Såkornet og sennepsfrøet

Mrk. 4, 26 - 34

   26. Og Han sa: Med Guds rike er det som når en mann kaster såkornet i jorden. 27. Han sover og står opp, natt og dag, og kornet spirer og vokser seg høyt - hvordan det går til, vet han ikke. 28. Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset. 29. Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, for høsten er kommet. 30. Han sa: Hva skal vi ligne Guds rike med? Hva lignelse skal vi bruke om det? 31. Det er som sennepsfrøet. Når det blir sådd i jorden, er det mindre enn noe annet frø på jorden. 32. Og når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster. Det skyter store grener, slik at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det. 33. I mange slike lignelser talte Han Ordet til dem, så mye de var i stand til å høre. 34. Uten lignelser talte Han ikke til dem. Men når Han var alene med sine egne disipler, utla Han for dem alt sammen.

   «Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn.» (Rom. 9, 16). Dette er en tekst som ikke gir rom for misforståelse eller tolkning - den taler like ut så selv et barn kan forstå det. Men hvor mange tror det? Og da spørres det: Hvor mange tror det av de troende? Det oppdager du meget snart om du holder det frem akkurat som det står, at det møter den motstand som alt åndelig møter, fra kjødet. Dette blir bare for ubegripelig. Det må da bero noe på oss og vår vilje også! Ikke helt og fullt, å nei, ikke mye engang, men noe - litt!
   Og så svarer altså Guds ord et klart: Nei! Overhodet ikke noe. «Av seg selv bærer jorden grøde» (v.28), det vil si at kornet selv spirer i jorden, bryter frem og får den form Gud har lagt ned i det å få.
   Her gjelder Jesu ord fullt ut: «..og jeg vil gi dere hvile!» (Mt. 11,28). Med dette skal du slippe selv å streve.
   Hold deg nær til meg! Bli i meg! Bli i min kjærlighet! Bli i mitt ord! Bli i det du hørte fra begynnelsen! o.l., taler Guds ord om dette. Det er altså ikke noe videre strev, noen spesielle «metoder» som nå skal til for å få det til å vokse, men rett og slett å forbli i det frigjørende budskap du hørte til frelse - at «Jesus gjelder i ditt sted for den hvite trone.»

   Ja, hvordan skal noen kunne sette opp «program» og «metoder» for dette? - For det er det da virkelig mange som gjør. Kan hende du også er innfanget av slikt. Da må du høre Jesu ord her, og tro det som det står: «Hvordan det går til vet han ikke.» (v.27b). Hvordan skulle han da kunne sette opp noe program? Nei, han stoler rett og slett på de krefter Gud har lagt ned, både i jorden og i frøet.
   Og den «gode jord» her er ikke den sterke, rakryggede, oppegående og pågående, men «den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord.» (Jes. 66,2). Der Guds ord har vært virksomt og vendt opp ned på alt vårt - så jeg ikke lenger stoler på mitt eget, men holder meg til det som er av Ham. Det vil si regner med det.
   Har du sett et jorde der det ligger tilgrodd - ja overgrodd, før bonden setter plogen i jorden, og så hvordan det ser ut etterpå? Er det noen forskjell å spore? Slik er det også i det menneskes hjerte, hvor Guds ord har gjort sin gjerning. Alt er blitt vendt opp ned. En må nettopp si som Jesus viser oss det her: «Hvordan det går til, vet han ikke» (v.27b).

   Nå er jorden klar til å ta imot det gode ord, for nå er det mulighet for at det kan få spire og vokse.
   Og en ting til her som er verd å merke seg - det er bare så lenge jorden forblir slik at dette liv (korn) kan være der. Vokser det igjen til av vårt eget så dør det hen. Derfor må vi forbli som barn overfor dette mysterium og dermed hengitt til Herren. Stol på Ham! Legg din vei i Hans hånd! Det er Skriftens oppfordring til oss - og dette skjer kun der hvor vi er gått fallitt på vårt eget - og forblir i den erkjennelse! Vårt eget er og forblir et konkursbo. Det er mynt som ikke er, og heller aldri vil bli gangbar i denne sammenheng. Det er satt aldeles til sides og utestengt - Ikke noe mindre nå når du har vært en kristen 1 år, 10 år eller 50 år - enn det var på selve fallets dag!

   Kain og Judas rømte bort fra Herren da dette hadde skjedd - det ble for tungt for dem å bære - at de hadde spilt fallitt. Med dette kunne de ikke leve i lyset, og rømte derfor inn i mørket.
   I dag er det også mange som rømmer inn i mørket i møte med denne fallitten - inn i et åndelig mørke! For man makter ikke å bøye seg for dette faktiske forholdet - denne sannhet. Det blir for tungt! Det er jo å dø!
   Så rømmer man inn i en særlig åndelighet. Redningen blir ikke Jesus Kristus og Ham korsfestet i denne situasjonen, men en særlig åndelighet hvor man faktisk tror at man er passert dette for dem så forsmedelige stadium. Jesus har bare vært den - og er fremdeles bare den - som har hjulpet dem til å bli noe annet enn hva de faktisk er - nemlig helt og holdent fortapte, hjelpeløse syndere!
   Det som er målet både for tid og evighet for den sanne troende - nemlig livssamfunnet med Jesus, og det å få vokse i det - i det og ikke bort fra det - det har de lagt bak seg! Det er likesom bare med, men altså som et tilbakelagt stadium - og slett ikke selve målet!
   Men det er igjen bare kjødet som har funnet en vei det kan overleve på.
   Det er iallfall én ting du må stanse opp for: Er Jesus mål eller middel for deg?
   Peter derimot håpet på Herrens miskunn midt i sin fallitt, og fant frem til oppreisning og frelse.

