Tilbake            
                                               4 søndag i påsketiden

 

 

 




Saulus ved Damaskus el. Saulus' omvendelse

Apg 9:1 - 19

   1 Saulus fnyste ennå av trusler og mord mot Herrens disipler. Han gikk til ypperstepresten 2 og utbad seg fra ham brev til Damaskus, til synagogene der, for at han, om han fant noen som hørte Veien* til, enten det var menn eller kvinner, kunne føre dem i lenker til Jerusalem. 3 Da han nå var underveis og nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen om ham. 4 Han falt til jorden, og han hørte en røst som sa til ham: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? 5 Han sa: Hvem er du, Herre? Og Han svarte: Jeg er Jesus, Han som du forfølger. 6 Men reis deg og gå inn i byen, så skal det bli sagt deg hva du har å gjøre! 7 Men mennene som reiste sammen med ham, stod forferdet. For de hørte riktignok lyden, men så ingen. 8 Saulus reiste seg da opp fra jorden. Men da han åpnet øynene, så han ikke noe. De leide ham da ved hånden og førte ham inn i Damaskus. 9 I tre dager kunne han ikke se, og han verken åt eller drakk. 10 Men det var i Damaskus en disippel ved navn Ananias. Til ham sa Herren i et syn: Ananias! Han svarte: Her er jeg, Herre! 11 Og Herren sa til ham: Stå opp og gå bort i den gaten som kalles Den Rette. Og spør i Judas' hus etter en ved navn Saulus, fra Tarsus. For se, han ber! 12 Og i et syn har han sett en mann som heter Ananias komme inn og legge hendene på ham for at han skulle få synet igjen. 13 Men Ananias svarte: Herre, jeg har hørt mange fortelle om denne mannen, hvor meget ondt han har gjort mot dine hellige i Jerusalem. 14 Og her har han fullmakt fra yppersteprestene til å legge i lenker alle dem som påkaller ditt navn. 15 Men Herren sa til ham: Gå av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn frem både for hedningefolk og konger og for Israels barn. 16 For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld. 17 Ananias gikk da av sted og kom inn i huset. Han la hendene på ham og sa: Saul, bror! Herren har sendt meg, Jesus, Han som åpenbarte seg for deg på veien der du kom, for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd. 18 Og straks falt det likesom skjell fra hans øyne, og han kunne se. Han stod da opp og ble døpt. 19 Og da han hadde fått mat, kom han til krefter igjen. Han ble så hos disiplene i Damaskus noen dager.
 

