Jesus står frem i Nasaret

Luk. 4, 16 - 22a

   16. Og Han kom til Nasaret, hvor Han var oppfostret. På sabbatsdagen gikk Han inn i synagogen, slik Han pleide å gjøre, og stod opp for å lese for dem. 17. De gav Ham da profeten Jesajas bok, og da Han hadde åpnet boken, fant Han stedet der det står skrevet: 18. Herrens Ånd er over meg, for Han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, 19. for å forkynne et nådens år fra Herren. 20. Han lukket boken, gav den til tjeneren og satte seg. Alle som var i synagogen hadde sine øyne festet på Ham. 21. Han begynte så med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres. 22. Alle gav Ham vitnesbyrd og undret seg over de nådens ord som lød fra Hans munn.

   «Han kom til sitt eget, sine egne.» (Joh. 1,11). Det gjelder jo da absolutt i dette tilfellet. «Hvor Han var oppfostret,» leste vi. (v.16).
   Blant disse menneskene som her var samlet i synagogen, samlet om Guds ord, hadde Han levd og virket fra Han var barn. Og vi forstår jo at Jesus måtte ha hatt, det vi vil kalle en spesiell «utstråling,» der Han sto frem for dem - en egen verdighet. De må ha opplevd Den Hellige Ånds (Guds) nærvær, både ved Hans person og i Hans tale. Vi aner en intens stemning i dette samværet, f.eks. bare gjennom det lille vi leser om forsamlingen her: «Alle som var i synagogen hadde sine øyne festet på Ham.» (v.20b). Så leser Han fra Skriften, og begynner å tale ut fra Skriften, Herrens budskap til dem, sitt folk - og hva er det vi leser videre? «Alle gav Ham vitnesbyrd og undret seg over de nådens ord som lød fra Hans munn.» (v.22a). Ja, her var det virkelig et storslått møte! Tenk de tok imot Ordet, og gav Ham vitnesbyrd! - Og de undret seg over de nådens ord Han forkynte dem. Var ikke dette gildt?
   Men stemmer ikke dette dårlig med Guds ord ellers? Heter det ikke videre i Joh. 1, at «Hans egne tok ikke imot Ham?» Og sier ikke Jesus dette, som jo er blitt et velkjent ordtak blant alle mennesker: «Ingen profet blir godtatt på sitt hjemsted.» (Luk. 4,24). Jo, bare vent og se.

   Men først nå, denne tildragelsen i synagogen på Hans hjemsted, og det budskap Han forkynte dem.
   Tenk der kom Jesus - som det heter her: «Han kom til Nasaret, hvor Han var oppfostret.» (v.16a). - De lå Ham på hjertet disse menneskene. - Han hadde vandret iblant dem, Han kjente dem, Han hadde sett deres skrøpeligheter, den enes tilbøyelighet til oppfarenhet og hissighet - snar til å utøse blod, som det heter om den slags mennesker - den andres urene blikk etter kvinnene som passerte, den tredjes tilbøyelighet til baktalelse og sladder osv., og nå kom Han til dem, det «Guds Lam som bærer verdens synd!» (Joh. 1,29).
   Merk deg her, at Han kjenner alle mennesker slik - også deg! Han kjenner også din synd og skrøpelighet. - Han kjenner deg ut og inn, og Han kommer til deg også i denne stund, nevner ditt navn, og sier: «Jeg kjenner deg!» Alt ligger nakent og bart for Hans øyne! (Hebr. 4,13).
   Men er ikke dette skremmende da? Jo, for den som viser Gud ryggen og vil leve ut sin syndige natur, er det i høyeste grad skremmende. Som Abels blod ropte til himmelen over den ugjerning som var begått, slik roper også dine synder, gjennom dem det har rammet. Den du har baktalt f.eks. - det som har rammet vedkommende gjennom denne din synd, roper til Gud over denne ugjerning. Slik blir all synd hengende over og følgende et menneske helt til evighetens port - ja, også inn der. Skremmende? Ja!

   Men for den som er kommet til Ham, det Guds Lam, er det en glede verden ikke kjenner. Nettopp i dette at jeg er kjent av Ham - at ingenting er skjult. Det blir i seg selv et høytropende bevis på at Han omgås syndere, fører deres sak og hjelper dem til deres rett. (Mika 7,9).
   Hør da bare også vitnesbyrdet om jødene i Nasaret: De «undret seg over de nådens ord som lød fra Hans munn.» (v.22a). Ja, de undret seg nettopp over de nådens ord!

   Du hører det ofte poengtert at vi må forkynne alt Guds ord. Ja, det er sant - men alt Guds ord til enhver tid, og i enhver sammenheng? Hvis svaret er ja på det spørsmålet, så må Jesus sies å ha vært en heller dårlig forkynner. Ta bare for deg det Guds ord Han leser fra Jesajaboken, så skal du se at Han har utelatt noe. Nemlig: «Og en hevnens dag fra vår Gud.»
   Det var nemlig ikke det Han var kommet til synagogen i dag for å forkynne. Om det ordet kunne Han ikke si: «I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres.» (v.21b). Nei, nå var det nådens år fra Herren som var kommet. (v.19).
   Dette år har ennå ikke tatt ende - ennå i dag lyder disse Jesu ord ut fra synagogen i Nasaret, som høyst dagsaktuelle ord til deg. Nå er nådens år, nå er Gud å finne - for syndere! Syndere av alle slag. De dypest falne, slik verden regner det, og også de som har krenket Gud på det groveste, med den egenrettferdighet og egenproduserte fromhet de har satt frem for Ham, som frelsesgrunn - den ufattelige spott mot evangeliet, den korsfestede Kristus, dette innebærer. Kom nå og finn fred med Gud og salighet, mens det ennå heter i dag, mens det ennå heter nådens år fra Herren!

