Jesus driver ut en vond ånd

Mark 9:17 - 29

   17 En i folkemengden svarte Ham: Mester, jeg har ført til deg min sønn, som er besatt av en stum ånd. 18 Når den tar tak i ham, sliter den i ham, han fråder og skjærer tenner og visner bort. Jeg sa til dine disipler at de skulle drive den ut, men de var ikke i stand til det. 19 Han sa da til dem: Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle dere? Før ham til meg! 20 De førte gutten til Ham, og da han så Jesus, begynte straks ånden å rive og slite i gutten så han falt til jorden, veltet seg og frådet. 21 Og Han spurte hans far: Hvor lang tid har det vært slik med ham? Han svarte: Fra barndommen av. 22 Ofte har den kastet ham i ild og i vann for å gjøre ende på ham. Men om du kan gjøre noe, ha medynk med oss og hjelp oss. 23 Jesus sa til ham: Om du kan tro, alt er mulig for den som tror. 24 Straks ropte guttens far: Jeg tror! Hjelp min vantro! 25 Da Jesus så at folket stimlet sammen, truet Han den urene ånd og sa til den: Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham og gå aldri mer inn i ham! 26 Da skrek den høyt og slet hårdt i ham og fór ut av ham. Han lå som livløs, og mange sa: Han er død. 27 Men Jesus grep ham ved hånden og reiste ham opp, og han stod opp. 28 Da Han var kommet inn i hus, spurte Hans disipler Ham i enrom: Hvorfor kunne ikke vi drive den ut? 29 Han sa til dem: Dette slag kan ikke bli drevet ut uten ved bønn og faste.
 

   Her ser vi Jesus i møte med den onde. Og i møte med menneskets vantro - med menneskets mangel på tro til Gud.
   Denne tro - det vil si, tillit til Gud - gikk tapt på fallets dag, da mennesket falt i møte med nettopp denne onde ånd. Da ble de i sitt innerste vesen fremmede for Gud, engstelige ved tanke på Ham, redde for Ham. Som vi leser det i 1 Mos 3:8: «Og de hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval. Og Adam og hans hustru skjulte seg for Gud Herrens åsyn mellom trærne i hagen.»
   Det var nemlig kommet noe inn i menneskets innerste vesen - et åndelig mørke. Lyset som hadde skint der var rett og slett sluknet. Derfor lar også mennesket seg så lett forføre - ja, endatil bedrar seg selv, sier Skriften, slik at de som mener seg ikke forført, men har en fri tanke, er de som er grundigst forført - nettopp av det åndelige mørke de er inntatt av. De lar seg så lett forføre, fordi de ikke kjenner sannheten. Og derfor kan vi også lese dette om Guds vilje i Sal 51:8: «Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet! Så lær meg da visdom i hjertets dyp.»
   Han vil ha sin Ånd, sannhetens Ånd - visdoms og åpenbarings Ånd (Ef 1:17) - inn i dypet av ditt hjerte, for at du må kjenne Ham, og Han kan få veilede deg til hele sannheten. (Joh 16:13).

