|
«Da disse var gått bort,» leser vi her. (v.7). Det som hadde skjedd
like forut, var at døperen Johannes’ disipler hadde kommet til Ham
med et alvorlig spørsmål fra Johannes selv: «Er du den som skal komme,
eller skal vi vente en annen?»
(v.3).
Johannes var kommet i
stor anfektelse der han satt fengslet for å ha talt Guds ord til Herodes,
om hans synd – og han hørte ingenting fra Jesus.
Slik blir det så snart for oss også dessverre, når vi
kommer i noen slags vanskeligheter – vi stoler likesom ikke på de
løfter vi har fått av Herren. Vi mister likesom Hans trofasthet –
ja, hele Hans person av syne. Det er typisk for anfektelse. Anfektelse
er nettopp noe som berører ditt forhold til Jesus. Og så vil du ha
det hele bekreftet på nytt. Herre, vis meg at du ennå er der! Men
har Han ikke sagt til deg: «Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate
deg.» (Hebr 13:5). Jo, Han har sagt deg det i sitt ord. Hvorfor er
ikke det nok for deg? Slik er det å være en synder – vi har tungt
for å stole på Guds ord alene, og vil derfor ha stadige bekreftelser.
Så ser vi at til og med Johannes hadde det slik. Og da
svarer Jesus ham: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde
ser og lamme går omkring, spedalske blir renset og døve hører, døde
står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.» (v.4-5). For Jesus
svarer den som kommer til Ham. Det har Han lovt deg! Men så føyer
Han til: «Og salig er den som ikke tar anstøt av meg.» (v.6).
Og så fortsetter da vår tekst: «Da disse» – altså Johannes’ disipler
«var gått bort, begynte Jesus å tale til folket om Johannes.» (v.7).
Men vi ser Han taler om Johannes i spørsmålsform. Han ikke bare begynner
å fortelle folket om Johannes uten videre – for dette folket var svært
opptatt av Johannes, de satte ham høyt, som vi gjerne kaller det –
og så går Jesus like inn i dette, og spør: Hvorfor? Hva var
det ved Johannes dere traktet etter? Hva mente dere å oppnå ved ham?
Var det for å se en profet dere gikk ut i ørkenen? Var det fordi dere
trodde han hadde noe å gi dere? Eller – og da går vi like til kjernen
– var det vitnesbyrdet om Messias dere gikk ut dit for å høre?
Var det frelse for din fortapte sjel du søkte? Var det
lengselen etter samfunn med Gud? Enn du som er her i kveld – hvorfor
er du kommet? Hva søker du? Når du går til et møte: Hvorfor? Stiller
du deg selv den slags spørsmål noen gang? Eller må en forkynner stille
det for deg – slik som Jesus stilte det for disse menneskene i teksten
vår? Hvorfor er du en kristen? Hva grunner du det på? Har du noen
gang hatt det som den blodsottige kvinne vi leser om i Matt 9: «Om
jeg bare får røre ved kappen Hans.»
Der var det nød!
Ja, men det var nød for sykdom, ikke synd, vil noen si da. Det er
helt feil. Jesus og Hans disipler passerte ved et tilfelle en blindfødt
mann – og da skal du merke deg det spørsmål disiplene stilte Mesteren:
«Rabbi, hvem har syndet, han eller hans foreldre, siden han ble født
blind?» (Joh 9:2).
Det var jo ikke hentet ut av luften dette. Det hadde
sin grunn i det som ble forkynt i Israel. Du kan få det samme presentert
gjennom Visjon Norge i vår tid. Det forkynnes slik i dag også! Og
hvor snart er det ikke å tenke slik når vonde ting kommer på: Dette
er nok fordi jeg har vært en så dårlig kristen! Jeg kan ikke vente
noe godt fra Gud slik som jeg er! Du trenger ikke noen vranglærer
fra USA for å hjelpe deg til den konklusjonen – du har mer enn nok
med den vranglæreren som bor i ditt eget bryst!
Vet du det – at det bor en vranglærer i ditt eget bryst?
En som stadig må korrigeres av Guds ord. For hva sier Guds ord om
dette: «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss
ikke etter våre misgjerninger.» (Sal 103:10).
Det var det motsatte av hva du tenkte i din anfektelse.
Sykdom og nød er selvfølgelig en følge av at synden kom inn i verden.
Uten synden ingen sykdom og nød eller død. Men Gud straffer ikke med
sykdom – om Han i noen tilfeller kan bruke den til å bringe et menneske
nærmere seg, eller vekke det opp for noe bestemt.
Hva da med den blodsottige kvinnen – når dette var forståelsen
i Israel? Jo, hun måtte jo naturligvis tenke at dette måtte hun bære
for sin synds skyld. Hun så seg altså på grunn av denne sykdom, som
særlig gjenstand for Guds mishag. Hun bar på en måte beviset på det
i sin egen kropp! Så her var nød over synd ja! Og hun hadde det som
deg – hun klarte ikke å forbedre seg. Alltid ble hun stående for Guds
hellighet som en synder.
