Samefolkets dag

V. 34. Saddukeerne var et parti i Israel som blant annet lærte at det ikke var noen oppstandelse fra de døde. De var hva man kunne kalle den tids liberale teologer. Og så nettopp ved bruk av Guds ord, som de mente seg å ha godt innblikk i (de hadde jo utviklet sin egen lære!), setter Jesus dem ettertrykkelig fast, og viser at de farer vill, og fører vill enhver som kommer under innflytelse av deres lære. Tenk ikke at dette med lære er uvesentlig!

   Når Han nå har stoppet munnen på disse, er straks nye «ulver» klare til angrep. «Fariseerne samlet seg om Ham.» (v.34b). Og en lovlærd fristet Ham og sa. En lovlærd. Lærdommen, og den var stor og omfattende hos en lovlærd, hadde tydeligvis ikke hatt noen gunstig virkning. Her var ingen sinnsforandring å spore. For forut for sinnsforandring går et knust hjerte, et sorgfullt hjerte, og ikke kunnskap alene.

   «Mester,» sier han. Han mente så visst ikke at Jesus var noen Mester. Hvorfor sier han det så? Jo, fordi det kunne være med å tjene de onde hensikter han hadde med spørsmålet.
   Det må du også regne med som vil følge Jesus. De kan rose deg, nettopp for å åpne vei for det som skal felle deg, i neste omgang!

   Ser du hvordan det midt i denne egenrettferdighet, streben etter rettferdighet, avdekkes urettferdighet, løgn og hykleri?

   Slik er det ikke bare med fariseerne og de skriftlærde, men med ethvert menneske som forsøker å fremstille seg selv som noe annet enn hva det i virkeligheten er. Med oss alle!
   Sannheten blir tidsnok åpenbart. Hele verden er fylt av dette gjøgleriet. Sannheten holdes nede i urettferdighet, som det sår skrevet, og Guds dom hviler over det menneske som gjør dette! (Rom 1:18).
   V 37 - 40. Etter dette taler Jesus videre og kommer med et eget spørsmål til dem. Det kommer altså ikke noen kommentar fra den lovlærde, på Hans svar. Han stoppet altså ikke bare munnen på saddukeerne, men med denne utleggelsen av det 1 bud, stanset Han også fariseernes munn.

   Fordi de kjente loven etter dens bokstav, var de meget nøye med de enkelte bud - det er fariseeren i mitt og ditt hjerte også, når han får utfolde seg - men de var fremmede for lovens ånd.

   Nå er bokstav og Ånd satt opp imot hinannen i Skriften - det første, bokstav, er loven, og det annet, Ånd, er evangeliet. Og det er selvsagt rett, men Paulus skriver også i Rom 7:14, at loven er åndelig. Og det er den lovens ånd, Jesus her åpenbarer. Og da blir den lovlærde stum! «For at hver munn skal lukkes og hele verden stå skyldig for Gud,» sier Skriften om lovens gjerning.

   La oss stanse her for et konkret eksempel. Vi leser i 1 Tim 3:2-3: «En tilsynsmann må altså være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, ha god oppførsel, være gjestfri og være i stand til å undervise. Han må ikke være henfallen til vin, ikke brutal, ikke grådig etter urettmessig vinning, men mild, ikke stridslysten, ikke pengekjær.»

   I sin ytre bokstav er jo dette greit nok, men la oss nå bare stanse for en av disse ting: «Én kvinnes mann.» Ja, kanskje er du selv i ekteskapet, og dette synes da ikke som noe problem. Da lever du vel i samsvar med loven i den saken? Men så har Jesus utlagt dette for oss, og sier: Den som bare ser på en kvinne for å begjære henne, ham tilregnes synden hor, som om han helt og fullt skulle ha falt i den. (Matt 5:28).
   Ja, for Gud som ser til hjertet, er det nettopp hva som har skjedd. Da er du ikke lenger én kvinnes mann. Da ser du, at når vi får se det åndelige innholdet bak bokstaven, blir det nød - vi blir syndere for Gud, og det igjen får drive oss inn i evangeliets nåde. Det blir tuktemesteren til Kristus. Og da er jeg en god tilsynsmann! Da blir jeg heller ikke slurvete i disse ytre ting Paulus formaner til.
   Men det var jo selvsagt også en konkret formaning - en tilsynsmann skulle ikke ha flere hustruer.

   Men tenk deg nå en forstander som kan se på seg selv og si: Alt ved meg stemmer med apostelens formaninger, det er slik jeg er! Jeg er på det grunnlag en god forstander! Gud bevare oss fra å bli utsatt for slike!

   Paulus var i sin tid slik. I rettferdighet etter loven, ulastelig. Det var også da han forfulgte de troende. Det ytre menneske stemte med det ytre ord, men da budet ble levende, vitner han siden, da ble han også en synder for Gud. Da var det det indre mennesket, hjertet, som ble satt på tiltalebenken.
   Gjør loven, ikke i vinnings hensikt, for din egen fordels skyld, for lønn, men av kjærlighet til Gud, og til din neste.