   Den virkelig store og alvorlige forførelse for oss kristne, det er religiøsiteten. I kveld skal vi stanse for en meget religiøs mann - Saulus fra Tarsus.
   Det er noe vi mennesker gjerne ikke tenker over til vanlig, nemlig dette at vi er åndsvesener. Vi er ikke, som kommunistene og andre ugudelige ateistiske ideologier hevder, bare et stykke kjøtt. Det er som en sa: Du kan riktignok legge meg på et bord og dissekere meg og forklare alt og hvordan det henger sammen og virker, men, spør han – er det meg? Altså, er jeg ikke mer enn det?
   Jo, vi er åndsvesener, og vår ånd er like forskjellige fra, eller like, som våre legemer er det.  Vi kan tale om den ånd du er av. I tillegg kan mennesket inntas av fremmede ånder. Det kan være det Skriften kaller onde ånder, det vil si, falne engler, og dem er det mange av, og de er forskjellige, eller av en annen ånd, og den ånd er det bare én av, det er Den Hellige Ånd, Guds Ånd.
   Religiøsiteten – det vil si, den falske åndelighet, har en frukt, en følge, en påvirkning av din ånd, som ikke er god. Religiøsiteten synes å søke Gud, men den er i virkeligheten gudfiendtlig. Den skyr sannheten.
   Den arme Saulus her hadde kommet langt i faget, og hans åndstilstand er ganske så åpenbar her: «Saulus fnyste ennå av trusler og mord!» (v.1a).
   Vi skal stanse kort for begrepet å fnyse. Hva er det? Vi forbinder det gjerne med to ting. Det ene er det du kan se hos en illsint okse. Illsinne fører til fnysing. Da er et menneske virkelig sint. Det andre er forakt. Du viser din forakt ved å fnyse av noe. Noe ynkelig, foraktelig, meningsløst – inkjevetta som det sies på nynorsk.
   Saulus' ånd var nok underlagt begge disse onder. Og hva var det dette var rettet mot? Hva var det som skapte dette ubendige sinne og dype forakt i hans ånd? Jo hør!; «Saulus fnyste ennå av trusler og mord mot Herrens disipler.» Det vil jo i virkeligheten si – det som de forkynte! Guds ord! Jesu Kristi ord og budskap! Herrens ord til frelse for fortapte syndere! Guds evangelium!
   Saulus var altså ikke noen hyggelig kar, og hans synd og ondskap var stor. Alt mens han selv trodde seg lyteløs etter loven! Ja, i det ytre sto det frem et dydsmønster, men i hjertet bodde det en djevel – en som forfulgte Kristus i Hans lemmer på jord. Han var i sitt religiøse raseri på jakt etter disse frikjøpte sjeler, for å føre dem tilbake til Jerusalem i lenker. Tilbake til trelldommen under loven. Merk deg det for vi har alle en slik Saulus på nakken, som vil ha oss tilbake i lenkene – og han vil være etter deg til din dødsstund. Han avskyr den frihet du er blitt kjøpt i Jesus.
   Hva slags type denne Saulus var, det skulle det ikke være så vanskelig å få øye på i våre dager, med så mye skakkjørt religiøsitet.

   Men hvordan gikk det nå med denne Saulus? Det møtte ham noe der ute på Damaskusveien, og det beskrives slik: «Da – strålte plutselig et lys fra himmelen!» Et lys! En må da tenke på hva Johannes skriver i sitt evangelium, i Joh 1:9: «Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.» Det sanne lys! Nå var Han i verden! Det var dette lys Saulus forfulgte, men nå ble det for sterkt for ham. «Han falt til jorden,» kan vi lese her. Og hør hva denne tvers igjennom religiøse og skriftlærde mann nå spør om – altså han som mente seg å kjenne Gud og Hans vei så nøye at han var villig til å forfølge og drepe andre: «Hvem er du, Herre?» Jesus hadde nemlig nettopp stilt ham et spørsmål: «Hvorfor forfølger du meg
   Hvem er du? Spurte han. Ja, hvem sier du at Han er – du som er her nå?

   Denne i våre øyne lite hyggelige karen, var det altså Herren så i nåde til – og hør! alltid hadde sett i nåde til! Som Han sier Herren, til denne Ananias: «For et utvalgt redskap er han for meg!» Denne Saulus, nå hetende Paulus, vitner i Gal 1:15: «Men da Han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, osv.» Fra mors liv av!
   Du må aldri tenke at ditt liv med Gud har sin årsak i din fromhet og gudfryktighet – din kristelighet, med andre ord. Nei, det har ene og alene sin grunn i Guds godhet! Han har ut fra den nåde og miskunn imot mennesket som fyller Hans hjerte utvalgt deg i Kristus fra evighet av. Det er også denne nåde som sinnsforandrer et menneske.

   Se på denne Saulus med sin ødelagte ånd – denne mørke og onde ånd, som en direkte følge av religiøsitet – siden så vitner han om sitt villfarne folk, i Rom 9:3: «For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine frender etter kjødet.» Om bare de kunne bli frelst ved et altså. Møter du ikke en ganske annen ånd her? Ikke lenger en ånd som forfølger, men som vil frelse!

