|
Å være et menneske i sin naturlige tilstand,
det vil si, slik som vi er av naturen, det sammenligner Guds ord med
en søvn. Mennesket sover, og det sover i sine synder.
Det viser seg fremfor alt
i at det ikke uroes over det liv det lever, selv om der er mot Guds
åpenbarte vilje. Det kan leve i verdslighet og synder, egenkjærlighet,
hovmod, hat, pengekjærhet osv., uten at det går opp for det, at det
er noe galt. Med andre ord, at det blir alvorlig for det.
En ting til som åpenbarer
denne søvnen, er denne sløvheten og likegyldigheten i forholdet til
Gud.
Det er altså ikke om å gjøre
for meg å være viss i mitt forhold til Herren. Forakt for Herren er
det!
Stadig åpenbares ting i mitt
liv som ikke hører en kristen til – og jeg hører igjen og igjen: Du
må bli født på ny! Men det trenger ikke riktig inn, det er som det
ligger en skodde, en tåke over det. Er jeg født på ny? Du sover altså!
Ingen kamp, ingen strid, ingen uro, men likevel regner du deg greit
som en kristen. En slik «kristen» kan kjenne et stikk i samvittigheten
nå og da – hvordan er det egentlig fatt med meg? – har lest for lite
i Guds ord i det siste, slurvet med bønnen, vært lite på møte og lignende.
Men disse ting ordner vedkommende selv. Han leser mer en periode,
ber noe mer, følger mer opp på bedehuset, gir gjerne noe mer i kollekten
osv.
Men har du ikke hørt hva
Guds ord sier? Gal 3:10b: «Forbannet er hver den som ikke holder fast
ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør
det.» ALT! Intet unntatt! Ikke en tøddel av loven skal forgå,
vet du, ifølge Jesu ord i Matt 5:18 og Luk 16:17.
Men et menneske gjør noe
når det sover også – det drømmer! Og du vet hvor virkelig en
drøm kan fortone seg. Det er først når du våkner, du blir klar over
at det var en drøm.
Apostelen Judas skriver om
noen slike i sitt brev – vers 8: «De går i drømme, de gjør kjødet
urent, de forakter herredømme og spotter høye åndsmakter.»
De går i drømme, det vil
altså si, at de ikke er klar over den virkelighet de befinner seg
i. Ser ikke sant på, for å si det på den måten.
Det er noe som kalles selvvalgt
gudsdyrkelse, og det er det som ligger for oss alle – ikke den gudsdyrkelse
som er av Gud. Den forstår vi oss ikke på ut fra oss selv. Men vi
tror gjerne, at vi forstår hvordan Gud vil dyrkes, og at vi er i stand
til å leve opp til det, og så farer vi frem etter vårt eget hode.
Og jo mer nidkjært et menneske blir i selvvalgt gudsdyrkelse, dess
lenger bort fra Guds rike kommer det. «Tollere og skjøger går før
dere inn i Guds rike,» sa Jesus til noen slike. (Matt 21:31).
En annen ting i forbindelse
med dette med søvn – du kan ikke vekke deg selv, men er aldeles hjelpeløs
slik sett. Du kan ikke bestemme deg for noe som helst. Ops!
Hvor ble det av den frie viljen du trodde du hadde?
Når det gjelder den naturlige
søvn våkner du av deg selv, når du har sovet ut. Slik er det ikke
med den søvn det her er tale om. Det står om den i Ef 5:14: «Våkn
opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.»
Og som vi ser av vers 1 i teksten vår: «Også dere har Han gjort levende,
dere som var døde ved deres overtredelser og synder.»
Det er altså tale om død,
når det gjelder denne søvn, og en død kan jo som kjent ikke vekke
opp seg selv.
«Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin
store kjærlighet som Han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus,»
kan vi lese i vers 4-5a.
Du
ser det er Han som gjør det, på
grunn av sin store kjærlighet. Altså uten grunn i deg! Om deg
står det tvert imot videre i vers 5b: «-
vi som var
døde ved våre overtredelser.»
Da Adam falt var han i samme øyeblikk i denne
døden det er tale om. I samme øyeblikk var han en annen skapning,
enn det han var skapt til – en synder! Lyset hadde forlatt
Ham – Guds Ånd hadde forlatt ham!
Luther sier ved et tilfelle:
Jeg kan ikke annet enn å synde og fare vill! Det var hva han kunne
forvente av sitt eget! Det er frukten av Adams fall det! Dette gjelder
også deg og meg! Til og med når vi bestemmer oss for å dyrke Gud,
blir det Kains gudsdyrkelse. Vi bringer offer til Gud som det er lyte
på. Det er besmittet av synd. Det blir egentlig oss selv vi dyrker.
