Fastelavnssøndag

   Det er en meget sterk tekst dette.
   Tanken i kristen sammenheng - også i dag - er jo gjerne denne at Jesus skal gi deg så mye mer i tillegg til det du allerede har. Han skal høyne ditt liv, og altså bringe det opp på et høyere og bedre nivå. Men her ser vi igjen, at det Jesus har å gi, og som Han sendt av sin Far, kom til verden for å bringe oss, ikke er noe i tillegg til det vi alt har, men noe i stedet for.
   Dette har vi mennesker så vanskelig for å forstå, fordi vi har del i fallets frukt. Derfor blander vi inn vårt eget i det som kun er av Gud og kun er i Gud. Vi vender naturlig blikket mot oss selv, og venter oss altså noe derfra - om ikke fra oss selv, så iallfall noe av Gud i oss, i stedet for å få vendt blikket ene og alene på Jesus, når det gjelder dette.

Den som vil berge sitt liv - med andre ord, sitt eget - han skal følgelig miste det. Alt er da tapt, mens den som forkaster det, ja, hater det - så sterkt uttrykker Jesus det her - han skal bevare det til evig liv.

   V.24. Her taler jo Jesus først og fremst om seg selv og sin egen gjerning, men som vi ser av resten av teksten, så gjelder det jo også i høyeste grad dem som vil følge Ham - eller tjene Ham - som det står her.
   Og så sier Han da noe bestemt om tjenesten her som vi skal merke oss: «Den som vil tjene meg, han må følge meg.» (v.26a). Dette synes man gjerne er et liketil og greit utsagn, og så hopper man lett videre. Men stans nå opp for hva Jesus egentlig sier: Ikke hit og dit fokusert på gjerningen eller gjerningene, men på Ham. «Han må følge meg!» Ser du dette nå?
   Og da - når dette altså er situasjonen - sier Han: «Der jeg er, der skal også min tjener være.» (v.26b). Altså er den sanne tjener ikke en som løper hit og dit fokusert på gjerninger, men en som er der hvor Jesus er - en som holder seg nær til Ham.
   Jesus konstaterer rett og slett et faktum her. - Slik vil det være! Denne tjener virker Jesus gjennom. Og han - eller henne - blir følgelig til gagn for andre både åndelig og timelig, og i særdeleshet for sine medvandrere på den smale vei til kilden.

   Men det er jo ingen av oss som gjør dette så lenge vi har liv i oss selv - så lenge vi har noe eget å fare med.
   Sett at du hadde en alvorlig lungesykdom slik at du var avhengig av en oksygenflaske - da kunne du ikke fly fra den flasken og ut på egenhånd, fordi ditt liv var avhengig av den - du kan si du hadde liv i den.
   Et noe haltende bilde dette, men det kan allikevel dreie blikket vårt inn på det rette. Det er nemlig en sann kristens stilling, at han ikke lenger har noe eget liv, men har gått fallitt på det og ser at alt det som kommer fra hans eget hjerte fører til død.
   Derfor har han også fått livet i en annen og er - nettopp som Jesus sier det her - der hvor Jesus er. For Jesus er nå hans liv. Jesu død er hans død, Jesu liv er hans liv, Jesu gjerning er hans gjerning, Jesu bønn er hans bønn osv. Alt Hans er blitt mitt - og hør du - for det er Guds eget ord - alt ditt er blitt Hans. Alt det som fordømmer, anklager og engster deg nå - Han tok det med seg opp på korsets tre, og la det så i graven der det rettelig hører hjemme - for syndens lønn er døden. (Rom 6:23). - Ingen kan nå med rette hente det opp derifra igjen. Hør! Du har Herren med deg i dette at du hevder din synd lagt i grav!
   Du skjønner at den synd du har - den, og nettopp den - er det en som allerede er død for. Derfor står det i Hebreerbrevet om denne Jesu død, at det er «en død til forløsning fra overtredelsene (de med vilje og full bevissthet gjorte synder) under den første pakt.» - De som Mose lov ikke kunne hjelpe oss av med: «Derfor skal dere vite, brødre, at ved Ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i Ham enhver som tror.» (Apg 13:38-39).
   «Der i den grav i haven, Der er min synd begraven,» som det heter i sangen. Merk deg det lille ordet - der - som sier alt i denne sammenheng.
   Vi vandrer ifølge apostelen ikke i beskuelsens, men i troens rike. (2 Kor 5:7). Og hva er troen fokusert på? På sitt opphav - Ordet - Jesus!