   Denne gutten vi leser om her, han var jo besatt av denne åndsmakt på en særlig måte. Det skjer. Og det vil nok også åpenbare seg mer og mer i vårt land ettersom mørket - det åndelige - siger på. Men de fleste mennesker er jo ikke det. Likevel, Guds ord åpenbarer noe lite hyggelig - og det gjelder absolutt alle mennesker på denne jord, som ikke er fridd ut av mørket ved Guds ord og Guds Ånd.
   Her hjelper det ikke med religiøsitet og kristelig liv. Her må Ordet og Ånden komme til. Vi leser i Ef 2:1-3: «Også dere har Han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre.»
   «- den ånd som nå er virksom i vantroens barn.» Virksom! Denne virksomhet viser seg ikke nødvendigvis i et utsvevende liv i åpenbare synder og lignende - nei da, det kan tvert imot være det fineste liv, også et dypt religiøst liv - men  det viser seg i at de blir i sin vantro, og ikke ser noe behov for tilflukt til syndebæreren og forsoneren Jesus. Blir det i det hele tatt tale om noen søken etter Gud, skjer nettopp det som vi leser i Efeserbrevet - de gjør «kjødets og tankenes vilje» også i dette, og det ender i religiøsitet. De har bare skapt seg sin egen gud, i sin vantro. I sitt fangenskap under høvdingen over luftens makter.
   Dette må vi fries ut fra! Og hva er første skritt i en helbredelsesprosess? Jo, en god lege stiller en rett diagnose - dette er din sykdom! Og så må han overbevise pasienten om at dette er rett, så han går med på den nødvendige behandling. Er villig til å ta imot redning.
   Du kan ikke berge deg selv. Sykdommen er for alvorlig og gjennomgripende, og du har ikke legemiddelet som må til! Ja, så alvorlig og gjennomgripende er sykdommen at du må bli født på ny om du skal leve. Alt må bli nytt! Ikke noe av det gamle kan leges!
   Hva leste vi ikke i Efeserbrevet: «- dere som var døde ved deres overtredelser og synder.» Allerede døde! Sykere enn død er det vel ikke mulig å bli! All verdens kunnskap og medisin, kan jo ikke vekke opp igjen en død! Og hva kan vel den døde selv gjøre med det!

   Det er noen slike kjernesannheter som stiger frem for oss i teksten her: Det er Jesu makt over denne høvdingen over luftens makter. Jesus, Han som ifølge Guds løfte på selve fallets dag, skulle komme og knuse slangens hode. (1 Mos 3:15). Han er nå kommet, og åpenbarer seg her.
   Vi ser også menneskets avmakt overfor denne samme ånd. Atter en annen ting er dette med troen - hva er nå egentlig det for noe?
   Når det gjelder menneskets avmakt, ser vi at det ikke bare var denne far og sønn som sto maktesløse overfor denne åndsmakt - det gjorde også Hans disipler. Og da skal vi peke på noe veldig vesentlig her: De opphørte ikke å være disipler av den grunn! Å få høre Herren til er grunnet på noe langt annet enn hvorvidt det lykkes for oss. Det må du få gripe fatt i!

   Det andre er troen. Hør hva Jesus sier her, for Han vil åpenbare deg noe nå: «Jesus sa til ham: Om du kan tro, alt er mulig for den som tror.» (v.23).
   Han som taler her, Han er sannheten - så dette er sant! (Joh 14:6). Hadde du tro som et sennepsfrø, kunne du flyttet et fjell, sier Jesus i Matt 17:20. Hvorfor sier Jesus dette? Jo, det er noe Han vil åpenbare deg ved det, noe Han vil gi deg innsikt i - nemlig at det er dette du ikke har!

E.K.