Så det skulle stor tro og frimodighet til for å gjøre
det hun gjorde. Hun trengte seg frem! Det er jo nettopp hva vi leser
i teksten her: «Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger de
seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river
det til seg.» (v.12).
|
Dette høres ikke ut som å komme bedagelig rekende på ei fjøl, som
vi gjerne kaller det – nei, her er det om å gjøre! Det er jo en desperasjon
vi er vitne til her. Vi kan se for oss en som er i ferd med å gli
utfor et stup – med hvilken desperasjon han griper etter redningstauet
for ikke å styrte i avgrunnen. Kjenner du noe til dette? Eller sover
du så tungt?
Nå skal du høre hvordan dette verset er oversatt i en
Bibel (New International Version): «Fra døperen Johannes' dager til
nå har himlenes rike gått voldsomt frem, og voldsomme menn får tak
i det.»
Igjen: Det er ikke noe som tyder på at det går stille
og rolig for seg. Det er ikke noe du går inn i halvt i søvne. Nei,
det er blitt om å gjøre, ikke sant? Om å gjøre å vite at du
har Jesus! Eie visshet om at Han er din! Og denne visshet
er kun mulig å få ved Ordet!
De gamle lutheranere kalte troen – den sanne og frelsende tro – å
komme til Jesus med sin synd, eller sine synder. Jeg vil si sin synd!
For visst kan man tenke at dette å være synder er å gjøre noen feilgrep,
og så kommer man til Jesus og får tilgivelse for dem – men nei, synder
det er noe du er også i dine beste stunder, da du ikke vet av noen
bestemt synd.
Komme til Jesus med sin synd! Men synd er jo en fæl ting! Det bruser
godt i sjelen, når du må se deg som en synder, ikke sant? Det går
jo ikke stille og rolig for seg. Verdens mennesker ser jo bare på
ordet med avsky: Synd! Hva da med deg som også opplever det
i ditt eget bryst? Eller gjør du ikke det?
La du merke til hva Jesus gjorde da Han skulle fortelle
folket om Johannes. Ja, det nevnte vi jo. Så også når vi nå skal tale
om Jesus. Vi kunne jo holde et foredrag om Ham, men det skal
vi greit la være – og heller spørre: Hva tror du om Ham? Hva vil du
med Ham? Hvorfor søker du Ham? Kjenner du Ham? «Den skjønneste er
Han av alle,» står det i en sang. Er Han det for deg?
Det er noe dette med Jesus selv. Jeg kan søke Ham av
mange grunner. For å unngå helvete for eksempel. Eller for å nå himmelen.
Eller for å oppnå goder i dette livet. Helbredelse er jo en ting mange
søker Jesus for, den gang Han vandret her på jord som nå. Og slik
kunne vi fortsette – alt i egeninteresse! Den nytte jeg
kan ha av Ham! Ikke mye prisverdig, når sant skal sies.
Men dette å bli opptatt med Jesus selv - det blir bare
synderen når han får løftet blikket over alle disse ting, og ser at
alt har Han gitt meg til tross for at jeg ikke fortjener det. Til
tross for at jeg ennå er en synder som søker mitt eget. Da begynner
Han å stå frem for meg, Han «den skjønneste av alle!» Han som frelste
meg fortapte får, Og gav meg Jesu barnekår! Han som deler himmelen
med meg av ren nåde, og som gjorde denne deling mulig ved sin ufattelige
lidelse her på jord.
Tenk Han gikk igjennom dette livet, en hellig i denne
syndens verden. Bare den lidelse i seg selv, er det ikke mulig for
oss å sette oss inn i. Og så kom Getsemane, Gabbata og Golgata! For
min skyld! Da, når et menneske er kommet dit hen – jeg har
ingenting fortjent, nei, hver dag ser jeg på ny at jeg tvert imot
fortjener det motsatte – jeg har fått alt uforskyldt av nåde!
Johannes var budbæreren – Jesus var den han bar bud om! Derfor var
Johannes den største født av kvinner. Han var den som kunne peke direkte
på Ham som nå var kommet. Johannes vitnet ikke om noe fremtidig, men
noe nærværende: Han er her nå! Han som bærer din synd bort fra Guds
åsyn! Det endelige offer! Lammet – Guds eget lam – som var lovt! Gitt
for at du som er her nå ikke skal svare for den minste synd i livet
ditt, og heller ikke for den største. Så vend deg til Ham! Våkn opp
av døsen – dersom det er der du befinner deg!
Det er likesom så viktig i disse dager å få hagen i orden
– havesyken er det noen som kaller det. Selv kom jeg til å si på et
møte for mange år siden nå: Det er nok mange som har gravd sitt hjerte
ned i hagen! Det var de som ble sure på meg da - men jeg tror det
er mer aktuelt enn noensinne. Alt dette vi eier i denne verden - vi
kan trenge å bli minnet på at alt dette går under med denne verden.
Og må du forlate verden i natt – og det kan jo meget vel være tilfelle
– så får du ikke noe av dette med deg.
Så
la oss høre Herrens ord, nå til slutt: «Men fra døperen Johannes'
dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som
trenger seg inn, river det til seg.» (v.12).
Det står ikke der uten grunn det heller!
|
Sankthansdag
/Jonsok