   I 1 Tim 1:15-16, skriver han noe som skal være til trøst for den som skuer inn i sitt eget onde hjerte, med alt hva som bor der, og tenker: Hvordan kan jeg med en slik ånd i mitt indre, noen gang få høre himmelen til: «Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Men jeg fikk miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på Ham til et evig liv.»
   Troen til evig liv er altså å få se denne Jesus! Han som forbarmet seg over synderen Saulus, og gjorde ham til apostelen Paulus av nåde blott!

   Det er underlig å lese hva Herren gjør Ananias oppmerksom på her i vers 11: «For se, han ber!» Som om denne velutdannede skriftlærde og fariseer ikke hadde bedt før! Det var jo en vesentlig del av deres gudsdyrkelse. Men ja, det var i grunnen rett – han hadde aldri virkelig bedt før, men bare fremført ord. Nå var hjertet engasjert! Nå hadde Herren møtt ham, og han var i nød for sin sjel.

   Og så er det en ting i denne teksten her – i dette Paulus' kall, som vi er vitne til – som på den ene side er et kraftig anslag mot all herlighetsteologi, og på den annen side kan virke skremmende på mang en kristen – det vi leser i vers 16: «For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld.» «- hvor mye han må lide
   Hadde disse herlighetsteologene vært så store apostler og profeter og forkynnere, som de hevder seg å være, så hadde de kjent til dette. Men da hadde de jo ikke vært herlighetsteologer, vet du.
   Nå er det jo klart at Paulus hadde et særlig oppdrag, hvor han ville ha djevelen og hans lakeier på nakken alle vegne, og derfor måtte igjennom en orkan hva åndskamp gjelder. Men nå må også du som en mer vanlig kristen møte lidelse i dette livet – lidelser som alle mennesker får sin mer eller mindre del av, og lidelse som en direkte følge av at du er en kristen midt i fiendens leir. Men da skal du vite at Herren ikke lar deg møte mer lidelse, enn du ved Hans trøst kan bære. Kan Han spare deg for noen lidelse og likevel få det gode resultat – ja, så sparer Han deg gjerne, for hør hva som er åpenbart i Klag 3:33: «For det er ikke av hjertet Han plager eller bedrøver menneskenes barn.» Altså, gjør Han det, så er det fordi Han må til ditt beste. Men Han har ingen glede av det i seg selv. Det er ikke av hjertet Han gjør det!

   Vi leste i teksten her, at da Saulus reiste seg igjen etter dette møtet med Jesus, at «da han åpnet øynene, så han ikke noe.» (v.8). Du kan se det som et symbol på at Saulus' gamle øyne var borte. Øynene med det religiøse lys. Øynene som så alle ting ut fra det falske lys som fykte hjerte og forstand. Og noe annet her også som er ganske påfallende – han ble værende i dette mørke i tre dager. Det samme antall dager som Hans Herre var i graven. I tre dager var han som død -  ikke kunne han se, og han verken åt eller drakk.» (v.9).
   Og så ser vi etter disse tre dagene at han får sine nye øyne. Ananias taler til ham: «Saul, bror! Herren har sendt meg, Jesus, Han som åpenbarte seg for deg på veien der du kom, for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd. Og straks falt det likesom skjell fra hans øyne, og han kunne se.» (v.17-18).
   Hva er det som gir ham disse nye øynene? Det er Den Hellige Ånd! Sannhetens Ånd! Han som kommer med lys over sannheten – sannheten som er Jesus Kristus. Han som herliggjør Jesus for oss. Nå har Paulus fått nye øyne, et nytt syn – nå kan Paulus si, som vi leser det i 2 Kor 5:17: «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.»

   Se jeg som i min religiøsitet hadde alt i meg selv, og derfor var på fortapelsens vei, jeg har nå alt i Kristus, og er derfor på evighetens vei!

 


   Å synder, som tankeløs ferdes på jord,
å, hør dog din Frelsers, de kjærlige ord:
Kom hit til meg!
Han kom her til støvet,
ble plaget og prøvet
for frelse å bringe til deg.

E.K.