|
Rettferdigheten av tro sier. Og det er jo viktig for oss å vite hva
den sier, da Skriften understreker det så klart at den rettferdige
skal leve ved sin tro. (Hab 2:4; Rom 1:17). Det vil si, ved rettferdigheten
av tro!
Du ser her at den aldri henviser til noe som ennå ikke er gjort. Den
henviser aldri til noe som ennå ikke er ferdig – ennå ikke er fullbrakt
– da den forholder seg nettopp til Jesu vitnesbyrd fra korsets tre:
Det er fullbrakt! (Joh 19:30). Eller som Jesus også sier i
lignelsen om innbydelsen til kongesønnens bryllup i Matt 22:4: «Kom
– for alt er ferdig!»
Det er troens ord! Vi forholder oss til noe som er ferdig!
Det er sluttført for oss – og vi er kalt til å leve i det. Det er
hva rettferdigheten av tro taler i vårt hjerte! Det er altså hva Gud
ved Den Hellige Ånd har opplyst vårt hjerte om – nemlig at alt som
hører vår frelse til er fullbrakt!
Så får vi denne opplysning i teksten her, at når vi ser
oss om hit og dit etter redning, da er det ikke rettferdigheten av
tro som taler. Da er det ikke troens ord som er virksomt i oss. Og
det er jo en nyttig opplysning, ikke sant? Vi trenger å se at vi har
trådt utenfor gjerdet også, ikke sant? Det skal være med å jage oss
inn igjen – inn i trygg innhegning. Som Jesus sier oss det i Joh 15:4:
«Bli i meg, så blir jeg i dere.» Og i vers 9 i samme kapittel hos
Johannes: «Bli i min kjærlighet!» Hør det!: Bli i! Ikke tenk
på at du skal videre! Høyere opp eller lenger ned, eller hva det nå
måtte være, men bli i! Som vi kan lese det i 1 Joh 2:24-25:
«La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det
dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen
og i Faderen. Og dette er løftet han gav oss: det evige liv.»
Her står det like ut som en betingelse: «Dersom
det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere!» Det er altså ingen annen
måte ved hvilken vi kan bli i Sønnen og i Faderen. Da blir det alvorlig
– og da ser vi også hvor det stammer fra, dette som sier at vi må
videre fra dette. Det er ikke sann kristen vekst, men tvert imot vekst
av et ugress som etter hvert vil kvele det sanne gudslivet i deg.
Sann kristen vekst beskrives tvert imot slik i Skriften: «Men voks
i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!» (2 Pet
3:18).
Paulus, han ber for menigheten i Ef 1:17: «Jeg ber om
at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms
og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg.»
Altså igjen: Fokusert på Ham! Å se mer og mer av Ham!
Ikke alt dette som vi likesom skal bli, men hvem Han er! Kristenliv
er ikke alt dette vi lever i verden – altså vår livsførsel – det er
i tilfelle bare frukten av vårt kristenliv – vårt kristenliv det er
Kristus! Livet i Guds Sønn, det er vårt kristenliv! Vi har ikke noe
liv utenfor Ham!
Dette er på finurlig vis gjort om til vår livsførsel
i denne verden – og så har vi fått ennå en religion iblant oss. Men
det er jo ikke kristendom!
Og nå har jeg ikke sagt at det er ubetydelig hvordan
du lever i verden, for du er et vitne i samme øyeblikk du er kommet
til tro på den Herre Jesus, men du skal være opptatt av å leve for
Gud, og ikke for mennesker, og da kommer du til å leve som et vitne
for mennesker, så langt det er mulig for en synder som deg i denne
verden! Da sørger du over deg selv, og så gleder du deg over Kristus!
Du har lagt bak deg å se etter, og søke etter, noen annen
rettferdighet enn rettferdigheten av tro, for det lever nå i troen
på Guds ord, som vitner for deg at det finnes ingen annen rettferdighet
som duger for Gud, enn den som er gitt deg i Jesus Kristus – det vil
si, Guds egen rettferdighet. Som vi leser det i 2 Kor 5:21: «Ham som
ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham
skal bli rettferdige for Gud.»
E.K.
|
«- for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.» Det er den rettferdighet
som er forutsagt i Jer 23:6: «I Hans dager skal Juda bli frelst, og
Israel bo trygt. Dette er det navn som Han skal kalles med: Herren,
vår rettferdighet.»
Det er med andre ord, Herrens rettferdighet vi
nå har for Gud! Den er ikke i oss, men i Ham!
Et sitat av Rosenius her, over ordet - «Om rettferdighet,
fordi jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger,» i Joh 16:10:
«Merk! Min rettferdighet skal ikke synes eller føles hos meg, men
skal helt og holdent bestå i, at Kristus gikk til Faderen og det skal
være min rettferdighet. Her er hele bildet av en kristens liv for
Gud. Hans rettferdighet består ikke i det som Ånden virker i ham,
men bare det som Kristus i sin egen person har gjort og utrettet for
oss. Men selv har en kristen intet av dette hos seg. Han skal heller
ikke se og føle det, men han skal som oftest hos seg ha og føle det
motsatte, slik som synd, skrøpelighet og anfektelse. Føler vi enn
noen ganger Åndens virkninger hos oss, som kjærlighet, fred, glede,
m.m. Så er dette dog ikke selve rettferdigheten som gjelder for Gud.
For denne består ikke i noe som finnes hos oss, men bare i Kristi
gang til Faderen.» Så langt Rosenius.
Du hørte fra Skriften at Gud gjorde sin eneste
Sønn til synd for deg – for din skyld – du må for all del ikke vise
en slik forakt for det, at du går forbi det og søker din rettferdighet
noe annet sted. Var det mulig å finne noen rettferdighet som kunne
gi deg adgang til himmel og salighet, til samfunn med den levende
Gud, uten at Jesus, Guds elskede Sønn måtte lide og ofres – ja, da
hadde jo Gud valgt det! Det forstår vi jo. Men nå var det altså ikke
det! Nå er det denne ene rettferdighet Gud holder frem for deg, og
vil kle deg i. Hva blir resultatet for din del? Er det nok det som
Jesus gjorde, i ditt hjerte? Eller er det bare tilsynelatende? Riktignok
munnens bekjennelse, men henger hjertet med?
Ja, hvordan skal jeg teste det? Jeg tror mye åpenbares
i disse bekjennelsene: «Meg til frelse jeg intet vet, Uten deg Guds
Lam. Ene i din rettferdighet Skjules all min skam!» Og: «Nei, for
all den ting jeg visste, Kan jeg ei min Jesus miste!»
Det er som det står – hjertets tro kommer til uttrykk
i munnens bekjennelse. Det må gå den veien. Det er ikke munnens bekjennelse
som virker tro i hjertet, men det er hjertets tro som virker munnens
bekjennelse! «For det hjertet flyter over av, det taler munnen,» sier
Jesus i Matt 12:34.
Det er jo ikke slik å forstå at munnens bekjennelse er
en betingelse for å bli frelst, for den som bekjenner er jo allerede
frelst, men det er tale om å bli værende i bekjennelsen – bli værende
i det du bekjenner! Som vi kan lese det i Hebr 10:23: «La oss holde
urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for Han er trofast
som gav løftet.»
Det er jo bare andre ord for hva Jesus sa oss: «Bli i
meg!» «Bli i min kjærlighet!»
Hva sier han sangeren:
Jeg vil ikke tigge lenger
der hvor intet er å få.
Nei, la oss tigge der hvor alt er å få, av nåde blott!
|
Kristi
himmelfartsdag