Vi har jo ikke slik tro! Hadde du hatt tro som et sennepsfrø, så hadde du jo kunnet utføre disse ting, men nå kan du jo ikke det! Altså har du ikke tro som et sennepsfrø! Dermed, og derfor står vi nettopp maktesløse. Hva skal vi da gjøre - når vi er maktesløse? Kan vi da gjøre noe? Det er jo det som åpenbares i teksten her - nemlig «den tro som Jesus favner,» som han uttrykker det så fint Brorson.
   Den ser jo ikke imponerende ut i menneskers øyne, men fortoner seg heller som nettopp avmakt. Men de griper den mektigste kraft åpenbart på denne jord - den mektigste kraft i universet - nemlig Guds kraft i Jesus Kristus! Han som ifølge Hebr 1:3 bærer alle ting ved sin krafts ord. Alle ting!
   Ingen griper til Jesus uten å se sin egen avmakt. Når et menneske segner utmattet i sin kamp mot synden for eksempel, først da kan Guds Ånd åpenbare det løsningen. Som vi hører fra Paulus i Rom 7:24-25a: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!» Her segner den tidligere så egenrettferdige fariseer og skriftlærde under byrden av sin iboende synd. Og nettopp da blir også løsningen åpenbart: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!»
   Se den sanne tro åpenbart hos denne faren i teksten vår: «Straks ropte guttens far: Jeg tror! Hjelp min vantro!» (v.24). Ser du? Det er en tilflukt til Jesus!
   Mye av dette som forkynnes som tro i dag, er en slik «Lege, leg deg selv, tro.» Du skal selv være i stand til å lege både deg selv og andre ved din tro, og ikke ved din tilflukt i avmakt til Jesus. En slik trospredikant ville sagt i dette tilfelle: «Nei, nei, nei, ikke en slik tilflukt! Hørte du ikke hva Jesus sa? Dersom du bare har tro, så ... Så må du altså bare tro. Og om din tro er liten - ja, så må du tro mer!»
   Men denne faren så sant på seg selv - og kanskje hadde han i mange år allerede forsøkt å opparbeide seg en slik tro, som disse falske ånder forkynner - disse Jesu ord virket tvert imot en total fortvilelse over seg selv - og nettopp derfor tyr han til Jesus, og blir hjulpet. Jesus er en stor pedagog, vet du.
   Men her ligger også «haken» for oss mennesker - vi vil ikke fortviles over oss selv - nei, vi vil selv være noe. Det ligger oss i blodet! Det er hovmodet som reiser sitt hode mot Guds vei, og hindrer at du blir frelst!
   Når Gud rykker innpå et menneske, knuser Han det vi fikk med oss i fallet. Derfor flykter også så mange, i stedet for å overgi seg og bli legt. Og her forsøker de åndelig blinde, religiøse å bøte på dette ved å tone ned dette alvorlige, og nødvendige til vår frelse, for at det verdslige mennesket skal akseptere Gud, i sin uomvendte tilstand! Å bli legt er å få del i sannheten - få del i Jesus.

   Til slutt: Kan hende er du en slik kristen som aldri når dit hen at du kan drive ut onde ånder på denne måten, eller helbrede syke. Kan hende er du også en slik kristen som må gå gjennom livet med din sykdom - bare Gud vet hvorfor. Men da er det viktig at vi får ha blikket festet på grunnen, både til tjeneste for Gud, og liv i Ham - nemlig «det som er ved Sønnen gjort!» Det er urokkelig! Det kan ikke forandres! Det kan bare vantros! Det har Jesus ifølge blant annet Hebr 7:27; 9:12 og 10:10 gjort for deg «én gang for alle!»
   Ble du glad da? Du skal til himmel og salighet, og det beror ikke på deg! Vi kunne ikke levd for bare glede, som han sier Rosenius, om vi hadde fattet dette fullt ut. Men nå ser vi «som i et speil, i en gåte,» som apostelen uttrykker det. (1 Kor 13:12). Et speil på den tiden var ikke som de vi har i dag. Det fortonte seg mer som såkalt kråkesølv. Altså noe utydelig.

   Vi må aldri tenke at denne vantro i oss er noe Gud velbehagelig. Nei, Jesus refser det ganske så ettertrykkelig her - men Han forkaster deg ikke! Han vil tvert imot ha denne erkjennelse hos deg, så du vender deg nettopp til Ham i stedet for til deg selv - for denne erkjennelse er Gud velbehagelig. Det er «sannhet i hjertets innerste og visdom i hjertets dyp,» når et menneske vender seg fra sitt eget til Herren.

   Det går en stor flokk av religiøse/kristelige mennesker på den brede vei til fortapelsen. De har laget seg en smal vei - mer og mindre smal, alt ettersom - på den brede. De er kristelige - det vil si at de har skinn av gudsfrykt, men de er ikke kristne. De har ikke sannhet i hjertets innerste og visdom i hjertets dyp. de tar ikke sin tilflukt til det Guds lam som bærer verdens synd, og hører med ubehag forkynnelsen om det rensende blod og synd. De er med andre ord fremdeles bundet i i mørket fra fallets dag!

   «Trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.» (Matt 7:14). Få er de som i det hele tatt finner den!
   Forhåpentligvis er du blant dem, min venn! Jesus kom deg iallfall til hjelp nå, gjennom den tekst vi leste sammen.