Dette vi stanser for nå er en tekst nærmest hele verden kjenner mer eller mindre til. Jeg skal ikke gå inn i detaljene i denne teksten, men forsøke å få frem at i dette åpenbares det hvorfor Guds frelse må være som den er, ellers ville ikke noe menneske kunne frelses. Til det – som til alt annet i Guds ord – trenger vi Den Hellige Ånds bistand.
   Lov og nåde, sier vi - og det er jo rett sagt, men kan misforstås dit hen, at det går to veier til frelse. Får denne forståelse innpass hos oss, da er vi verre stilt enn hedningen som aldri har hørt Guds ord. Det skulle en ikke tro når en ser på kristenheten som sådan, for den lever - om ikke alltid direkte forkynner - i dette.
   Guds ord forkynner begge disse ting - lov og nåde eller lov og evangelium, men aldri som to veier å nå frem til himmel og salighet på. Det er her det blandes så sørgelig sammen ofte. Men det gjør ikke Guds ord! Joda, også lovens vei er i utgangspunktet en vei til frelse, og ville også blitt deg til det, forutsatt at du var istand til å oppfylle den. Men der har du vel gjort noen erfaringer, tenker jeg.
   Når et menneske har fått åndelig lys, begynner det å se klarere og klarere at dette er to vidt forskjellige veier. Den ene åpenbarer meg som en som slett ikke hører hjemme i en fullkomment hellig himmel - som en Adam er jeg med rette støtt ut nettopp derfra, mens den andre er i seg selv den åpne dør - den åpnede port inn til alt hva Guds er!
   Det du ser stadig mer klart - om Den Hellige Ånd fortsatt får opplyse deg - er at det er tale om lov eller nåde. Men begge dele er av Gud! Slik begynner jo teksten vår: «Da talte Gud alle disse ord og sa: -» (v.1).
   Loven er av Gud! Budet er av Gud! Det er Guds hellige vilje uttrykt i ord vi kan forstå! Ja, iallfall forstå et stykke på vei. Men forstå dem er en ting, å gjøre dem - det vil si: leve dem - noe ganske annet!
   For å leve dem, må du jo være slik! Sett nå at du aldri stjeler eller driver hor, men i ditt hjerte har lyst til det. Det som fraholder deg fra det, er et ytre bud og frykten for en eventuell straff, dersom du bryter det. Noen holder seg til og med fra bestemte ting for å unngå den «ripe i lakken» et fall ville føre til i ens eget omdømme! Kan du da kalle deg rettferdig? Ja, dette er jo nettopp det som gjerne kalles en borgerlig rettferdighet! En har gjort noe, eller latt være noe i det ytre, og det regner en seg da til rettferdighet.
   Det kan ha stor betydning for samfunnet du lever i - ja, har selvsagt det - men hva er det verd i forholdet til Gud, når hjertet ikke er med i det?
   Denne rettferdighet hadde blant annet Paulus sin frimodighet i, før han møtte Jesus! I denne rettferdighet trodde han seg å ha Guds fulle velbehag, i denne rettferdighet ba han til Gud og trodde seg bønnhørt, på denne rettferdighets grunnlag foraktet han dem som ikke hadde del i den på samme måte som ham, og på denne rettferdighets grunnlag forfulgte han dem som stilte spørsmål ved den. Så til de grader var han fanget og hildet i denne villfarelse, at Jesus måtte stanse ham på en særlig kraftig måte.

