Sennepsfrø og surdeig

Luk 13:18 - 21

   18 Så sa han: Hva er Guds rike likt, og hva skal jeg ligne det med? 19 Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i grenene. 20 Og igjen sa han: Hva skal jeg ligne Guds rike med? 21 Det er likt en surdeig som en kvinne tok og skjulte i tre skjepper mel, til alt var gjennomsyret.
 

   Vi har naturlig denne forvente tanke, at vi skal samarbeide eller hjelpe Gud i denne prosessen - både å bevirke at Guds rike skal vokse i oss og omkring oss.
   Hva vi leser i teksten her er det samme som Jesus taler om i Marrk 4:26-28: «Og Han sa: Med Guds rike er det som når en mann kaster såkornet i jorden. Han sover og står opp, natt og dag, og kornet spirer og vokser seg høyt - hvordan det går til, vet han ikke. Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset.»
   Av seg selv! Dette skal vi merke oss nøye. Det er jo så mye underlig helliggjørelses- og evangeliseringsforkynnelse ute og går også i våre dager, og det meste fører tilbake til Rom.
   Av seg selv! Hvordan og hvorfor? Du kan møte spørsmålet: Mener du at dette skjer automatisk? Med automatisk menes da gjerne: Uten vår hjelp.
   Disse tanker har sin grunn i at de ikke er klar over hva som har tatt bolig i en troende. Hva som er skjedd idet et menneske er kommet til tro på, og altså har tatt sin tilflukt til Guds lam, Jesus Kristus. De tror de er blitt samarbeidspartnere med Gud, i stedet for å se hva Skriften forkynner - nemlig at Kristus vinner skikkelse i dere! (Gal 4:19).
   Jesus Kristus selv, Guds Sønns Ånd har tatt bolig i den troendes hjerte. Som vi kan lese i Gal 4:6: «Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!» Hans Sønns Ånd - hvor? I våre hjerter! Denne Ånd er vel ikke uten liv? Denne Ånd blir vel ikke liggende uvirksom? Og et betimelig spørsmål: Trenger denne Ånd din hjelp? Det er jo Gud selv!
   Vi kan lese profetien om Jesus i Jes 53:2 - profetien om Hans komme til verden. Da må vi først være klar over verdens situasjon som en følge av fallet: Døden kom inn i verden! Det vil si at verden døde. Det er ikke liv her! Alt som er av verden bærer døden i seg, og dør. Noe eksisterer ett døgn, noe eksisterer 150 år og mer, men alt dør omsider. Livet - det evige - er gått tapt. Det har skjedd et brudd med livets kilde, som er Gud. I Sal 36:10, kan vi lese: «For hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys.» Og i Jer 2:13, leser vi: «Meg har de forlatt, kilden med det levende vann.» Og videre i Jer 17:13: «- de har forlatt kilden med det levende vann, Herren.» Her ser vi at livets kilde ikke bare er hos Ham, men Han er selv denne kilde med levende vann! Da kan vi bedre forstå profetien hos Jesaja: «Han skjøt opp som en kvist for Hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord.»
   Av tørr jord! Altså av det som ikke var liv laga! Det er jo ikke noe som vokser av tørr jord. Det må nettopp ha hjelp - det må ha vann, ikke minst. Men her er det altså annerledes.
   Hvordan kan dette ha seg? Og da taler vi altså om det som har tatt bolig i ditt hjerte, så sant du har tatt din tilflukt til Jesus som det Guds lam.
   Det er jo et veldig logisk svar på dette - ja, det er jo innlysende: Eneste mulighet er jo at dette frøet har alt som trengs i seg selv! Jesus sier i Joh 5:26: «For likesom Faderen har liv i seg selv, slik har Han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv.»
   Ser du? Liv i seg selv! Ved Ham er det selve Livet som vender tilbake til en død verden! Og den som er kommet til tro på Ham, om ham står det: «Den som har Sønnen, har livet.» Har livet! Og så motsatsen da: «Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.» (1 Joh 5:12). For livet er i Ham alene!

   Jesus taler om dette i Joh 7:38-39: «Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa Han om den Ånd de skulle få, de som trodde på Ham.»

E.K.

   Dette sa Han om den Ånd de skulle få! Det er Ånden som virker dette! Det er Han som bevirker helliggjørelse og vitnesbyrd. På den ene side herliggjør Han frelseren og forsoneren Jesus for den troendes hjerte, så han alltid på ny fatter mot, tross alt (Joh 16:14) - og på den annen side kommer «Han oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord. Men Han som gransker hjertene, vet hva Ånden trakter etter, for det er etter Guds vilje Han går i forbønn for de hellige.» (Rom 8:26-27).
   Da snakker du ikke lenger om automatisk eller ikke automatisk og lignende tanker - da takker du bare Gud for denne usigelige gave og herlighetstilstand du er satt inn i. For du som har tatt din tilflukt til Jesus, du er nettopp i en herlighetstilstand! Og da ikke som de såkalte herlighetsteologer så vrangt fremstiller det at du skal bli så rik på jordisk velstand og helse - men at ingen ringere enn herlighetens Herre har tatt bolig i dette leirkaret som er du, for å gjøre sin gjerning.

   «Det er likt en surdeig som en kvinne tok og skjulte i tre skjepper mel, til alt var gjennomsyret.» (v.21). Slik taler Jesus om Guds rikes vekst. Det er jo det samme Han sier i Joh 15:4-5, med andre ord: «Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.»
   Da er det jo noe som er viktig å ha klart for seg - hvordan blir jeg i Ham? Jo, ved troen! Og hva tror vi? Det Han sa til sine disipler like før det vi nå leste fra Joh 15: «Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere.» (v.3).
   Hør hva Han sier om den som tar vare på dette ord eller bud: «Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.» (Joh 14:23).
   Dette er ufattelige ting - men dette er du kalt til å tro, for det er hva Guds ord forkynner: Den treenige Gud har tatt bolig i den synders hjerte som har tatt sin tilflukt til ordet om frelsen i Jesus Kristus. Regn med dette! Tro det! Ikke på grunn av hva du eventuelt føler og ser, men fordi Guds ord sier så.
   Du skal nok få dine opplevelser underveis - men opplevelser og virkningen av dem svinner igjen, men hør Jesu ord til deg: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.» (Matt 24:35; Mark 13:31; Luk 21:33). Aldri det ord Han har talt!

   Men hva med vitnesbyrdet utad? Kan du tro at et slikt fortrolig samfunn med Herren ikke etterlater seg vitnesbyrd hos det mennesket? Dine omgivelser vil merke det - også der hvor du av menneskefrykt og kjødets skrøpelighet ikke våget å tale. Bare kom du til Herren også med den synd i sannhet, så kan vel Han gi deg større frimodighet etter hvert. Frimodighet og vitnetrang springer aldri ut av vitnetvang - men av den erkjennelse at du tross all synd og skrøpelighet er elsket av Gud med en evig kjærlighet. En kjærlighet som åpenbares for oss ved Jesus Guds Sønn og Guds lam på korsets tre, i ditt sted!