|
Paulus viser til
skikker og lærespørsmål blant jødene i sin forsvarstale. Det er viktig
å merke seg det, idet han her taler til en som har innsikt i dem.
Altså er budskapet om Messias, som vi nå kjenner som Jesus fra Nasaret,
skjult til stede i disse jødiske skikkene og lærespørsmål. Som vi
også kan lese om Paulus i Apg 18:28: «For med kraft gjendrev han jødene
offentlig, idet han viste av Skriftene at Jesus er Messias.»
Viste av Skriftene! De jødiske skrifter, Det Gamle Testamente.
Der lå budskapet om at nettopp dette mennesket, tømmermannssønnen
Jesus fra Nasaret var den lovede Messias. Skjult til stede, som vi
kaller det, eller skjult, men åpenbart, som vi synger i en sang. Det
ligger der på en slik måte, at når Den Hellige Ånd kaster sitt lys
over Ordet og hjertet, så ser vi det, at Jesus er Messias, Jesus er
Herren, Jesus er frelseren.
Det er mange som hevder slikt at vi for eksempel er jødene
stor takk skyldig, for Ordet og frelsen kom til oss via dem – eller
vi er Luther og de andre reformatorene stor takk skyldig for hva vi
fikk gjennom dem, eller fedrene og andre – men vi skal rett og slett
vokte oss for den slags tanker, for egentlig, eller dypest sett, som
det gjerne sies, så er vi kun Gud stor takk skyldig, som har
brakt frelsesordet til oss gjennom skrøpelige mennesker, som ikke
hadde kunnet ta så mye som et skritt i riktig retning uten ved Ham,
eller tenkt en rett tanke om disse ting uten ved Den Hellige Ånds
opplysning.
Det er ikke mennesker som har brakt oss dette, men Gud
alene!
Hva var grunnen til at Paulus sto her og måtte føre en
forsvarstale for Festus og Agrippa? Jo, «alt det som jødene
anklager meg for,» sier han. (v.2). Nettopp de som Herren hadde gitt
åpenbaringen, forfulgte nå i sin åndelige blindhet nettopp den åpenbaring
som Herren hadde gitt dem.
Hva med reformatorenes etterkommere? Hvor mange har ikke
også den lutherske kirke, og andre kirkesamfunn for den saks skyld,
forfulgt. Hvem sperret Hans Nielsen Hauge inne i ti år til helsa hans
var knekt? Det var kirken – den som var satt til å forvalte åpenbaringen.
Vi skal ikke rose mennesker, for det som Gud alene har eller kan virke.
Han sendte deg sin Sønn som frelser, vitner Ordet. Jesus
kom hit til denne jord, med det ene mål for øye, å være din frelser.
Å gjelde for deg – gjelde i ditt sted innfor den trone hvor du ikke
kan svare ett til tusen. Den trone hvor ikke noe menneske – heller
ikke du – kan legge frem sin sak og vinne. Den tronen innfor hvilken
alle mennesker kommer til å oppleve at de går fortapt, med mindre
de er blitt hyllet i en helt bestemt drakt – den blodige drakt fra
Golgata kors. Den drakt bare Jesus hadde makt til å sy ferdig, ved
sine gjerninger, sine dyder, som det før kaltes. Han alene skal vi
prise!
Vi sier gjerne at det og det menneske har gjort mye godt
– ja da, det er sant det, mange mennesker har gjort mye godt, men
når det kommer til dette – gjerninger som består for Gud i kraft av
seg selv, da er det kun tale om det Herren selv fikk virke ved et
menneske.
Likevel oppfordrer Skriften oss gang på gang til å gjøre
godt, for det er ikke uten betydning for andre mennesker – andre troende
for eksempel – og Gud bryr seg om mennesker. Som vi også hører det
av apostelens munn her i teksten vår: «-for hedningene forkynte jeg
at de skulle fatte et annet sinn og omvende seg til Gud og gjøre gjerninger
som er omvendelsen verdige.» (v.20).
Kan vanskelig misforstås det, ikke sant? Men det er altså ikke disse
gjerninger som skal frelse deg! De gjerninger som frelser deg inn
i himmel og salighet, de er allerede gjort! Det er de gjerninger Jesus
gjorde! Han døde blant annet for dine synder! Hvordan skal de da kunne
anklage deg på den siste dag?