Vi gjør det for å bli frelst ved det, ikke fordi vi elsker
Gud.
E.K.
|
Du kan si Adam hadde mistet forstanden i forhold til dette
som hadde med Gud å gjøre. Han kunne ha levd videre og trodd alt var
i orden. Men så skjedde det noe! Gud kom til Adam! Gud som apostelen
Johannes beskriver som lys helt uten skiftende skygge. Da ble det
vekkelse i Edens hage – det vil si, en frukt av Guds nåde! Adam fikk
åpenbart at han ikke lenger hørte hjemme i den hagen slik som han
nå var, og Herren fikk vise Ham en annen dør inn – nemlig Han som
skulle få sin hæl knust, det vil si, lide for Adams fall.
Hør Guds spørsmål: Adam,
hvor der du? Og til Eva: Hva har du gjort? Du har syndet mot Gud!
Og for disse ulydige syndere,
som sto der og skyldte på hverandre – ja, til og med på Gud, forkynte
Han evangeliet. Det som kalles og er Guds evangelium, om Han som skulle
knuse slangens hode, ble forkynt for syndere. Og siden har det bare
vært aktuelt for syndere. Det velsignende evangelium – det skulle
komme en og gjøre det for oss, et lys fra himmelen!
Djevelen trives i mørket. «- den ånd som nå
er virksom i vantroens barn,» skriver apostelen i vers 2 i teksten
her. Virksom i! Det er han som holder et menneskes øyne igjen,
så det ikke ser herligheten i Jesu Kristi åsyn. Virksom når
du hører Ordet forkynt! Virksom om du leser Ordet! Virksom
om du tenker på Gud! Virksom om du tenker på evigheten! Virksom
gjennom falske forkynnere og forfattere! Alt er vel! Alt er vel! sier
han gjerne - eller om du er anfektet av noen synd eller lignende:
Nei, nå er det for sent for deg! Så ofte du har forgått
deg! Virksom!
Vi trenger ingen frelser
og forsoner vi mennesker, vi er bra nok som vi er! Det kan du høre
iblant oss i dag - men det er et ord av djevelen, og som vi dessverre
er så snare til å ta til oss.
Om du vil være helt sikker,
så bare lev rimelig kristelig, gjør rett og skjel for deg, så vil
jo Gud i sin nåde se til deg. Om det da finnes noen Gud! Mennesket
søker å levendegjøre seg selv! Men hva sto det her i teksten, vers
4 og 5?: «Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store
kjærlighet som Han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus,
vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst.»
I Kol 2:13: «Også dere var
døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere
levende sammen med Kristus, idet Han tilgav oss alle våre overtredelser.»
Gud gjorde det!
Det er ikke dine tjenester
og offer Han vil ha, store eller små, men at du finner deg tilfreds
med Hans offer – Jesus Kristus som korsfestet!
Hva sier vel ikke sangeren:
«Frelst av nåde jeg salig står, Midt i all min nød!» Du behøver ikke
bli mer glad, sørgmodig, frimodig, sønderknust, elendig, ovenpå, klarsynt,
åndelig eller hva du nå måtte komme på, nei, det er nok at du er et
menneske! Frelsen er for alle – hør det! – alle mennesker!
Det vil si, slik som du er! – for det beror ikke på deg og dine kvaliteter
eller gjerninger – de faller fullstendig igjennom – men på Gud som
viser miskunn!
Og hva slags person er i
behov av å bli sett på med miskunn? Jeg overlater til deg å svare
på det.
Det er så mye uvisshet og
lite av frelsesvisshet blant oss, fordi noe blir lagt på deg. Det
er ikke Åndens stemme, Åndens budskap, derfor har det heller ikke
kraft i seg til å føde deg på ny! Evangeliet er nemlig Guds kraft
til frelse, og det taler overhodet ikke om deg, men om din stedfortreder
Jesus Kristus!
Jeg kan ofte komme i tvil
om min nådestand hos Gud, fordi jeg begynner å se på mitt eget, men
jeg har bare et håp, om mitt faller igjennom,
og det gjør det, så sitter fremdeles Jesus ved Faderens høyre hånd.
Det er dette som er så salig – min frelse er denne personen, og Han
er den samme, Hans blod har alltid den samme uendelige verdi for Faderen,
enten jeg føler meg kald og tom og død, eller fylt av varme og rørt!
Jesus er min frelse! – Jesus
er min hele kristendom!
- og det er ifølge Skriftens eget vitnesbyrd fullstendig nok!
|
4
søndag i treenighetstiden
