Tilbake            
                                               4 søndag i advent

 

 

 




Gled dere i Herren!

Fil 4:4 - 7

   4. Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! 5. La deres saktmodighet bli kjent av alle mennesker. Herren er nær! 6. Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme frem for Gud i påkallelse og bønn med takk. 7. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus.
 

   Det er likesom så ufattelige ord, at en synes det er vanskelig å skulle si noe om det.
   Kan det virkelig være sant? Har vi virkelig så helt og fullt fått alle ting i Jesus?
   Et stadig tilbakevendende problem, for den som ser sant på seg selv - og det er den som ser seg selv i Guds ords lys - er dette, at jeg kan ikke tro, at Han virkelig har en slik en som meg kjær. Hvorfor skal nå Jesus bry seg om en som meg, en som det er så lite ved?
   Vi ser på oss selv og vurderer, og hører ikke Herrens ord: «For så har Gud elsket verden!» - Ikke de og de i verden - men rett og slett verden. Alt som heter menneske! Og Han har kjøpt deg til Gud med sitt blod. Han har altså kjøpt deg en rett - en adgang. Og i forhold til denne løsepenge, er det bare en ting det er spørsmål om: Om du er et menneske? - Og det kan du vel ikke fornekte i det minste, selv om du måtte ha alle slags andre innvendinger.
   Det er en del ting du må merke deg, når du hører Guds ord - når du hører budskapet - og det er rett og slett hva som i virkeligheten blir forkynt. Ja, det skulle en jo tro var en unødvendig formaning og selvsagt sak, men vi oppfører oss iallfall ikke deretter. Som om vi virkelig har hørt og forstått altså. Vi er mye snarere til å forfølge og feste oss ved våre egne tanker og innskytelser, enn ved hva som blir forkynt oss. Som i dette tilfelle - hvor vi taler om menneske, rett og slett, og ikke hva slags menneske! Men når du hører det, har du en lei tendens til å omforme det til hva slags menneske - og det kan nå ikke være slike mennesker som deg! Iallfall ikke slik du er akkurat nå. enkelt kan det da ikke være?
   Hvordan kan jeg nå si du, hele tiden her? Hva vet vel jeg om deg? Vel det er slik mennesket er, i sitt møte med Guds ord!
   Jesus peker på seg selv - sitt eget hjerte - og sin gjerning: Av denne grunn får du det alt, sier Han. Du sitter og hører det, men hva gjør du? Ja men, sier du, og fester blikket på deg selv og din gjerning, eller mangel på sådan - og så kan du ikke tro at dette gjelder deg. Men kan Jesus virkelig lyve da? Kom ikke Han nettopp for å gjøre ende på djevelens gjerninger (1 Joh 3:8), som jo ikke minst er løgnen? Og sier Han ikke om seg selv: «Jeg er Sannheten?» (Joh 15).
   Å nei, jeg tror da ikke at Jesus lyver, men...
   Vi sier men - Jesus sier amen! Sannelig! Sannelig!
   Hør hva som sies om Ham i Ordet, i denne sammenheng: «For så mange som Guds løfter er» - altså ikke ett eneste er unntatt - «i Han har de fått sitt ja.» Ikke skal få, men har fått! Det vil altså si, at Gud har svart ja, før du ber! «Derfor får de også ved Ham sitt amen» - altså sitt sannelig - «Gud til ære ved oss.» (2 Kor 1:20).
   Derfor heter det også i teksten vår, at vi skal la våre bønneemner komme frem for Ham i påkallelse og bønn med takk. (v.6). Med takk! Vi skal altså få lov til å takke for, at vi allerede har fått det vi har bedt om, før vi ser det. For vi kommer nemlig til Ham, som i Jesus Kristus alt har sagt ja!

   Ser du hva vårt problem virkelig er? Vi tror ikke! Jeg har jo ikke sagt deg noe annet nå, enn det som står skrevet i Guds ord. - Du kan altså etterprøve det.
   Men det skjer iallfall noe hos den som lytter etter Guds ord - det skjer en demring - en liten lysstråle får skinne inn, i det minste, så en fatter håp når Jesus blir forkynt. «Han spreder alt mørke, bortjager all natt.»
   Du ser, alt ligger i Ordet! Derfor er det så om å gjøre, at det får komme frem med sitt skinn. Det kan ikke erstattes av noe av vårt eget.