Men legg nå merke til hva han sier her: «- for hedningene
forkynte jeg at de skulle fatte et annet sinn og omvende seg til Gud.»
E.K.
|
Å fatte et annet sinn, det vil si, at et menneske er kommet i en tilstand
hvor det ikke lenger bevisst står Guds ord og tale imot. Ønsker det
iallfall ikke, men vil gjerne høre og lære sannhet! I Apg 17:10-11,
kan vi lese om jødene i Berøa at «disse var av et edlere sinn enn
de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket
hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt.»
I Hebr 10:39, hører vi om dette å unndra seg til fortapelse.
Unndra seg! – det er et spesielt uttrykk det. Og vi møter det i teksten
vår – to tilfeller av det samme, men forskjellig uttrykt.
Først Festus i sitt voldsomme utbrudd, da dette rykket
innpå ham: «Men da han sa dette i sin forsvarstale, sa Festus med
høy røst: Du er fra forstanden, Paulus! Din store lærdom driver deg
til vanvidd!» (v.24). Med høy røst! Roper ut sin vantro, og sin anklage
mot Ordet. Å tro Ordet slik er for denne typen menneske uforstand
og vanvidd. Intet mindre! Vi kjenner vel til dette!
Men så har vi den langt finere, men like unndragende
kong Agrippa. Han presterer midt i sin unndragelse fra sannheten,
å si: «Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen!»
(v.28).
Tror du virkelig det? Tror du virkelig denne mannen var
villig til å gi opp alle sine privilegier her i verden, og bli som
den elendige Paulus som sto der som en fange fremfor ham? Jeg tror
ikke det! Det var bare et annet og finere uttrykk for den samme vantro
som åpenbarte seg i Festus. Ha meg unnskyldt – men jeg hører gjerne
mer en annen gang!
Vantro er å ikke ville tro! Merk deg det! Å ikke ville!
For som Paulus vitner her om kong Agrippa: «Jeg vet at du tror!» (v.27).
Det vil altså si at denne mannen ut fra profetene, forsto at Paulus
fortalte sannhet. Og han trakk seg unna! Det er svært! Stakkars kong
Agrippa! Dette er vantro, vantro som fører det menneske som er i besittelse
av den, i den evige fortapelse.
Jeg reagerer alltid med avsky på denne forkynnelse som
sier til syke mennesker som søker forbønn og helbredelse, at grunnen
til at de ikke oppnår det er at de har for lite tro. Hørte en som
skulle forsvare dette et sted, og så sier han noe slikt som at, i
min Bibel står det at Jesus et sted ikke gjorde mange kraftige gjerninger
der, på grunn av deres vantro. Det står for øvrig i Matt 13:58.
Jeg kunne si til vedkommende – disse menneskene som søker
Jesus enten det er for frelse eller helbredelse, de er da ikke vantro!
Det er jo ikke noe de heller vil enn å tro på Ham! Vantro er å
ikke ville tro, og det kan vel vanskelig sies om disse!
Men slik kan altså Guds ord misbrukes til det å gå djevelens
ærend!
Han var et vi ville kalle en luring, denne Agrippa. Ikke en slik som
buste ut som Festus – men, å du, han var ikke lur denne dagen. Det
kunne han nok ha vitnet klart for deg om, dersom han kunne kommet
og vitnet her i kveld. Unndra deg ikke til fortapelse! Du lurer ikke
Gud! Han ser dine beveggrunner helt inn i det dypet du ikke ser inn
i selv en gang!
Gud har i sin nåde sendt en frelser til jord, for at
du ved troen på Ham ikke skal fortapes, men ha evig liv! Du vil ikke
utsette det, vil du vel? Du vil vel gjerne vite i dypet av din sjel
her og nå, at Han er frelser din, ikke sant? Du fatter vel et annet
sinn, når Han kommer deg nær i sitt frelsesord? Det er å håpe, så
ingen av oss skal ende som Festus og Agrippa – de lot muligheten gå
fra seg der, den dagen!
Hør hva Paulus vitner til slutt: «Jeg ville ønske til
Gud, enten det mangler lite eller mye, at ikke bare du, men også alle
som hører meg i dag, måtte bli slik som jeg, med unntak av disse lenkene.»
(v.29).
Han visste hva han hadde fått del i, Paulus – for det
hadde han gitt avkall på alt!
|
Søndag
før pinse