   Men det ser da også ut som om folket tok imot dette ordet om Guds godhet mot mennesker. Ja visst gjorde de det - og slike er det mange av i dag også - en Gud som hjelper elendige er det få som forakter. Men Jesus planter et «frø» her i denne sin tale, som nettopp åpenbarer mange hjerters tanker - hva som egentlig bor der - idet Han sier: «I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres.» (v.21b). Det bærer også frukt i sin tid - og som vi ser, om vi leser videre i denne teksten hos Lukas - ganske snart. Midt i deres glede og forundring over nådebudskapet fra Gud, er det noe som «skurrer.» Hva er det? - Det går vel ikke opp for dem med det samme, men ganske snart trer det klarere frem for dem: Hva er det Han sier egentlig? Sier Han virkelig at dette skriftord er oppfylt ved Ham?

   Har du noen gang plantet et frø? - Så går du da og venter på, at det skal vise seg et resultat av det du gjorde. Er det tale om et barn, springer det gjerne til hagen flere ganger om dagen for å se. Og en dag ser du - er det ikke noe smått og hvitt noe som bryter overflaten? En kan ikke være helt sikker på om det er den planten ennå, men det skal ikke gå lang tid før du er viss - du kjenner den igjen nå.
   Du kan se, midt i denne fine og tilsynelatende fruktbare jorden i Nasarets synagoge, som fremstilles slik: «Alle gav Ham vitnesbyrd og undret seg over de nådens ord som lød fra Hans munn» (v.22a), bryter en liten spire frem: «Og de sa: Er ikke dette Josefs sønn?» (v.22). Ser du? - Der, midt i det velsignede møtet, får du øye på den heslige og dødelige planten - vantro. Bare en liten spire viser seg nå først. Et lite spørsmål, formet ut fra hva som skjer i hjertets grunn.
   Jo da, budskapet om Guds godhet og nåde osv., det kunne disse gudfryktige menneskene ta imot med glede, men at dette var knyttet til Jesu person alene, det ble for drøy kost for dem. Det skulle jo oppfylles på dem, fordi de var - ikke bare jøder, men fromme og gudfryktige jøder. Det skulle ha noe med dem og deres gudelighet å gjøre, det skulle ha sin årsak i deres åndelighet, i deres gudstjeneste, i deres botsøvelser og hva det nå måtte være. De skulle ikke bare ha et Guds Lam å sette sin lit til!
   Enn vi? - Hva håper vi på? Hvor dypt skal vi gå i det? Er det Guds Lam alene, du har ditt håp i?

   Jesus opplevde jo - Han så - denne planten skyte opp midt i forsamlingen, og Han tok dem da videre for seg og forkynte dem Guds ords sannhet, at Hans nåde ikke var knyttet til hva de var. Så viser Han til eksemplene med hungersnøden i Elias' tid, da Herren hjalp enken i Sarepta i Sidons land, mens Han ikke hjalp noen jøde. - Han viser til de mange spedalske i Israel på Elisas' tid, og at Gud ikke helbredet noen av dem, men bare syreren Na'aman.
   Dette var sannhetens ord - de hadde det nedskrevet i sine egne hellige skrifter - de kunne bare selv se etter. Men nå snudde stemningen - og hvorfor? Fordi Han sa at Gud ikke lenger var like nådig imot dem, som Han tidligere hadde forkynt? - Hadde Han fremstilt en annen Gud for dem? Nei, men fordi Han ikke var nådig på den grunn de mente Han skulle være det! Så åpenbartes de som Guds sanne fiender, midt i sin gudfryktighet. Der hadde de nok sittet i synagogen denne dag, og tenkt på den og den som ikke var der, som jo burde ha vært der, men som altså ikke var like from og gudfryktig som dem selv o.l. Og så leser vi, når de virkelig får møte Guds ord - Guds budskap: «Alle i synagogen ble fylt av harme da de hørte dette.» (v.28). Igjen, hvorfor? - Var det fordi de ikke fikk høre sannheten? - Nei, men nettopp derfor! Den var ikke slik som de ville ha den. De ville ikke stige ned av den pidestall de hadde satt seg selv på, og som de trivdes så vel på. - De ville ikke «bli én blant de synderes skare Som kun vet å takke og love!»
   Vil du? Har du noe privilegium å vise til? - Noe mer enn at du er en synder frelst av nåde?

   Hør hvordan dette møtet - som jo begynte så godt - endte. Og ha i minne, at årsaken var sannhetens forkynnelse: «De reiste seg og drev Ham ut av byen, og førte Ham ut mot pynten av det fjellet som deres by var bygd på, for å styrte Ham utfor stupet. Men Han gikk midt gjennom flokken og drog bort.» (v.29-30).
   Vi skal ikke dvele ved dette raseriet, og denne mordlyst vi ser her i denne «gudelige» flokken, men bare legge oss på hjerte og sinne hvordan det går, der hvor Guds ord blir motstått og ikke tatt imot: «Han gikk midt gjennom flokken og drog bort.» Bort! Bort fra dem! Frelsen som kom til dem, full av nåde og sannhet - full av medlidenhet overfor deres synder og skrøpeligheter - full av frelsesvilje - den drog bort! Og den drar også i dag bort! Ha det i minne, når du går til Guds ords hørelse.

   Grip kun til, Han gjerne vil
Være din med hva Han eier
Med sin død og seier.

E.K.