|
Her er ting i denne
teksten som er umulig å forklare, så vi rett kan forstå hva det dreier
seg om. Her ser vi nemlig inn i det fullkomne Guds rike. Apostelen
Paulus vitner ved et tilfelle, i 2 Kor 12, at han ble rykket inn i
den tredje himmel, inn i Paradis og hørte usigelige ord, som det ikke
er tillatt for et menneske å tale.
Som det ikke er tillatt for et menneske å tale.
Det er nok ikke bare tale om da, at han ikke hadde lov til å tale
om det, men at våre ord ikke kunne romme det han så.
Så også med noe av det vi leser her. Kan vi forstå at
Guds herlighet skulle opplyse staden på en slik måte, at det ikke
var behov for lys fra sol og måne? Eller at Lammet skulle være dens
lys?
Det skal heller ikke være natt mer! Altså vil det ikke
være behov for søvn. Søvn er nødvendig for vårt skrøpelige legeme
her i fallets verden – der vil det ikke være behov for det. Vanskelig
å forestille seg det, ikke sant?
Et poeng med det jeg sier nå, er at vi må ha det klart
for oss, at ikke alt i Skriften kan forklares, så vi forstår det ut
fra den evne vi har og tilstand vi er i nå. Vi må bare tro det som
står skrevet i forvissning om at en dag vil vi oppleve det.
Men vi har likevel noen klare indikasjoner på det, gjennom
ting som er åpenbart i Skriften. I Matt 17, leser vi om Jesu forklarelse
på fjellet Tabor – der hvor Peter i sin forvirring og overmot tilbyr
seg å bygge hytter for Jesus, Elias og Moses, at det skjer noe fra
himmelen, Faderen stiger ned til dem, og da kan vi lese dette: «Ennå
mens han talte, se, da kom en lysende sky og skygget over dem.»
En lysende sky! Det gikk altså et lys ut
fra den! «Gud er lys, og det er ikke noe mørke i Ham,» kan
vi lese i 1 Joh 1:5. Det samme sier Jesus om seg selv i Joh 8:12:
«Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket,
men ha livets lys.» Videre: I Apg 9, hvor vi får beskrivelsen
av Saulus' møte med Jesus på Damaskusveien, står det: «Da han nå var
underveis og nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen
om ham.» (v.3). Et lys så sterkt at Saulus – senere Paulus – ble liggende
blind igjen på bakken. Og da er vi inne på dette jeg ønsker å stanse
noe for ut fra denne teksten i Åpenbaringsboken – nemlig det svære
for oss syndere dette, at Gud er et slikt lys. Et lys for hvem alt
er åpenbart, og intet kan skjules. Derfor – fordi Han er et slikt
lys – leser vi også dette i teksten vår: « Og intet urent skal komme
inn i staden.» (v.27a).
Intet urent! Kjenn nå etter litt, min venn – føles
det greit? Ingen får lurt seg inn ditt – det må være fullkomment rent,
da jo intet – intet – urent kommer inn! Det lyset som
ser og avslører alt, er stadens lys! Ingen kan skjule seg der! Det
er altså et sted for de hellige, de rene av hjertet, de som er uten
noen synd, med andre ord, de som ikke har noe å skjule og av den grunn
kan trives i dette lys!
Det er noen som ynder å tale mye om helliggjørelse og
kristenliv, hvordan det skal være. Ja da, her ser du hvordan det skal
være for å bestå for Gud! For at du skal kunne komme inn for Ham med
det! Hvordan går det med deg? Slipper du inn?
Jeg leste nylig noe av Erik Pontoppidan om helliggjørelsen.
Han var jo som kjent pietist, men hør nå hva han sier om det: «Akk,
de omvendte Guds barn er så langt fra fri for fall, støt og snubling,
men så lenge de ikke er aldeles fri fra det onde, så har de behov
for å forbedres eller omvendes og helliggjøres, det er å daglig kjenne
og be seg fri av deres vedhengende synd og daglig rense seg fra det,
- altså daglig å si: Forlat oss vår skyld!»
E.K.
|
Forlat oss vår
skyld! Det er følgen av å vandre i lyset! Disse helliggjøres! Men
da sier det seg selv at de ikke føler seg videre helliggjort,
vet du!
Her er mye forvirring ute og går, og det hele som et
resultat av at du ikke kjenner verken deg selv i din fortapte tilstand
rett, eller Gud i Hans hellighet. Hadde du det gjort ville du visst
til enhver tid, at min eneste redning ligger i – forlat meg min skyld!
Det vil med andre ord si, Guds nåde! At Han er villig
til å bøye seg ned og forlate meg min synd! Det er ingen annen mulighet
for et menneske å bli ren for Gud, enn ved å bli skjult i Kristus!
Det er hemmeligheten, som nå er blitt åpenbart!
Når dette begynner å gå opp for synderen, så begynner
han også å bli frimodig innfor Gud, og dess mer dette går opp, dess
mer frimodig og glad i sitt forhold til Gud! For han ser at han har
fått en grunn å stå på i sitt forhold til Ham, som er fullkomment,
det er nemlig en grunnvoll som Gud selv har lagt for ham, som Paulus
skriver i 1 Kor 3:11: «For ingen kan legge en annen grunnvoll enn
den som er lagt, det er Jesus Kristus.»
Og nå skal du høre i forhold til ditt kristenliv – om du så bygger
fullstendig feil videre på denne grunnvoll, skal du likevel bli frelst
– dog som gjennom ild, som det står – men dog! Jeg skal lese verset
for deg fra 1 Kor 3:15: «Brenner hans verk opp, da skal han miste
lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.»
Dette er ikke en oppfordring til å «kaste seg ut i synd»
som det gjerne kalles – for da har du bevisst valgt synden fremfor
Jesus, men for at du ikke skal fortvile på grunn av ditt skrøpelige
kristenliv – du skal nemlig ikke inn i himmelen på det. Gud er trofast!
Han står ved sitt løfte! Jesus er gitt til syndenes forlatelse for
deg! Dette blodet er uendelig dyrebart for Gud! Ikke noe kan oppveie
det! - og det ble utøst for deg!
Inngangen til Guds rike, til himmelen, synes svær, som
vi har vært inne på nå, og fører hundretusenvis – ja, millioner inn
i åndelig trelldom, fordi de har blikket festet på feil dør. To veier
ligger foran deg, på én må du går, heter det i en sang. To dører står
for deg – for den ene står kjeruber med flammende sverd – en dør lukket
med sju segl, og om den andre sier Herren til en menighet med liten
styrke: «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke
den igjen.» (Åp 3:8).
Hør nå ut fra teksten vår hva som må til for å kunne
komme inn i og leve i denne hellige staden: «- de som er innskrevet
i livets bok hos Lammet.» Ta din tilflukt til Ham, Lammet som ble
slaktet og kjøpte oss til Gud med sitt blod!
Jeg håper du nå ser hvor den virkelige faren ligger!
Du må alltid spørre deg selv: Kan jeg bestå i det lyset som opplyser
staden? - og se hvilket behov som dukker opp, som følge av det spørsmålet!
Hos meg – for å være personlig, til slutt: «Forlat meg
min skyld! - mitt kristenlivet holder ikke mål for deg, Gud!»
|
Søndag
før pinse
