5 søndag i treenighetstiden

Tenk om vi virkelig trodde det Guds ord her sier om et troende menneske!

Men dersom du tror på Jesus, det vil si har Jesus Kristus som grunnvoll, som det tales om her - da tror du vel også det Ordet sier om dem som har det? Og hva leste vi: Hellig! - Guds Ånds tempel! - Guds Ånds bolig! - Altså der hvor Guds Ånd bor.

Hadde vi vært aldeles bevisste på det, ville det ganske sikkert ha forandret mye i livet vårt. En behandler jo ikke Guds Ånds bolig «hur som helst!» - en drar ikke hva som helst inn i et tempel, inn i det hellige.
Du ser at det hele veien er Guds ord som gjør noe med en troende der det får komme til, og tale til opplysning og erkjennelse. - Det er ingen hjelp i alle disse forsøkene på å være en kristen etter egne ideer om hvordan en kristen skal være eller ikke være. Men var du deg bevisst at det bodde en hellig - ja, den Hellige i ditt hjerte, da skulle nok ikke knappen på TV'n bli så vanskelig å finne mang en gang for eksempel.

   Du ser at en kristen - i forholdet til dette med gjerninger - det er en som gjør ting og lar være ting, for Guds skyld. Det er ikke en som går omkring og prøver å skape seg selv om til noe. Det er ikke en, som arbeider på seg selv. Det har han jo allerede prøvd, og det var mislykket. Det er jo også derfor han er en kristen. Det er derfor han har tatt sin tilflukt til Jesus, og det er derfor Jesus er blitt hans grunnvoll, som vi leste det i teksten her. - For han fant ingen grunnvoll i seg selv og sitt eget, eller i noe annet som var av mennesker (kjød). Men i Jesus har han funnet selve grunnvollen, den som holder og bærer, den som er lagt av Gud selv. Og ikke bare det, men det er den eneste grunnvollen - som Paulus sier det her: «For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.» (v.11). Og merk deg også uttrykket: er lagt!
   Altså selve grunnvollen for ditt liv, det som holder deg oppe, bærer deg igjennom og helt frem til målet, det er ikke noe som skal legges, men det er noe som er lagt - og det er det som forkynnes deg i evangeliet.
   Evangeliet er budskapet om det som er ferdig, om det som Gud, og ikke du har gjort. Det Han har gjort nettopp for deg!
   Det er dypest sett forkastelsen av evangeliet som fører til et menneskes fortapelse, og ikke menneskets iboende synd - for synden er det gjort soning for, men å legge en annen grunnvoll er ikke mulig. Så den som treder ut fra denne faste grunnvoll som Gud har lagt, han treder ut i det dype dynn, hvor det ikke er noe feste for foten - det må være så åndelig og fint å se til det bare vil.

Du kan sitte og høre vitnesbyrd og hele prekener - det kan gjerne være store ord, stor kraftutfoldelse og veldig utbrodering, men du må likevel spørre: Hvor er grunnvollen? Hva er målet for dette? Hvor vil du hen? Det hele henger likesom i luften. Og det avgjørende er dog grunnvollen!

   Guds ord taler om mennesker som gjorde store ting, endatil i Jesu navn, men uten å ha Ham som grunnvoll. Hvordan gikk så det? «Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!» (Matt 7:22-23).
   Her kan du ikke si at det var materialet de bygde med som var for dårlig, for det skjedde alt i Jesu navn - men da Han manglet som selve grunnvollen, raste det igjennom alt sammen.
   Tenk å høre det fra Jesu egen munn på den siste dag: Jeg har aldri kjent deg!
   I Åpenbaringsboken finner vi noen andre: «Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød – og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.» (Åp 3:17).
   Ser du hva som er i ferd med å skje her? - De var i ferd med å legge en annen grunnvoll, og den hadde navnet: «Jeg er.» Det er Guds navn det! - Og det er nettopp hva som skjer da, når vi tar Guds plass.