   Det er så mye som er anstøtelig for det naturlige, kjødelige, menneske når det er tale om Guds rike og hvordan ting går til der. Det følger ikke våre naturlige tankebaner, og ikke vårt tykke. Hør bare hva Jesus sier om Guds rike her: «Det er som sennepsfrøet. Når det blir sådd i jorden, er det mindre enn noe annet frø på jorden.» (v.31).
   Hvem kan ha noen tro på slikt? Dersom du holder det i hånden, og aldri før har sett resultatet av det, hvordan kan du tro at det skal bli en hagevekst på størrelse med et tre ut av dette? Det er ikke bare lite, men mindre enn alt annet! Alt som kan gi noen tro ved hva øyet ser er altså fjernet. Man må ha tro til Ham som står bak frøet - den usynlige - som har lagt sitt «program» ned i det. Noe annet får du da ikke i Jesu tale til oss i teksten i dag heller - du må rett og slett tro at dette er sant, og gi deg det i vold.
   Slik var det jo også da du kom til - cellen som ble deg, hadde «programmet» i seg fra begynnelsen av - du trengte bare de rette vekstvilkår, og rett næring. Vår næring (manna) er «brødet i fra himmelen» (Joh. 6, 32-35) - Jesus Kristus selv, gitt oss til liv og salighet.

   Tenk på alle ismene i verden som har skyte opp og blitt store - noen av dem har dekt - og dekker fremdeles - store deler av verden. Men hva har fulgt i deres kjølvann - også der hvor kristendommen er blitt gjort til en isme (det skjer så snart vi «vet hvordan det går til») ? En trenger ikke engang besvare spørsmålet, for enhver vet svaret, men hør hva Jesus sier om Guds rike her: «Himmelens fugler bygger rede i skyggen av det.» (v.32). Det blir til liv! Det blir et sted hvor man kan leve og bo.
   «Den som sitter i Den Høyestes ly, som bor i Den allmektiges skygge, han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til.» (Slm. 91,1-2).
   Her har frøet spiret frem! Gud er nemlig ikke en man går ut og gjør storverk for - det har vi ikke forstand på - men en som man tar sin tilflukt til. Og det er også bare slike Han nå og da bruker til storverk. Han er nemlig den som gjør det, når og hvor Han vil, som vil leste i ordet fra Rom. 9,16.

   La oss også ta med et ord fra Skriften som leder i samme retning: «Han har ingen glede av hestens styrke, Han har ikke behag i mannens ben. Herren har behag i dem som frykter Ham, som venter på Hans miskunn.» (Slm. 147,10-11).

   «Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke.» (Mt. 23,37).

   «I mange slike lignelser talte Han Ordet til dem, så mye de var i stand til å høre.» (v.33). Jesus viser et hensyn her, som enhver lekpredikant kan ta lærdom av: «-  så mye de var i stand til å høre.» En kan snart komme til å mase ut tilhørerene med lange prekener. Ting man bruker en time på å si, som kunne vært sagt på halve tiden, om man ikke absolutt skulle ha med seg så mye hver gang. Det er en grense for hvor mye en er i stand til å høre.

   «Uten lignelser talte Han ikke til dem. Men når Han var alene med sine egne disipler, utla Han for dem alt sammen.» (v.34). En velsignet åpenbaring her til slutt - hvor en kommer i hu ordet fra Slm. 25,14: «Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter Ham, og Hans pakt skal bli dem kunngjort.» Og fra Amos 3,7: «For Herren Herren gjør ikke noe uten at Han har åpenbaret sine skjulte råd for sine tjenere profetene.» Og som Jesus sier det like ut i Mt. 13,11: «Fordi dere er det gitt å få kjenne himlenes rikes hemmeligheter, men dem er det ikke gitt.»
   Derfor søk Ham i dag, for som Peter skriver i 2 Pet. 1,16, sier også vi som har opplevd møtet med Jesus i Ordet: «For det var ikke kløktig uttenkte eventyr vi fulgte, da vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi hadde vært øyenvitner til Hans storhet.» Om ikke med våre legemlige øyne som disiplene, så åpnet Han oss et åndelig øye, til å se Ham.

   Av nåde alt jeg får
Hos Gud fra først til sist
Av nåde leges mine sår
Av legen Jesus Krist!

E.K.