|
Du har nok hørt det sitert mang
en gang, det Jesu ord: «Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh. 14,6)
- et ord vi bør legge oss på sinne i vårt såkalte «flerkulturelle»
samfunn. - Det er ingen annen vei til Faderen enn Jesus. Men nå åpenbarer
Jesus også noe mer her når det gjelder menneskets frelse - det er
også motsatt - ingen kan heller komme til Jesus uten ved Faderen.
Det er også hva Jesus sier annetsteds: «Og ingen kjenner
Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen,
og den som Sønnen vil åpenbare det for.» (Matt 11:27). Der samler
Jesus det i én setning.
Det er altså Faderen
som drar på det menneske som kommer til Jesus.
Her skal vi være klar over at mennesket i seg selv er
et utpreget religiøst vesen - slik at her er også noe i mennesket
selv som trekker det imot det religiøse. «Vår sjel er urolig inntil
den finner hvile i Gud,» som Augustin sier. Det er mange som forsøker
å fornekte denne lengselen etter Gud (opphavet) i mennesket, men det
lar seg ikke fornekte. Hele historien, blant alle folkeslag, og hele
livet vitner om det. Men nettopp av den grunn bør vi merke oss nøye
hva Jesus egentlig sier: «Hver den som hører av Faderen og lærer,
kommer til meg.» (v.45b). Det er kjennetegnet! Man blir
ikke kristeligreligiøs om man er lært av Faderen, men kommer til Jesus.
«Just som jeg er ei med et strå av egen grunn å bygge
på, jeg uforskyldt må nåde få og kommer o Guds Lam til deg.» Ei med
et strå! Lært av Faderen!
Det er dette vi er fullstendig blinde for inntil Guds
Ånd får opplyst oss - lært oss, som det heter her.
Hadde du hatt, om så bare et strå av egen grunn å bygge
på - ja, så ville du ikke behøvd hel og full nåde -
eller, uforskyldt av nåde, som Guds ord så fint uttrykker det.
Men nå har altså ikke Herren noe annet å tilby deg, enn
hel og full nåde. Alternativet er helt og fullt egen grunn. Og her
skal du merke deg ordene helt og fullt. Guds ord tillater
ikke at vi blander sammen disse to ting - noe vi dessverre er eksperter
i. Lykkes det for oss, så går vår frelse tapt for oss. Frelsen som
sådan går ikke tapt, for den er gitt oss én gang for alle i Jesus
Kristus (Hebr 7:27b), men den går tapt for oss. Vi valgte en
annen vei - vi valgte en annen frelse - og den het: Egen grunn.
Og vi skal la det
bli alvor for oss - for det er uttrykt med stort alvor i Skriften
- om så bare et strå av den religion som heter egen grunn,
og Guds frelse er tapt for deg. Det hjelper ikke at du kaller
det kristendom. - Det hjelper ikke om all verdens religiøse overhoder
kaller det kristendom. - Det står og faller med hva Guds ord kaller
det. Den ene veien heter egen grunn, den andre heter Jesus.
«To veier ligger foran deg, på en må du gå.»
Er du lært av Faderen, da kommer du til Jesus, sier Jesus her. (v.45b).
Jesus deler det
opp i to her - og så taler Han om å høre - og lære.
Det er den sak Skriften taler så alvorlig om - «å høre og høre, og
ikke forstå - å se og se, men ikke skjelne.»
«Har de ikke hørt?» spør Paulus i Rom 10. - Jo de har
hørt! - Men altså, forsto de? - Skjelnet de? Eller - lærte
de? for å bli i vår teksts uttrykksmåte.
Å høre og lære i denne sammenheng, betyr jo ikke
noe annet enn å, ved Guds ord komme til sannhets erkjennelse og bli
frelst - hvilket vil si å motta Jesus. «Han kommer til meg,»
som Jesus sier.
|
«Dette er vitnesbyrdet,»
sier Johannes i sitt brev - Guds vitnesbyrd - «at Gud har gitt oss
evig liv, og dette livet er i Hans Sønn.» (1 Joh 5:11). Altså,
den som er lært av Faderen kommer til meg!
Jødenes fedre
hadde den store opplevelse å få manna - mat fra himmelen, ute i ørkenen,
hvor det ellers ikke var mat å finne. Hva jødene ikke tenkte like
mye på tydeligvis, når de roste seg av dette, det var at deres fedre
hadde klaget på denne maten - og det var ingen liten klage - bare
hør: «Vi er inderlig lei av denne usle maten.» (4 Mos 21:5). Inderlig
lei. - Ussel mat.
Hva jødene åpenbart ikke hadde oppdaget - eller iallfall ikke lært
å verdsette - det var dette forunderlige i mannaen, at i den var alt
de trengte til livets opphold, på vandringen til landet som fløt av
melk og honning.
Vi vet hva vi trenger til for å holde denne kroppen vår gående,
derfor tar vi daglig til oss av det. Du ser på TV nå og da hvordan det
går om tilgangen stopper opp. Hungersnød. Vi vet ikke å verdsette dette rett,
fordi vi har overflod av det, men den dagen vi måtte stå uten, da ser
vi klart - det var dette som holdt oss i live. Da selger du
gjerne alt det andre for en brødskorpe.
På samme måte ser Gud hva som må til for at vår ånd skal
leve. Dette kan vi ikke gjøre noe med selv. Du kan godt kommandere et
lik, du kan tale smigrende, du kan trygle og be - uansett - ikke hører
det deg, ikke forstår det, og kan slett ikke gjøre noe. Det må
i tilfelle et under til utenfra. Det kan ikke selv vekke sitt slokte liv
til live igjen.
Vår ånd døde på fallets dag, vitner Skriften. Vi ble skilt fra
livets kilde, Gud! Men nå sier altså Jesus: «Sannelig,
sannelig sier jeg dere: Den som tror har evig liv! Jeg er livets
brød.» (v.47-48).
«Den som tror,» som Jesus sier her, det er jo det samme som
tidligere er uttrykt: «Den som kommer til meg.» Og hvorfor
kommer den som har hørt av Faderen og lært, til Jesus? Fordi Han er livets
brød! «Der har jeg funnet livet, selv er jeg intet verd, hva Jesus
meg har givet, gjør meg for Gud så kjær.»
Vi skjønner jo
parallellen til hvorfor du går til brødboksen - det er fordi du kjenner
sulten, og trenger det til livets opphold. Men en troendes forhold
til Jesus er noe langt mer - han kommer ikke til Ham bare fordi det
er nødvendig, men som Johannes vitner: «Vi elsker fordi
Han har elsket oss først.» (1 Joh 4:19).
Og hør igjen vitnesbyrdet om de som kommer til Jesus: «Det står
skrevet hos profetene: Og de skal alle være lært av Gud. - Hver den
som hører av Faderen og lærer, kommer til meg.» (v.45).
Noen få vers lenger ute i Joh.6, står det skrevet: «Dette er
brødet som kommer ned fra himmelen, for at en skal ete av det og ikke
dø. Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Om noen
eter av dette brød, skal han leve i evighet. Og det brød som jeg vil
gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv.» (v.50-51).
Det må vel være en fin hilsen
å avslutte med - Jesu vitnesbyrd til oss: «Jeg er livets brød!» (v.48).
|
2
Pinsedag
