Døperen Johannes og Jesu dåp

Mrk. 1, 3 - 11

  3. Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør Hans stier rette! 4. Slik stod døperen Johannes frem i ørkenlandet og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse. 5. Og hele Judea-landet og alle i Jerusalem drog ut til ham, og de ble døpt av ham i elven Jordan idet de bekjente sine synder. 6. Johannes gikk kledd i klær av kamelhår og hadde lærbelte om livet, og maten hans var gresshopper og vill honning. 7. Han forkynte og sa: Etter meg kommer Han som er sterkere enn jeg - jeg er ikke engang verdig til å bøye meg ned og løse skoremmen Hans. 8. Jeg har døpt dere med vann, men Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd. 9. Og det skjedde i de dager at Jesus kom fra Nasaret i Galilea og ble døpt av Johannes i Jordan. 10. Straks Han steg opp av vannet, så han himmelen åpne seg og Ånden komme ned over Ham som en due. 11. Og det lød en røst fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg velbehag.

   Johannes var den som etter Guds vilje var sendt i forveien for Messias, for å rope ut til Hans folk, at nå kom Han som helt fra fallets dafg var lovt av Gud. Johannes var utvalgt til dette - født til dette - ingen kunne ta hans plass. Som han også selv sier: «Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen.» (Joh. 3,27). Noe for prester og predikanter - ja, enhver som har noen stilling innenfor den synlige menighet på jord å tenke over.
   Det var Guds utvalgte folk på jord - det vil si, menigheten - han sto overfor, og da må en ha lov til å stusse på, hva han sier til dem i Joh. 1,26: «Jeg døper med vann, men midt iblant dere står den dere ikke kjenner.» Guds utvalget folk, men kjenner Ham ikke!
   Hvordan Jesus fra denne sin dåpsdag i Jordan av, ble behandlet av jødefolket - og da først og fremst deres ledere, som jo var dem som etter egen bedømmelse skulle stå nærmest Gud - viser jo nettopp dette tragiske, at de ikke kjente Ham. «Han kom til sitt eget, og Hans egne tok ikke imot Ham.» (Joh. 1,11).

   Ja, det er mange som har opphøyd seg til å dømme jødene for dette. Den offisielle kirke i verden har ikke akkurat vært grei mot dem.
   Men når den nye pakts menighet var født, da sto det vel bedre til med den? Vi skal bare stanse for et par steder som viser oss virkeligheten. Galatermenigheten var ved Paulus' forkynnelse av evangeliet - det vil si, nettopp det sanne ord om Jesus Kristus - vunnet for Guds rike. Lyset hadde gått så herlig opp for dem, at Paulus beskriver fruktene av det på denne måten i Gal. 4,15: «Hvor dere den gang priste dere salige! For jeg gir dere det vitnesbyrd at hadde det vært mulig, så hadde dere revet ut øynene deres og gitt meg dem.»
   Var ikke dette fint? Jo, men det var den gang. Og det var heller ikke lenge siden, for hør hva han siden skriver til de samme menneskene: «Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra Ham som kalte dere ved Kristi nåde, til et annet evangelium.» (Gal. 1,6). Så snart! Så snart, at apostelen må undre seg. Og så taler han like ut til dem, om hvor denne «viderekomne» kristendom hadde brakt dem: «Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden.» (Gal. 5,4). Skilt fra! Falt ut av! Det du er skilt fra. er du ikke lenger ett med, og det du er falt ut av er du ikke lenger i. Og her er det altså tale om Kristus og menigheten. Her sto den da frem i hedningeverdenen som Guds menighet, men var i virkeligheten like fortapt som dem de skulle vitne for. Noe av en situasjon. ikke sant?
   Apostelen Johannes skriver til menighetsforstanderen i 2 Joh. 1,4: «Jeg har gledet meg meget fordi jeg har funnet noen av dine barn som vandrer i sannhet, etter det bud vi har fra Faderen.»
   Han gledet seg meget over disse. Det skal vi merke oss. Men vi må også merke oss - og vel også undre oss - over at han bare fant noen som vandret i sannhet. Det var jo en menighet! Og så altså bare noen! I dette uttrykket ligger jo at det ikke engang var mer enn halvparten, for da ville det vært de fleste. I uttrykket ligger faktisk at det var få. Og det igjen vil si, at de fleste ikke vandret i sannhet.
   Her - og i galatermenigheten - kunne døperen igjen ha sagt det samme: «Midt iblant dere står den dere ikke kjenner.» For det er dette som er frafallet i menigheten - at man ikke lenger kjenner Jesus! Det vil si - kjenner Ham sant.
   Frafallet i menigheten, det er jo litt slik «smør på flesk tale» - det er jo ingen som kan falle fra uten først å ha vært innnenfor. Nå er det jo ingen tvil om at det var et reellt frafall i Galatermenigheten, men også der, og ganske sikkert også i menigheten Johannes skrev om, var det nok en god del som kun hadde sluttet seg til menigheten, men uten noe egentlig forhold til Jesus. Og det er det jo ingen frelse i. Spørsmålet er: Kjenner du Jesus?
   Hvordan ble galaterne kjent med Jesus? Hvor åpenbarte Han seg for dem til frelse? Det må jo være viktig å være klar over for oss, for da ser vi jo også hva det var de var falt fra. Paulus åpebarer det, idet han skriver: «Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet!» (Gal. 3,1).
   Hør nå det! Det var dette frafallet besto i - og det er alltid dette frafallet består i! Å miste den korsfestede Jesus av syne!
   Det er derfor religiøsiteten - den falske åndeligheten - er farligere enn alt annet, for den forleder deg til å tro, at du nå har det i deg selv, som du kun har i Jesus. Desto mer du vokser denne vekst, desto mer svinner behovet for den korsfestede, blodet, soningen - ja, for alt det som er selve inngangen til Guds rike. Du opplever det da som om du er kommet nærmere Gud enn noensinne før, men kommer i virkeligheten stadig lenger bort fra Ham.

