Tilbake            
                                               6 søndag i påsketiden

 

 

 

 

 

Bønn og den gylne regel

Matt 7:7 - 12

   7 Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere. 8 For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for. 9 Eller er det vel et menneske iblant dere som vil gi sin sønn en stein når han ber om brød, 10 eller gi ham en orm når han ber om en fisk? 11 Når da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da deres* Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber Ham! 12 Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! For dette er loven og profetene.
*eders
.
 

   Det er verd å merke seg tittelen som er satt over denne teksten. Det er ikke noe galt ved den i seg selv - den uttrykker noe av det vi møter i teksten, men det er mer det vi kan kalle dreiningen. Visst handler det om vår bønn, og visst beskrives den såkalte gylne regel, som da holdes frem som noe vi skal leve etter, og da kan vi vel si oss fornøyd, når det nå ikke er sagt noe direkte galt! Svært mange mennesker slår seg til ro med denne type forkynnelse, nettopp fordi det ikke er sagt noe direkte galt, og ser da ikke det viktigste i teksten - nemlig vitnesbyrdet om Gud. Og også vitnesbyrdet om mennesket.
   Det store i teksten her er altså ikke vår bønn, men at Gud er slik at Han hører og tar imot bønner fra den som per Hans egen definisjon er ond. «Når da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver ...» (v.11).
   Hørte du virkelig dette? Dette sier altså Jesus når Han skal tale sant om meg - og det gjør Han da, Han som er Sannheten!: Du er ond!
   Hvorfor synder jeg? Fordi jeg er ond! Hvorfor elsker jeg ikke mine medmennesker som jeg burde? Fordi jeg er ond! Hvorfor elsker jeg ikke Gud som jeg burde? Fordi jeg er ond! Hvorfor lever jeg ikke fullkomment etter den gylne regel? Fordi jeg er ond!
   Vi mennesker vil ikke uten videre være med på dette. Vi liker å tenke og tro at det er da noe godt i oss. Vi kaller oss kristen - med andre ord ektefødte barn av sannheten, men er altså ikke ennå blitt enig med Paulus i hans utsagn: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» (Rom 7:18).
   Det var mer enn en anelse for Paulus: Dette vet jeg, skriver han. Så er det også han som skriver så klart til oss om lovens hensikt og mål med oss. Vi leser i Rom 7:12-14: «Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt. Har da altså det som er godt, voldt meg døden? Langt derifra! Men synden gjorde det, for at den skulle vise seg som synd, ved at den benyttet det som er godt, til å føre død over meg. Ved budet skulle synden bli overmåte syndig. For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden.»
   «Ved budet skulle synden bli overmåte syndig. For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden.» Er det et godt menneske som beskrives her? Nei, det er jo et ondt! Dette mennesket frelste Gud ved at Han selv tok hans plass på korsets tre, og utvalgte ham i tillegg til å bli en apostel til hedningenes frelse. Se, nå begynner vi å se Gud!
   Jeg som altså i meg selv er ond - det vi i daglig kristen tale kaller en synder - jeg skal få lov til å leve i den fullkomne frihet Kristus har kjøpt meg med sitt eget blod, og i tillegg få lov til å stå i en tjeneste for Ham. Da er nåden blitt nåde! Ikke en lønn for noe jeg er eller har gjort, men noe jeg får på grunn av noe en annen har gjort.

