21. Fra den tid begynte Jesus å gjøre det klart for sine disipler at Han måtte dra til Jerusalem, og at Han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at Han skulle bli slått i hjel, og at Han skulle oppstå på den tredje dagen. 22. Da tok Peter Ham til side og gav seg til å irettesette Ham og sa: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg! 23. Men Han snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.

   Her åpenbarer Jesus noe for sine disipler - og deg som nå leser i denne stund - som Han hadde kjent til hele livet - for det var noe som var besluttet i Guds evige råd, et råd hvor Jesus selv var til stede som den tredje person i Guddommen - at Han måtte dra til Jerusalem for å lide og dø.
   Han skulle overgis i sine fienders hender. Og hva skulle så disse fiender gjøre? De skulle gjøre Guds vilje, uten å vite det selv. Fra deres side var det kun tale om utøvelse av ren ondskap - og jeg sier, ren ondskap - for dette var en ondskap som kom nedenfra, og derfor rettet seg mot denne Guds Sønn, med full styrke.
   Det er det samme vi møter overalt hvor vi møter angrepet på selve evangeliet.
   Men dette skulle altså Gud ta i sin hånd og vende til det gode for oss - ja, til det største gode vi stakkare vet om - Jesus i vårt sted. Du kan tale om at Guds veier er uransakelige.

   Det er to ting djevelen er særlig ute etter å oppnå - det ene er at vi skal bli lik ham og tilbe ham - det vil si, hans vesen og hans veier - som vår gud. - Det andre er å hindre oss i å få del i, og å eie livet. Han er en drapsmann fra begynnelsen av - og kommer ifølge Jesu ord i Joh. 10, bare for å stjele og myrde og ødelegge. Han er dødens fyrste og dermed en fiende av selve livet. Derfor, så snart han ser veien åpen til å angripe Jesus - livets fyrste - så går han den, og Jesus ender på korsets tre. Det er djevelen!
   De «gamle» sa: Han er en hovmodsånd! Han kunne umulig forstå og fatte Guds tanker og veier og vis, og enda mindre ha sans for dem. Derfor, så snart evangeliet ble forkynt troppet han opp - da kunne han ikke tie lenger - for det var så tvert imot hans sinn og sans.
   Han avslørte seg jo under fristelsen i ørkenen. (Mt. 4). Hans mål var å få Jesus til å bli lik seg selv - å få Jesus til å få sans for hans veier og vis.
   Med oss har han lett spill - for det er jo ikke noe vi mennesker heller vil oppnå enn å bli noe stort i oss selv - i egne og andres øyne - men her sto han overfor en person som var umulig å få tak på. Derfor raste han imot Jesus.
   Og det Jesus her begynner å bekjentgjøre - at Han skal - og må - dra til Jerusalem for å lide endatil i sine åpenbare fienders sted - det må bare ikke skje. Dette angriper Satan så kraftig, fordi det avslører forskjellen mellom ham og Jesus mer enn noe annet. Det plasserer Jesus der oppe i det høye - og han selv der nede i det lave. Jesus full av kjærlighet - for det er nettopp det som åpenbares i uttrykket at Han måtte dra. - Han hadde i virkeligheten ikke noe valg. Han nevner ditt navn der Han henger forslått og naglet til korsets tre - og hva sier Han? Jeg måtte dette! Du skulle jo bli frelst!
   Og stans for det som her står skrevet - det var Jesus som begynte å gjøre det klart for disiplene at Han måtte dette. Jesus vil at du skal vite - Han gjorde det klart for dem - hvor høyt Han elsker deg. 
   Hvor høyt Han elsker oss, det kan du og jeg aldri fatte, for Guds kjærlighet er i Skriften fremstilt nettopp som umålelig. Men skal du få en anelse om det så må Jesus begynne å gjøre det klart for ditt hjerte. Han må begynne å bli åpenbart for ditt hjerte.