   Det er de saktmodige, som lever i dette forhold til Ordet. Og saktmodig betyr ikke å være litt «kort,» tafatt eller forsakt som det gjerne oppfattes som - nei, det betyr å ha lagt sin vei i Herrens hånd. Det er det saktmodige menneske. Det motsatte av mangfoldige! Og så sier apostelen: «La deres saktmodighet bli kjent av alle mennesker.» (v.5). Med andre ord: La det være klart for alle, at du har lagt din vei i Herrens hånd.
   Men hva sier da verden? Er du gal? Du kan da ikke stole på det! Ja, selvfølgelig sier den det, for den tror ikke på Gud. Og det er jo forutsetningen for å legge sin vei i Herrens hånd, nemlig at du stoler på Ham - og forutsetningen for å stole på Ham er, at du kjenner Ham. Derfor, når salmisten sier: «Sett din vei i Herrens hånd,» så tilføyer han: «Stol på Ham!» (Sal 37:5)

   «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!» (v.4).
   Når Paulus skriver dette til oss, så tar han jo ikke utgangspunkt i hvordan vårt liv fortoner seg for oss, her i verden nå, men i det budskap vi nettopp har delt med hverandre - at du allerede har fått alt i Ham - slik at du nå kan gå innfor Gud og si takk!
   Og dette står fast til enhver tid. Derfor: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!»

   Hva er det som skjer med det menneske, som får nåde til å tro dette? Jo, «Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus.» (v.7). Det er dette budskap, som bærer Guds fred med seg til menneskets hjerte. Derfor ble det ropt ut av engler nettopp julenatt, da Han ble født inn i verden: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.» (Luk 2:14).
   Så peker da også apostelen på Ham, og sier: «Han er vår fred!» (Ef 2:14). Han er!
   Om jeg spør deg nå: Har du fred med Gud? Hvor ser du da hen, og hva svarer du? Hørte du ikke apostelens - Guds utsendings - ord: Han er vår fred! Ja men, så har jo også du fred med Gud! Og da kan du jo takke for det!

   «Han gjorde fred ved Hans blod på korset.» (Kol 1:20). Det er en tid siden det nå! Skulle du altså ikke kunne begynne å takke Gud, for hva Han har satt i stand for deg? Hvorfor skulle du ikke frimodig få kaste deg ut på dette? Det måtte da være, at det er svik i din ånd! Dette at du ikke vil, egentlig. For du aner konsekvensene. Det er så mye mer behagelig for kjødet, å ha en slik «på-avstand-kristendom,» «det-får-da-være-måte-på-kristendom.»

   Det var en som spurte, ved et tilfelle: Dersom Gud allerede har gjort alt ferdig for meg i Kristus - gitt meg det i Ham og allerede frelst meg i Ham - hvordan kan jeg da i det hele tatt gå fortapt? Det er jo bare ett svar på det: Ved at du velger noe annet. Det er bare én grunn til at du skal gå fra denne stunden nå, uten takk og pris til Gud i ditt hjerte, og det er at du velger noe annet!

   Tenk at du kan gå videre herfra nå i denne salige stilling: «Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare ditt hjerte og dine tanker i Kristus Jesus!» Og over deg lyder apostelens ord: «Gled deg i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled deg!» Og dette fordi det alt er ferdig for deg!
   Ja, det overgår nettopp all forstand - det er ikke noe du kan tenke deg frem til, finne rimelig grunn til og lignende - nei, det har bare én grunn, nemlig at Gud er slik, og ville det slik. Og noen ytterligere forklaring trenger du vel ikke? Er det ikke nok bare å vite det? Da kan du jo legge deg til hvile i det. Når Gud vil det slik, så må jo det være bra nok - og å legge seg til hvile i det Gud er fornøyd med, det må da være å gjøre Guds vilje?
   Men her kommer djevelen, og sier til deg: Å nei, det blir nå altfor lettvint kan du vite. Se bare på deg selv og livet ditt. Se på det - og se på det. Skulle du ikke først få orden på det, før du tror evangeliet? Og den stakkars sjelen tenker: Jo, det er jo rimelig det - og så går den rett i fella - nemlig å ville gjøre seg fortjent til nåden - verdig til å tro evangeliet. Og så fatter vi altså ikke dette, at det er nettopp i og ved evangeliet, at Herren rekker oss fortjenesten og verdigheten, som vi ikke har. Det er jo nettopp det som er gitt deg i Jesus Kristus. Og så får altså djevelen deg til å flikke på ditt eget i stedet.
   Men den som gjør det, sier Guds ord, han er skyldig å holde hele loven. Ser du da hvor farlig det er med denne flikkinga? Den stenger deg ute fra Guds rike, like sikkert som den stengte fariseerne og de skriftlærde ute, i sin tid. For ved den blir du skyldig i hele loven. Hvilken vei velger du ?


   Gled deg, du jord, la mørket fly,
For lyset blant oss bor,
O, hvilket dyp av kjærlighet,
Gud vender all vår sorg til fred,
Han vender sorg til fred,
Han vender sorg til fred,
All verden pris Hans kjærlighet!

E.K.