   Og så sier Han: «Om noen tjener meg - altså, om noen holder seg til meg - ham skal Faderen ære.» (v.26).

    V.27. Hva sier du når ordet har dømt deg «nord og ned?» Frels meg fra dette? Gud, hjelp meg å bygge opp igjen det som nå er brutt ned og avslørt som ubrukelig! Mange, mange gjør nettopp det - uten å være seg bevisst hva de da ber om, og gjør - og berger dermed sitt eget. Men hva er så vunnet ved det? Det var jo nettopp det du i Ordets lys så var fordømt! Det du da ser som en vinning, fremstiller Ordet for deg som din død. Ja, det er sannhet Jesus her forkynner, og Han forkynner deg nå like ut hva som blir til din død, og hva som blir deg til liv.
   Kan hende du skulle «legge øret» noe mer til denne teksten da?
   Nei, derfor er jeg kommet til denne time; for at jeg skulle få flytte - i hast! - over på en annen grunn, det vil si, få mitt alt i Jesus. Far, herliggjør ditt navn, ber Han. (v.28a). Ikke vårt navn.

«Da kom det en røst fra himmelen: Jeg har herliggjort det ... Folkemengden som stod der og hørte det, sa da at det hadde tordnet. Andre sa: En engel talte til Ham.» (v.28b-29).
   De «stod der og hørte det,» står det, men hva hørte de? Hvordan er det ikke også når Herren har talt i et møte? Synes du ikke du kjenner dette igjen? Noen sier det ene, og andre sier noe annet, men «Jesus svarte og sa: Ikke for min skyld kom denne røsten, men for deres skyld.» (v.30).
   Her hører du Ham som vil at du skal komme til tro, og bli frelst ved Ham! For din skyld har Han talt i møtet! - Er ikke det stort nok for deg da? Og så går så mange ut, og sier så: Hva var dette? De forsto ikke at Guds tale er Jesus! Jesus er Guds ord til oss!
   Du spør menneske: Gud, hvem er du? - Hvordan er du? og lignende. Og så åpner Han sin munn og ut kommer Jesus. Ser du dette? Han er gudsåpenbaringen med andre ord. Ved Ham gir Gud seg til kjenne for oss. For din skyld har Han talt dette Ordet!

   «Nå holdes dom over denne verden.» (v.31a). Hvordan? Ved at Han ble verden (2 Kor 5:21), og tok på seg dommen som fulgte av det. Og derved var djevelens makt over oss brutt. I 2 Kor 5:21, leser vi: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.»
Du ser, Han ble oss, for at vi skal bli som Ham - det vil si, uten synd, rettferdig for Gud. Det er hva du er - ikke i deg, men i Ham!
   «Nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» (v.31b-32).
   Nå har han ikke lenger noen makt over deg - ikke lenger noen rett på deg - for din synd er sonet. Hva han så anklager deg for, kan du sende ham videre til Jesus med. Slik at Luther sier om dette: «Et Guds ord kan ham binde.» Hvilket ord? Ordet om Golgata, der du sonet din synd i Ham.

   «Dette sa Han for å gi til kjenne hva slags død Han skulle dø.» (v.33). Hva slags død ... Han skulle opphøyes - henges høyt opp så alle kunne se Ham og bli frelst fra døden, likesom israelittene i ørkenen ble det ved å se på kobberslangen som Moses hadde smidd, på Herrens befaling, og hengt opp på en lang stang foran deres øyne, så de kunne se den. (4 Mos 21).
   Se den - for det var i den de hadde livet og frelsen - ikke i seg selv! - Ikke i at de var israelitter! - Ikke i at de var et utvalgt folk! Men i kobberslangen (Jesus) som hang der fremme!
   Rop det ut!

Har du fått løftet blikket opp til Ham? I Ham har også du liv, sier Herren, og ikke i din kristendomsutøvelse - hva du er eller gjør - med mindre du kan si: «Min kristendom er Jesus!»

«Hans banner over meg er kjærlighet,» sier Skriften, i Høys 2:4. Og nå ser du vel banneret?