Ekteskap og skilsmisse el. Ekteskapet - Guds ordning

Mark 10:2 - 9

   2. Noen fariseere kom da til Ham, og for å friste Ham, spurte de: Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru? 3. Han svarte og sa til dem: Hva har Moses foreskrevet dere? 4. De sa: Moses tillot å skrive et skilsmissebrev og skille seg fra henne. 5. Men Jesus sa til dem: Fordi dere har så hårdt et hjerte, skrev han dette bud for dere. 6. Men fra skapningens begynnelse gjorde Gud dem til mann og kvinne. 7. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, 8. og de to skal være ett kjød. Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. 9. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal ikke et menneske skille.
 

   Den som måtte tvile på at ekteskapet er den samlivsform som har Guds velsignelse over seg - og som altså er en gudgitt institusjon - bør lese denne Herrens tale nøye, og under bønn.

   Fariseerne spør Jesus: Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru?
   Hos jødene - dette lovens folk, som på en særskilt måte hadde Guds vilje for menneskelivet åpenbart hos seg - et gradvis klarere lys over Guds vilje, for dem og deres liv - var noen annen samlivsform mellom mann og kvinne rett og slett utenkelig - ja, synd mot Guds bud - Guds vilje.
   Og Jesus førte ikke inn noen «ny tid» her. Tvert imot så stadfester Han her dette som Guds gode - og dermed altså - gudvillede ordning.
   En ordning som får dette vitnesbyrd, at i det øyeblikk noen er gått inn i den, er man ikke lenger to, men en! Ett menneske, de to! Sammenføyd av Gud. (v.8-9).

   Denne ordning var Guds gode vilje for mennesket, helt fra skapningens begynnelse av. (v.6). - Altså, fra før syndefallet.
   Det var skilsmissen - og faktisk skilsmissens nødvendighet - som kom inn etter syndefallet, da det hårde hjerte oppsto. (v.5).

   Denne Moses' tillatelse, som jødene her henviser til (v.4), lar ikke Jesus bli til ros for dem: «Fordi dere har så hårdt et hjerte.» (v.5).
   Det kan tyde på at dette var for å beskytte den «uønskede» kvinnen, som ellers måtte ha lidd stort i et slikt ekteskap, hvor mannen helst ville ha vært henne foruten, og hun dermed bare sto i veien for hans begjær.

   Vi ser også dette synet på ekteskapet åpenbart i beretningen om Josef og Maria, og omstendighetene omkring Jesu fødsel.
   I Matteus 1:18, leser vi at disse to var trolovet – forlovet. - Det vil si, at de var lovt til hverandre. I denne tid var dette like så forpliktende som ekteskapet selv.
   Stans for dette, med tanke på noe av argumentasjonen til fordel for samboerskapet, nemlig at man også der går inn i et forpliktende forhold.
   Forpliktende var også i høyeste grad en trolovelse, slik at å bryte ut av den var et alvorlig foretak, og som vi ser av teksten hos Matteus (v.19), heter det: «Josef, hennes mann ...,» selv om de altså kun var trolovet. Her var det åpenbart et forpliktende livslangt forhold som allerede var inngått.
   Men da det viste seg at Maria var med barn, visste Josef at han ikke kunne være barnets far. (v.19).
   Det kan bare ha én grunn - de levde ennå ikke sammen seksuelt. Det hørte først ekteskapet til.

   Mennesket må selv få velge hvordan de vil leve sammen - de er fri til det - men de som vil ha Skriften med seg på, at også andre samlivsformer enn det inngåtte ekteskap, har Guds velsignelse over seg, møter her «veggen.»
   Det vil altså si, at for en kristen er det ikke noe alternativ.

   En annen hovedsak i denne teksten - og det som er foranledningen til denne Jesu tale - er, som så ofte i Jesu liv - Hans motstanderes og fienders forsøk på å lokke Ham i en felle. «Noen fariseere kom da til Ham, og for å friste Ham» - altså, slett ikke for å lære sannheten å kjenne - «spurte de osv.»

   Men ved disse, deres stadig gjentatte lumske angrep og åpenbare forfølgelse, gir de bare Jesus igjen og igjen anledningen til å forkynne nettopp sannheten.
   Slik må også djevelen selv tjene Guds sak, mot sin vilje, oss til gode. Oss til gode, så sant vi tar imot sannheten, bøyer oss for og innretter oss i samsvar med den. - Ellers blir nettopp det - at vi har hørt sannheten forkynt - oss til en desto tyngre dom.
   Ja, Jesu liv var et liv fylt av forfølgelse. - En kamp mot mørkets makter - helt fra fødselen av, da djevelen tente Herodes i brann.
   Også denne åndsmakt inspirerer og «tenner i brann,» som vi blant annet ser ved fariseerne i teksten vår her.

   Ja, Jesus ble forfulgt av denne åndsmakt før sin fødsel, i sine vitner, helt fra Abel av. Og noe vi bør legge oss på hjertet – Han vil bli det i sine sanne vitner, til den siste dag. (Se blant annet Matt 10:24-25 og 2 Tim 3:12).
   Så det bør altså ikke overraske deg, om du blir betraktet som en «pariakaste» i denne verden. - Og det bør heller ikke bedrøve deg, for Guds Ånd hviler da over deg, sier Ordet. (1 Pet 4:14).
   Som Han var med Jesus, vil Han også være med deg! Gi deg del i den sanne visdom, og gi deg i rette tid, hva du skal svare, og hva du skal si. - Og ikke minst - gi deg visdom til å tie, når det er nødvendig.
   Dette gjelder «de stille i landet» - Herrens små - som forfølges og hånes og spottes for sitt håps skyld - hvilket er Jesus selv - og ikke alle disse «krigerne» som selvbestaltet gir seg i kast med å skulle forsvare og fremme Guds ord.
   Herren «har ingen glede i hestens styrke, Han har ikke behag i mannens ben. Herren har behag i dem som frykter Ham, som venter på Hans miskunn.» (Sal 147:10-11).

E.K.