   «Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør Hans stier rette!» leste vi her i teksten vår. (v.3). Hvordan skulle det gå til? Det står om ham i Luk. 1,17: «Han skal berede for Herren et vel skikket folk.» «- et vel skikket folk!» Det må vel være et folk som står for Gud med en fromhet og giudfryktighet, Han kan være fornøyd med det da? Nei, hva leste vi i teksten vår?: «Slik stod døperen Johannes frem i ørkenlandet og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse. ...- de ble døpt av ham i elven Jordan idet de bekjente sine synder.» (v.4-5).
   Det var et folk som ikke hadde noe annet innfor Gud enn synd! Synd! Det var et vel skikket folk! Et folk som vendte seg til Gud med bønn om syndenes forlatelse. Slik som vi ser det i Jesu fortelling om tolleren i templet - han som «stod langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig!» (Luk. 18,13). Han var vel skikket, som vi også hører videre om ham: «Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus.» (v.14).
   At dette er vel skikkethet, det forstår vi også av hva Jesus vitner i denne dåpen, i Mt. 3,15, hvor Johannes vegrer seg for å døpe Ham, da Han jo erkjenner at Han er Guds hellige Sønn, uten synd i seg: «Men Jesus svarte ham og sa: La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet. Da lot han det skje.»
   Her ser du hva Jesu gjerning på jord besto i, og da ser du også hva som er gitt deg til frelse - Han (ikke du) skulle fullføre all rettferdighet! La det nå få synke inn, hva Jesus sier deg her: «- all retferdighet!» Men da står det jo ikke noe tilbake å fullføre for deg! Alt er fullført ved Jesus!
   Dette fikk Johannes være med på - og da han innså det, leser vi om ham: «Da lot han det skje.» Skal ikke også du gjøre det samme, når du nå hører det samme Jesu ord, som Johannes hørte? La det skje! «Sønnen betalte, la det være nok! Barn er du, barn får du være.» Igjen: La det være nok! La det Jesus er, og har fullført for deg, være nok!
   Det er her de sanne troende kjenner Jesus, og lever med Ham. Og det er fra dette frafallet skjer, så det må sies om oss: «Midt iblant dere står den dere ikke kjenner.» Noen har Jesus med korset, andre har Jesus med pisken. Den første er av Gud, den andre er av djevelen. Han er kommet for å bære deg hjem! «Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, legger han den på sine skuldrer og gleder seg.» (Luk. 15,4-5). På sine skuldrer! Det er der du befinner deg, du som har tatt din tilflukt til Ham. Det er ingen annen måte å nå hjem på!

   Hør til slutt hva Johannes opplever der ute ved Jordan, denne dagen: «Straks Han steg opp av vannet, så han himmelen åpne seg og Ånden komme ned over Ham som en due. Og det lød en røst fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg velbehag.» (v.10-11).
   I Ham har Faderen behag!

E.K.