|
Det var en unik tid for de troende dette! De hadde likesom
fred på alle kanter, fikk holde på med sitt i fred og ro, og var velsett!
av hele folket. Normaltilstanden for den troende menighet, er ikke
å ha fred med verden, men tvert imot, sier Ordet: «Og alle som vil
leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» (2 Tim
3:12).
Dette har sin årsak i forkynnelsen av Kristi kors! Det er det som
er anstøtet for det naturlige menneske - for det setter alt vårt til
sides som skarn, i møte med Guds hellighet. Korset blir stående igjen
som eneste mulige vei inn! Soningen blir stående igjen som
eneste mulige vei inn! Og det rammer jo nettopp menneskets stolte
sinn.
Når det tales om dem som vil ta seg vel ut i verdens
øyne, og slippe dens forfølgelse, omtaler Skriften dem nettopp som
slike som unnlater å fremheve Kristi kors: «Disse som søker å ta seg
godt ut i kjødet, de er det som vil tvinge dere til å la dere omskjære,
bare for at de skal slippe å bli forfulgt på grunn av Kristi kors.»
(Gal 6:12). Med andre ord en forkynnelse som lyder: Mennesket kan
selv bidra - er dugelig til å bidra - i sin frelsessak! Eller
er elsket for sin egen del for eksempel. Det vil si, med grunn i deg!
Er det ikke ved omskjærelse som nevnes her, så er det noe annet! Å,
dette er noe det gamle menneske elsker! Så blir det jo ikke helt
avkledd!
Men nå hadde jo altså de troende en helt unik tid, i dette
tilfelle. Den frykt vi leser om her, og som ikke minst hadde sin grunn i
de tegn og under de så ved apostlene (v.43), bidro nok til å holde
folket omkring på plass. De måtte også gi dem vitnesbyrd, at de levde
rett og godt - «se hvor de elsker hverandre,» lød det den gang.
Men da den tid kom, at folket så det ikke innebar noen «fare» å
forfølge de troende, ble situasjonen en ganske annen.
Den situasjon de nå var i - og at de i tillegg regnet med Jesu
gjenkomst i deres egen levetid - gjorde at de også kunne leve slik som
vi leser om det her. Om vi ikke kan leve slik i dag, i vårt samfunn,
fikk Herren gjennom dette forbildet sagt oss noe viktig: Slik vil jeg ha
det! Disse ting skal du merke deg, for det er slikt jeg har behag i!
Gjennom hele Skriften ser du Herren tenker på de fattige
og trengende i folket - godene skulle fordeles! Du skal ikke bare
samle til deg selv - denne «enhver får se å sørge for seg selv
tanken,» er fremmed for Guds rike - du skal dele med deg!
Dersom du har større evner enn en annen, og derfor er steget høyere
opp på rangstigen i samfunnet, og dermed også har en større innkomst -
hvem har gitt deg disse evner! De har du jo fått gratis! Og du
kan veldig snart miste dem - det kan skje i brøkdelen av et sekund det!
I tillegg vet du jo, at mange er i en vanskelig situasjon, nettopp
på grunn av deres vitnesbyrd - den tjeneste de har fått tildelt av
Herren.
Dette forbildet om å hjelpe hverandre hva det rent jordiske
angår, er ikke minst viktig i dag, i vårt velferdssamfunn, da vi snart
kan bli bitt av det samme som behersker folket mer og mer, å søke
lykken i det jordiske, og derfor bli gjerrige av sinn.
|
Det andre forbildet som kommer så klart frem her, går på det åndelige
- at de sørget for å komme sammen om det ene nødvendige!
Hvor vanskelig er det ikke ofte å samle folk til
møte i dag - om det ikke er noe ekstra da. Noe ekstra!
Men det er ikke noe ekstra som skal samle oss, men det ene nødvendige!
Det er et uttrykk som ofte brukes angående det vi leser
om i det 42 vers her i teksten - de 4 B'ene: Bibelen, brodersamfunnet,
brødsbrytelsen og bønnene! Alt sammen så viktig - men det er en B
som står over det hele, og samler det hele: Blodet! Det var
dette som for dem var Skriftens lære. Innholdet og konsekvensen
av dette dyre Guds blod utøst på jord! Det var dette
som samlet dem til ett. Det var dette de så i brødsbrytelsen, og det
var dette som i det hele tatt gav dem frimodighet til å be! Nå var
de nemlig ikke i åndelig mørke, som hedningene eller de egenrettferdige
jødene. Nå hadde de fått åpnet sine øyne, både for Guds hellighet
og sitt eget forderv. Da var det bare én mulighet - den nåde som var
åpenbart dem nettopp i Jesu stedfortredende gjerning! Så skriver Hebreerbrevets
forfatter til dem: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet
til å gå inn i helligdommen.» (Hebr 10:19). For dette, leser vi, «lovet
de Gud!» (v.47).
Den som har fått - om så bare et lite glimt - inn i denne forunderlige
Guds nåde, trenger ikke noe annet, eller noen annen «stimulans» for
å love Gud! Tenk å vite at du eier en frelst sjel! Og at den
er i Guds hånd!
Men Skriften advarer likevel alvorlig om dette, å ikke
la seg forføre. Det vil si, å la seg føre bort fra denne Guds uforskyldte
nåde i Jesus Kristus alene!
Det er ikke noe galt fatt fordi du stadig opplever å falle igjennom!
Det er ikke noe du mangler! Det er ikke fordi det må noe mer
inn i ditt Gudsforhold! Det er løgn fra selve avgrunnen at du må ha
noe mer for å seire! Du bærer nemlig - så lenge du er her på
jord - på et kjød som verken kan eller vil være Guds lov lydig ifølge
Rom 8:7. Seieren er ikke at du får bukt med dette, men at Jesus
for lengst har fått bukt med det! Det er i Ham både dømt og straffet,
så det ikke tilregnes deg lenger! Derfor skal du begynne å regne som
Ham: «Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende
for Gud i Kristus Jesus,» skriver apostelen i Rom 6:11.
Det betyr ikke noe annet enn å ta sin tilflukt til Jesus,
om du så skulle føle deg som en besatt, som synden herjer vilt med,
så er det ikke noe annet sted gitt å fly til!
Disse vi leser om i teksten vår, de hadde ikke noen annen grunn til
frimodighet de, enn hva du har! Nei, de holdt urokkelig fast ved
de 5 B'ene! (v.42).
Slik tales det også om det i Hebr 10:23: «La oss holde
urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp»
- merk deg at det er et
håp han viser dem til! - Og så
kommer han også med begrunnelsen for at de skal holde urokkelig fast
ved det: «-
for Han er trofast som gav løftet.» Han som står bak dette håpet.
«Jeg kommer snart! Hold fast på det du har, for at ingen
skal ta din krone!» (Åp 3:11). Ja, hold urokkelig fast!
|
5
søndag i påsketiden