   I teksten vår leser vi så om atter noen andre igjen - de hadde bygd med uedelt materiale. Det var altså ikke noe å rose og heller ikke noe å trakte etter - for, som vi leser: de ble frelst som gjennom ild. Hva det egentlig innebærer, det vet vi jo ikke, men den som har vært i berøring med ild, vet at det iallfall er noe en helst bør unngå.
   Men det som er verd å merke seg her, det er at de tross alt ble frelst! «Brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.» (v.15).
   Guds ord taler her om noe som kalles lønnen. Mange vil jo stusse ved et slikt uttrykk - hva har lønn med nåde å gjøre? - Lønn er jo noe du får på grunn av gjerning - og nådelønn er noe du får på grunn av noe som en annen har gjort. Det vil altså si at det er helt uavhengig av oss og vårt. Likevel taler Guds ord om lønn i forbindelse med de troende - de som blir frelst. Augustin sier det slik et sted: «Gud lønner sine egne gjerninger i de troende.» Det vil si at Han gjør gjerningen og du får lønnen/velsignelsen for det. Og det er her forklaringen ligger: Det er ikke alle troende Han får like stor inngang hos, og derfor går de glipp av denne lønnen - ja, noen altså så til de grader at de går igjennom en særlig tukt - som gjennom ild. Men altså: - de ble frelst!

   Og det er kjernen og hovedsaken i det hele, at dette virkelig får gå opp for oss, som en evig sannhet: «Det er nok det som Jesus gjorde!»
   Det er altså ikke bare en strofe i en fin sang, men det er guddommelig sannhet! Så, altså, har du Jesus som ditt eneste håp om frelse, din eneste tilflukt med all din synd og nød, så er du, og følgelig blir du et frelst menneske, ved Ham som du håper på, om hele livet ditt ellers går under.
   Var det ikke slik, og skulle det bero noe på livet ditt også - ja, da var det jo ikke nåde! - Da var det jo ikke ved Jesu gjerning alene, men det ville være ved både lov og evangelium. Noe som Guds ord helt klart avviser: «Men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde.» (Rom 11:6).

   Men igjen: Du vil vel ikke dra hva som helst inn i et tempel? - Du vil vel ikke åpne tempeldørene imot hva som helst? Og når det gjelder kristen virksomhet: Du vil vel ikke satse på det som viste seg å ikke holde mål, da du ville bli en god kristen - nemlig ditt eget?
   Det er en bøyg for oss som varer livet ut - dette å leve i det som Paulus uttrykker slik: «For det er vi som er de omskårne, vi som tjener Gud i Hans Ånd og roser oss i Kristus Jesus, og som ikke setter vår lit til kjød.» (Fil 3:3). Som ikke setter lit til, verken noe av ens eget eller noe annet menneskelig. Bare prøv! Det er den «muren» kjødet vil støte an imot hele veien. Det er korsfestelsen av kjødet dette, å ikke regne med det, men bare med det som er av Gud.
   Der blir vi små og Jesus stor! - Der blir vår «kristendom» ingenting, men Kristus alt! Det er der Han får inngang, det er der Han får gjort noe. Fattigdom er aldri noen hindring for Gud, for Han er rik nok for hver den som påkaller Ham (Rom 10:12), men rikdom! - Der får Han ikke gjort noe uten å forsøke å plukke denne innbilte rikdommen av deg, så du kan se hvor veien virkelig går. «Jeg er Veien,» sa jo Jesus - og derfor vil du aldri finne veien i noe av ditt eget, i å gjøre slik og slik og ikke slik og slik osv. - nei, Veien er rett og slett Jesus! - Og det går ikke to veier til dette målet, men bare denne ene. Hvilken går så du på? Den veien du går på, er du sikker på at den når helt inn i helligdommen? Hør hva som står om den veien jeg forkynner deg nå: «For med ett offer har Han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.» (Hebr 10:14).
   Den veien når helt inn, ser du! Det er den veien Han peker på, når Han sier: «Jeg er Veien!»