   Og så Satan da, på den andre siden - full av hat som han er, måtte han begynne å angripe dette. For både kjærlighet og hat er drivkraft. Kommer evangeliet klart frem så avslører han seg - da kan han ikke lenger tie.
   Men hvem angriper han Jesus gjennom? Gjennom Peter, Jesu disippel. Han som også fremstår for oss som Jesu ivrigste disippel. 
   Men hvem var det Peter fulgte, og hvis veier hadde Peter sans for? Satans! Og Jesus kaller her denne disippel like ut for Satan. Så i samsvar med denne ånd var han her. Og du må ikke tenke at det bare var her i dette tilfelle - nei, det var slik Peter var! Han hadde følgelig bare sans for det som hørte menneskene til, og ikke det som hørte Gud til. 
   Ta for deg og les historien om Peter og hvordan Jesus tar seg av, og fører ham, så skal du se. Det ender i Peters bitre gråt over seg selv. - Da så han det Jesus hele tiden visste om ham. Ser du ikke dette, så ser du heller ikke hva Guds nåde er for noe, forstår du.
   Slik var altså han som Jesus hadde utvalgt til frelse - og til å bli en stor apostel. Det er jo et sant ord da, ser du, når Jesus sier: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere.» (Joh. 15,16).
   Det var jo ikke noe ved Peter som forårsaket Jesu valg. Men Jesus elsket Peter med sin usvikelige kjærlighet, og førte ham til målet Han hadde satt for ham.
   Du som er engstelig for om det skal holde helt frem - kan du overføre dette på deg selv? Det hele beror på Jesu usvikelige kjærlighet til deg, som du ser åpenbart nettopp på Golgata kors - dit Han måtte gå. Han som ikke sparte noe - ikke engang sitt eget liv og blod - Han kommer heller ikke til å spare på noe annet for å få deg dit Han vil. Men «du høyrer deg dårande røyster som lovar deg gullglim og glans.»
   Vokt deg altså! Det første som står skrevet om djevelen i Skriften - der han fremstår som slangen i paradisets hage - det er at han er listig - ja, listigere enn alle andre!

   Men nå skal du legge nøye merke til en ting her i teksten vår - for det er til lærdom - nemlig hva han angriper. Ta det med deg! For din åndelige bearbeidelse av deg selv, det elsker han. Bare han kan holde deg såpass fornøyd med deg selv og ditt eget strev at du ikke går helt konkurs, og dermed for alvor begynner å se deg om etter en annen løsning. Da kan du få bale med deg selv til du stuper i fortapelsen. Og overskriften over ditt liv her på jord blir: «Forgjeves!»
   Hvor mange dødsannonser skulle ikke ha byttet ut sitt symbol med nettopp dette ordet: Forgjeves! - Det liker vi vel ikke å tenke på engang.

   Paulus sier om dette i Gal. 2,21: «Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn (forgjeves).»
   Men du største lykke på jord: Nå er altså ikke Jesus død forgjeves! Nei, Hans død er vår evige frelse. For dette var en død til evig liv.
   «Derfor kan Han fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved Ham da Han alltid lever til å gå i forbønn for dem.» (Hebr. 7,25). Her kan stå: «Da Han alltid lever til å fremstille seg i deres sted.» For det er faktisk hva det handler om. - Han åpenbares for Guds trone som det Guds lam som bærer verdens synd. (Joh. 1,29 og Åp. 5,6).

   Til slutt skal vi feste oppmerksomheten på dette ordet - fullkomment. Det til trøst for ditt hjerte. For ordet fullkommen er uttrykk for noe som vi aldri kan fatte fylden av - vi har bare et svakt begrep om hva det egentlig er, for ingen av oss er det, og kan følgelig heller ikke fatte dybden av det. 
   Dette ordet brukes om Jesu frelse av oss! Og vi skal bare lese noen få andre sammenhenger til slutt, også fra Hebreerbrevet. Og anstreng deg litt for å følge med nå da.
   «I samsvar med dette blir det så båret frem både gaver og offer, som ikke makter å gjøre den som tjener Gud, fullkommen etter samvittigheten.» (9,9). Det er altså målet - å gjøre oss fullkomne. Ja, tenk det - ikke noe mindre! Og her forkastes altså loven til det bruk.
   Det samme får vi stadfestet i 10,1b: «Derfor kan ikke loven, ved de offer som hvert år blir båret frem, gjøre dem fullkomne som kommer frem med dem.» Er dette nok for deg?
   Og så, hør da en helt annen vei: «Men Jesus har båret frem et eneste offer for synder, og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd. Nå venter Han bare på at Hans fiender skal bli lagt til skammel for Hans føtter. For med et offer har Han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget... Men der det er forlatelse for syndene, trenges ikke lenger noe offer for synd. Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har Han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er Hans kjød.» (10,12-14 og 18-20).
   Hørte du dette? I Ham - ved Hans liv og død - det vil si, Hans offer - er du for alltid gjort fullkommen, du som tar din tilflukt til Ham.
   Ikke ved det du leter etter hos deg selv, men ved Hans offer.

   Jesus begynte å gjøre det klart for sine disipler at Han måtte dra til Jerusalem.
   Har Han begynt å gjøre det klart for deg?

   Vår formørkede forstand
Kan jo ikke sannhet kjenne,
Uten din den gode Ånd
Vil sitt lys i oss opptenne -
Godt å tenke, tale, gjøre,
Dertil må din Ånd oss føre.

E.K