   Fordi så mange aldri er blitt enige med Gud om deres egen sanne tilstand innfor Gud, har de heller aldri sett inn i det sanne Guds evangelium. Så går de der og strever mer og mindre med sitt eget kristenliv og ser ikke at de treller på en vei som aldri kan føre dem til himmel og salighet, men tvert imot har stø kurs mot fortapelsen.
   Noen er fornøyd med å leve her - det går da så tålelig, og selvfølgelig er jeg en kristen! Skulle nå ønske jeg hadde det mer slik og slik, og hadde noe mer av dette og hint, men en kristen er jeg nå da. For noen blir dette som de synes å mangle så preserende etter hvert, at de begynner å søke til steder og bevegelser som lover bot på dette, og ender gjerne i en enda verre situasjon - det som kalles opplevelsestrelldom. De ender opp med fokus på kristenlivet i seg. Det er det som skjer der som blir det avgjørende for dem. Ut i fra det har de sin eventuelle frimodighet eller også mangel på den, alt ettersom det lykkes eller ikke.
   Andre går bare i det stille og lider. Tør ikke snakke med noen om det, for det er så ille. Det er umulig for meg å tro meg som en kristen, en som faller så ofte som jeg gjør, og er så full av synd ikke minst i tankelivet - det er likesom infisert av det onde. Nei, noen kristen våger jeg ikke å kalle meg!
   Hør du! Kristendom er syndenes forlatelse! Det som er deg til frelse er ikke hva som skjer i deg, men hva som skjedde med Jesus! Det er din tilflukt til Ham, det Guds lam, som gjør deg til en fullkommen skapning for Gud, og ikke en utbedring av dine eventuelle mangler. Den troende er fullkommen i Kristus!

E.K.

   Du har vel hørt sangen: «Hvor salig er den lille flokk som Jesus kjennes ved! I Ham, sin Frelser, har den nok nå og i evighet?» I Ham har den nok! Har du det? Ja, det sier iallfall Guds ord. Og det burde vel være nok for deg?

   Det Jesus altså sier her i teksten med andre ord, er at Gud tar imot den onde som vender seg til Ham. Det onde i meg, det er jo det som blir det verste for meg, der jeg vandrer i dette fullkomne lyset. Og enda verre blir jo dette idet det begynner å gå opp for meg i sin fulle bredde, at jeg heller ikke kan gjøre noe for å bedre dette - og enda mer, at heller ikke Gud kan gjøre noe for å bedre dette! Du skal få et Guds ord på det fra Jer 17:9: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?» Det kan ikke leges! Derfor står det bare én mulighet tilbake - Guds evangelium, Guds nåde, syndenes forlatelse!
   Så peker Jesus på sin Far i himmelen idet Han også peker på oss: «Når da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber Ham!» (v.11).

   Ja men, det er vel først når de ikke er onde lenger, men har omvendt seg og blitt gode? Ja, det er mye tanken som er ute og går. Men hør nå hva slags folk Herren kaller til oppgjør: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (Jes 1:18).
   Som purpur og skarlagen - det er det vi gjerne kaller blodrøde synder. Det kan altså ikke bli verre! Disse skal bli hvite som snø og ull.
   Å gå i rette med Gud har ikke som mål at vi skal bli enige med Ham om at vi er da ikke så verst allikevel - så vi kan leve med Ham, men å bli enige med Ham om hvordan det virkelig står til med oss, så Han kan få rense oss i sitt dyrebare blod - så vi kan leve med Ham.

   «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere. 8 For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for.» (v.7-8).
   Dette peker hen på Ham vi oppfordres til å be til - ja, denne beskrivelse av Hans vilje til å høre og gi er i seg selv oppfordringen til å be. Vi fokuseres gjerne helst på vår bønn fremfor Ham vi er kalt til å be til. Håper du ser forskjellen her. Og dette Jesus da sier om at når vi som er onde vet å gi våre barn gode gaver, hvor meget mer da vår Far i himmelen - det er en forsikring til oss. Han peker altså på sin Far for at vi skal forstå hvem og hvordan Han er overfor den som kommer til Ham.

   Det var også bare dette jeg ønsket å henlede din oppmerksomhet på med tanke på overskriften - hva vi vektlegger. Det sier nemlig mye om oss - om vår åndelige tilstand.

   «Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! For dette er loven og profetene.» (v.12).
   Det er jo dette du ikke gjør! Tenk bare på alle dem også i denne bygda du kunne ha gjort vel imot, om du var opptatt av det! Men nå sier Rom 3:21-22: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbaret uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror.»
   Vi som har tatt vår tilflukt til den Herre Jesus skal ikke dømmes etter hvor vidt vi har oppfylt noen lov, eller gjort noen bestemt gjerning - vi har allerede tatt dommen og nettopp derfor tatt vår tilflukt til frelseren.
   Men Guds vilje om hvordan Han ønsker at vi skal te oss overfor våre medmennesker, den kjenner vi av slike ord. Men dommen, den tok Jesus for oss!