vi vanligvis forstår ved loven? Vi leser i Apg 15:10, hvor de hadde et oppgjør med de såkalte judaistene som nettopp la loven inn over de troende: «Hvorfor frister dere da Gud og legger et åk på disiplenes nakke som verken våre fedre eller vi var i stand til å bære?»
   Sier Peter her det samme som Johannes - at Hans bud ikke er tunge? Nei, tvert imot. Altså må det være tale om noe annet.

   Men la oss nå fortsatt holde oss i den forståelse at det er noe du må oppfylle her. Da må du høre Jakobs ord: «For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle.» (Jak 2:10). Og da må du virkelig høre, for dette er avgjørende for om du når det mål, himmel og salighet.
   Jeg vil først spørre deg: Har du gjort loven uten å snuble i ett bud? Må du svare nei på det, da er det jo allerede for sent for deg. Ja men, Jesus tilgir sier du kanskje? Nei, Jesus tilgir ikke den som er under loven! Så lenge du er under loven, er det loven som gjelder, og den har ingen tilgivelse å gi. Den sier bare gjør! Altså - oppfyll!

   En annen ting: Det har skjedd noe med den troende. Noe veldig, men likevel noe han ikke kan konstatere selv. Iallfall da så vagt at han ikke har noen sann trøst i det. Og hva er dette veldige som har skjedd? Jesus sier blant annet i Joh 7:38-39, om det: «Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa Han om den Ånd de skulle få, de som trodde på Ham.»
   Altså, ved den tro som Herren selv virker i et menneske ved Ordet og Ånden, skjer det noe veldig - Den Hellige Ånd tar bolig i det mennesket. Og fra det menneskets indre flyter det da strømmer av levende vann. Det er det samme som det vi leser om i Gal 5:6: «For i Kristus Jesus betyr det ikke noe om en er omskåret eller uomskåret, her gjelder bare tro, virksom ved kjærlighet.» Dette skriver apostelen nettopp til en menighet han vil fri ut fra lovtrelldom! Troen, den sanne tro - og dette er poenget - er virksom i kjærlighet!

   Vi må stadig formanes, fordi kjødet, og kjødets tanker, tar så snart over, og vi slipper oss løs i et liv som ikke sømmer seg for kristne - problemet her oppstår når vi begynner å legge vår etterlevelse til grunn for vår frelse. Da har vi nemlig forlatt nåden alene, troen alene, Kristus alene. Vi har begynt å regne med våre gjerninger, vår gudsfrykt, vår etterlevelse, i stedet for, eller i tillegg til Guds. Og det er svært! Det fører i fortapelse!

   Det apostelen taler om i teksten her er ikke et bud du pålegges å oppfylle. Forstå det rett: Altså dette at du nå bestemmer deg for det, og så anstrenger deg etter beste evne for å oppfylle. Men det er tale om en frukt av troen! Den tro, om hvilken Jesus sier, at Den Hellige Ånd tar bolig i ditt indre. Og av denne Ånd flyter fruktene. Det er ikke av deg, men av Guds Ånd. Han som former ditt sinn! Derfor kan apostelen si: «Og Hans bud er ikke tunge!» (v.3).

E.K.

   I sitt andre brev, skriver den samme apostel: «Og nå ber jeg deg, frue (de fleste fortolkere mener dette er billedlig tale for en kristen menighet), ikke som om jeg skrev et nytt bud til deg, men det er det vi har hatt fra begynnelsen: at vi skal elske hverandre. Og dette er kjærligheten at vi vandrer etter Hans bud. Dette er budet, slik som dere hørte det fra begynnelsen, at dere skal vandre etter det.» (2 Joh 1:5-6).
   Vi skal elske hverandre! Er det å vanskelig, når du møter en Jesu venn? Går det ikke heller av seg selv det? Det vi kaller Åndens samfunn.
   Men jeg opplever at jeg har så lite av denne kjærlighet, sier du. Ja, det sa Lina Sandell i sangen sin også: «Og enno er min kjærleik høgst elendig.» Er det ikke da godt at hun kan fortsette: «Men du har ikkje grunna mitt barnekår på den - då hadde eg gått under, men sjå, eg lever enn! Eg einast av din frie nåde lever.» Og er det ikke da godt at Skriften vitner: Gud har elsket oss først? Og er det ikke da godt at Jesus tar imot syndere også i denne stund?

   Hør noen vers fra Joh 14 nå: «Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud.» (v.15). «Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.» (v.21). Og så må du høre godt etter for dette åpenbarer hva det er tale om: «Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.» (v.23). Mitt ord!
   En levende kristen er sannheten tro i kjærlighet! (Ef 4:15). Det er frelsesordet! Det er grunnen under hans føtter! Det er hans adgang til himlenes rike! Det er hans adgang til Faderen! Det er Guds forsikring til ham! Det er hvor han har livssamfunn med den Herre Jesus! Han elsker dette Ordet! Han klynger seg til det!
   I 1 Joh 3:11, kan vi lese: «For dette er det budskap som dere hørte fra begynnelsen: at vi skal elske hverandre.» Her hører vi da at Hans ord er et budskap! Et helt bestemt budskap! Det er det ord en kristen holder! En følge av det er Den Hellige Ånd i hans indre, og kjærlighet til den som er født av Gud. (v.1).

   Men jeg må formanes så ofte, for jeg glemmer så lett, og bærer på et kjød som vil ta over. Denne kamp mellom kjød og Ånd foregår i vårt indre - derfor må vi stadig høre Ordet forkynt, tenke på det, samtale med Herren, bli værende i Ham. For Ordet om Ham, evangeliet, det er den mat vi nå lever av. Det er det Ånden gjør levende for oss, og gjør oss levende ved.

   «For alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.» Vår tro! Og så følger han på: «Hvem er den som seirer over verden, uten den som tror at Jesus er Guds Sønn?»
   Det er altså den tro det er tale om: Troen på at Jesus er Guds Sønn!

   Men da skal jeg vel leve i denne seieren, og dermed kunne konstatere den? Hør du!: Du skal fremfor alt tro at du har denne seier, fordi Guds ord sier så. Kan du la deg nøyes med det? Å, vi vil så gjerne se oss selv, vet du. Det er vår sykdom det. Men det er så mye større og bedre å se Jesus. Og det har denne frukt med seg, at i den grad Han vokser, avtar du.

   Det er en ting jeg vil minne deg på til slutt: Merk deg dette fenomen, at disse mest ihuga lovforkynnere synes i stor grad å mangle den kjærlighet Skriften taler om her - og la det bli alvor. De elsker så visst ikke det som er født av Gud, men de tvert imot forfølger det, uten å være seg bevisst hva de gjør. Så du ser, det er alvorlig å ta feil her - derfor er det også en viktig tekst å forstå.