   Da så nok også den lovlærde, at dersom dette er lovens bud - at jeg må eie, ja være av en slik ånd, for å oppfylle det, da er jeg jo bare en elendig synder, jeg som alle de andre som aldri har brydd seg om å holde loven. Ja, ikke bedre stilt enn tolleren og skjøgen, men heller verre, for de står nå på nullpunktet i forhold til Guds bud, jeg derimot må tilbake til det. Jeg har tatt meg til noe som ikke tilkommer meg. Jeg har bedratt meg selv og andre.

   Ja, her møtte den lovlærde sin overmann, Jesu visdom, Han som hadde gitt loven, og som hadde fulgt mennesket og kjente det like fra fallets dag av.
   Hvilken frekkhet er i grunnen ikke egenrettferdigheten? Og den sitter dypt forankret i vårt hjerte, i vår natur. Selvrettferdiggjørelsens ånd var det som inntok mennesket på fallets dag. (Se 1 Mos 3:9-13). Den egentlige frukt fra fallets dag.
   Hvilket skuespill, denne verden bedriver!

   Det er betenkelig når de «troende» taler mer om moral enn om Jesus, skjønt enhver sann troende forferdes når umoralen blir stor. For han ser at all synd er synd imot Gud.

   Her viser Jesus oss hva hele loven og profetene hviler på - Gudskjærlighet, det vil si, kjærlighet til Gud - og nestekjærlighet. Da ser vi også at verden virkelig er gjennomtrukket av synd som en svamp i vann! Hvordan alle, som altså skulle tjene hverandre, i stedet utnytter hverandre. Du skal jo tjene din neste og det fordi du elsker! Men andre mennesker sees bare på som en mulighet til å skaffe seg selv fordeler. Økonomisk, og tenk bare på dette med pornografi og hor i dag. Det kalles kjærlighet og å elske!
   Slik tenker verden i sitt dype fall. Guds ord åpenbarer det stikk motsatte. Det er mangel på nestekjærlighet som gjør dette mulig, og som er den egentlige årsak til at dette ikke tøyles, og at mennesker bruker hverandre på denne måten.

   Når menneskets egenskaper på dette viset blir åpenbart, da blir det desto frykteligere når du får se det på den bakgrunn, at denne skapningen i opphavet var en guddommelig skapning, som eide Guds bilde i all sin klarhet.

Men mennesket benekter sitt opphav, og i stedet sier det: «Vi er jo bare mennesker!» - for å forsvare sin stilling. For dersom det erkjente sitt opphav, måtte det nødvendigvis også erkjenne sitt dype fall.

E.K.

   Her i teksten er det altså en lovlærd som blir avkledd sin egenrettferdighet, sin egen innbilte fromhet. Og det er lovens ord (ånd) som gjør det. Nettopp denne loven (Moses) som de satte sin lit til som Jesus sier: «Og ser ikke at den vitner om meg.»
   Ja, den som tar imot lovens ord og ånd, han vil snart innse at han er i behov av en annen rettferdighet enn den han selv kan få til.

   Denne lovens rettferdighet, Guds rettferdighet, som Moses vitner om, det er Jesus Kristus gitt deg som gave i evangeliets ord. Denne lovens rettferdighet er ikke en annen rettferdighet enn evangeliets rettferdighet, men i lovens ord kreves denne rettferdighet av deg, mens i evangeliets ord gis den deg som gave. Som vi kan lese det i Rom 3:21: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbaret uten loven.» Det er Guds rettferdighet!

   Det ble nok en mørk stund, en mørk dag, for den lovlærde dette. Kanskje et langt liv var gått, og utdannelsen viste seg bare å ha ført ham i motsatt retning i forhold til det mål han hadde satt seg, nemlig å bli rettferdig for Gud, og få eie Hans yndest. Men det ble også hans mulighet til erkjennelse av sannheten, og dermed også muligheten til frelse. Om dette skjedde, eller om han forherdet seg til Kristushat, står det ikke noe om, men vi vet at for de fleste i Israel ble det slik - Kristushat. Like til i dag har de ventet på en annen. For de fleste gjennom historien ble det slik, og for de fleste i dag går det slik: «- kan ikke Gud gi oss en annen, gjøre det på en annen måte?»

   Det er i følge Skriften en liten hjord som når himmel og salighet. Og i likhet med Israels land og folk, blir denne lille hjord mer og mer gjenstand for den ugudelige verdens hat og forfølgelse.

   Den religiøse flokk råder verden med, de er jo egentlig av samme ånd, selv de konservative av dem, slike som fariseerne og de skriftlærde i sin tid. De var konservative, og i dag ville de uten tvil blitt betegnet som pietister. Men den lille flokk råder verden ikke med. Den går i en motsatt uforståelig retning av verden både i liv og lære, og blir således til dom over verdens vis og ånd, som Noa da han bygde arken, og dermed forkynte Guds dom over den verden som hadde forlatt Ham.

   Du, når de kommer inn i ditt hjem, ditt liv, finner de da verdens eller Jesu Ånd? Trenger du å vende deg til Ham som har kjøpt deg så dyrt, og bekjenne dine synder? Han venter! Som Faderen i beretningen om den bortkomne sønn venter Han på deg! Det er hva Jesus vil ha sagt deg! «Du bortkomne får som i ørkenen for vill, kom hit til meg!»

   Du ser alle de veier Israel for vill på, og hele tiden lyder kallet i fra Herren: «Kom til meg!» «Hør meg så skal du leve!» Jesus har noe å si deg! Som Han sto i flokken av tollere og syndere, og så dem renset i sitt eget blod, slik ser Han også deg. De trette, de nedtyngede, de som hadde ondt, som var åndelig lei av den byrden Satan hadde lagt på dem, nemlig synden.

   Her vandret de lovlærde blinde. Synden, Gudsfienskapet i deres eget hjerte var dem ikke åpenbart, og derfor heller ingen byrde de måtte få legge av. De blinde veiledere for blinde. De så verken Frelseren eller sitt eget frelsesbehov.

   Du som sliter i syndelenkene og ikke kommer fri - du ser! Du ser mer enn disse, du ser ditt frelsesbehov. Din Frelser er kommet vitner ordet: «Sønn - datter, dine synder er deg forlatt.»

   Videre stiller Jesus dem et spørsmål som viser at med all deres lærdom, så kjente de ikke gudsfryktens hemmelighet. Gud ble menneske! (v.41-46).
   Davids Herre ble menneske i Davids slekt. Her sto de ansikt til ansikt med himmelens Herre, lovens giver. Han som loven og profetene vitnet om. De talte med Ham, de hørte og de så Ham, uten å høre og se Ham. På samme måte som de ikke så bak lovens bokstav og erkjente dens vesen, det er nemlig et møte med den Hellige Gud, slik så de heller ikke bak Jesu ytre menneskelige skikkelse og erkjente hvem Han i virkeligheten var. Slik refser Jesus dem: «Dere blinde veiledere for blinde.»

   Dette som altså David vitner i Ånden, og som Jesus her viser til, er at Gud ble en av oss (Immanuel). Han delte kår med oss på alle vis, men allikevel med den store forskjell, i synd ble Han oss ikke lik! Den ble tilregnet, lagt på, Ham! Dermed var det vår synd som ble Hans.

   Han var et menneske, slik det skulle være for Gud - for oss! Gå ikke forbi dette - for oss! Ellers ser du bare loven også i Jesus, og et evinnelig strev etter å bli Ham lik. Men kristendom er ikke noe jeg skal oppfylle, det er noe jeg får være i. Han er det for oss, fremdeles og til evig tid, en stedfortreder i liv og død. Vårt liv, vår død! Han er synderens og den ugudeliges rettferdighet. Guds rettferdighet! Han er Guds rettferdighet for den som ikke har gjerninger. Men dette sees ikke uten Den Hellige Ånd, som ofte blir holdt på avstand av vårt forsvar for oss selv.

   Men synder, hør! Det Han er, det er Han for syndere! Du kjenner på dette at livet ikke stemmer, følelsene blir ikke de rette og lignende. Når noen sier: «Er det ikke herlig å være frelst?» Da prøver du å være med, men hjertet henger likesom igjen. «Hjertet var nær ved å briste, men det var det ingen som visste,» heter det i en sang. Humøret er ofte dårlig, sur og gretten, du som skulle være et glad og lyst Guds barn, snill og vennlig mot alle! Ulyst til å lese Guds ord, ulyst til bønn, og dette som jo skulle være de kristnes glede! Du som skulle elske Gud og din neste, du elsker jo bare deg selv og dine egne interesser! Og disse ting som du ser hos deg selv gjør det tungt for deg. Kan dette være å være en kristen?

   Hør du, det er noe ved deg, forstår du, som aldri blir kristent, nemlig kjødet. Derfor er kristendom syndenes forlatelse! Det er slik du skal få tro på Jesus. Uten en eneste god gjerning rettferdiggjør Han den ugudelige for Jesu skyld. (Rom 4:5). Han, din stedfortreder som elsker deg, synderen, med et ømt frelsersinn.

   Han frelste meg, synderen, og hitinntil Herren har hjulpet så vel, inntil i dag ja i dag. Hvorfor? Fordi jeg har strukket til? Nei! Av nåde! Og jeg innser det mer og mer at til lenger jeg vandrer på denne veien, desto klarere blir vitnesbyrdet om nåde for meg selv, inntil den dagen jeg er fremme der, hvor de kun synger om Herrens nåde. Der hvor alt «grumset» som blander seg i her nede for evig er borte.

   Inntil den dag, vitner Ordet, har vi Jesu blod som tar «grumset» bort fra Guds åsyn. Ikke å undres på at Jesus sa til sine kjære og redde disipler: «Frykt ikke, bare tro!» Og som Rosenius sier så enkelt og godt: «Å tro, det er å komme til Jesus med sine synder.»