   Dette finner vi igjen i så mange sammenhenger. For eksempel dette at man har stor kunnskap i Skriftens ord. Er det noe galt i det? Nei, tvert imot, men er det noe frelsesgrunnlag i seg selv? Det må du stanse opp for! Hva het de som fremfor noen andre forfulgte Jesus under Hans gang her på jord? Det vet du jo: Fariseere og skriftlærde! Du vet hva som er rett - ja vel, det er en god ting, men gjør du det? Gjør du det av hjertet?
   Andre ting, som du gjerne kan høre i vitnesbyrd, da spesielt i visse åndelige sammenhenger: Jesus fridde meg fra det ene og det andre! Jesus har fridd meg fra trangen til narkotika! Ja, så fint! Jeg har selv blitt utfridd fra det ene og det andre, men jeg føler å ville skjære litt i disse ting nå, for jeg tror det kan bli til stor hjelp for oss, den enkelte, om vi får se dette i et rett perspektiv. Er det noen som kommer i et rett forhold til Gud fordi han ikke bruker narkotika? Det samme kan vi spørre om, når det gjelder alkohol og nikotin. Og mest av alt: Jesus helbredet meg! Er det noen vei til salighet å være uten sykdom?
   Ved et tilfelle helbredet Jesus ti spedalske (Luk 17:2ff), en av dem kom tilbake og falt ned for Ham - en samaritan. Først de ni: Hvordan kunne de være så utakknemlige? Nei, det er et helt feil spørsmål. Jeg tror slett ikke de var utakknemlige, tvert imot, jeg tror nok de vitnet for kreti og pleti om at Jesus hadde helbredet dem, men de hadde ikke behov for noe mer! De var jo jøder, de var jo Abrahams barn, som de yndet å kalle seg selv. Det var på en måte litt rimelighet i at de nå ble helbredet.
   Samaritanen derimot, han fant ingen grunn for dette i seg selv. Han så bare ren nåde fra Gud i det! Og her har du lovens hensikt og mål med oss, nemlig å gjøre oss - eller rettere sagt, åpenbare oss alle som slike samaritanere, slike som har tatt helt feil av målet, som ikke har noen fortjeneste for Gud ved noe av vårt eget. Verken slektskap, kunnskap eller liv! Slik at vi ser all Guds godhet imot oss som ren skjær nåde! Uforskyldt av nåde! Da ser vi også selve vår frelse som uforskyldt av nåde, og det er et salig sted å leve sitt liv!

E.K.

   Tenk, da Paulus gikk omkring overbevist om sin egen rettferdighets fortreffelighet både for Gud og mennesker - da han på dette grunnlag trådte frem for Gud med stor frimodighet, men et ydmykt ytre, da så Gud bare synd! Da hørte Gud bare tomme ord og fraser, som fra en som sto og talte i villelse! Stans virkelig for det!
   Nei, ikke lov og formaninger, sier du - men tro! - Jeg tror!
   Ja vel, det står om flere i Skriften som trodde, men det holdt ikke! Hva med din tro? - tror du den er den rette? - tror du den holder?
   Hva blir du stående igjen med da? Jesus alene forhåpentligvis! «Meg til frelse jeg intet vet, uten deg Guds lam! Ene - ENE - i din rettferdighet skjules all min skam.»
   Da Paulus hadde møtt Jesus der ute på Damaskusveien, og var blitt ledet av andre inn i byen fordi synet av Herren hadde blindet øynene hans, da sender Gud en av sine, Ananias, til ham, og sier da: «For se, han ber!» (Apg 9:11). Nå ba Paulus! Nå var det hjertet som begynte å rope til Gud! For nå var grunnvollen slått i stykker under ham, og han sank i dypet, som en Peter der ute på sjøen! Det var ikke hold i hans eget, hadde aldri vært det, men nå så han det - innså det - selv.
   Ja men, det var jo ikke loven han møtte der ute på veien, det var Jesus! Ja visst, og ved det fikk han se, hvor loven hadde ført ham hen - ikke til å bli en Guds venn, men en Guds motstander og forfølger! Nå kom virkelig budet til ham, og det som ble levende da var ikke Paulus, men synden! (Rom 7:9-10).
   Ja, det var jo det vi sa, at da Paulus, som den egenrettferdige Saulus fra Tarsus, steg frem for Gud, så Herren bare synd! Det skriver også Paulus om i Rom 7:18: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke.» Da er du ikke god, vet du!
   Intet godt! Det var hva Gud så, og det er også hva Gud alltid ser i det menneske som ikke ved troen er skjult i Kristus!
   Når du leser denne teksten vår en gang til - vil du da si annerledes enn Paulus, at dette makter du da? Men hvis du ikke har maktet det, da er du jo allerede fortapt, der du befinner deg nå! Hva vil du betale med, da du jo vet av Ordet, at det eneste som duger er rent og hellig blod!
   Jeg vil spørre deg da: Lov eller nåde?

   Det var kanskje ikke en slik utleggelse av teksten du hadde ventet deg - heller ikke er vant med, kan hende - men det er nå, etter hva vi har vært sammen om nå, at du kan nærme deg denne teksten på en rett måte. Ikke bare få ytterligere en mengde ny kunnskap inn i ditt hode, men prøve deg av hjertet på det som står skrevet der. Driver du hor? Nei, ikke i det ytre! Men det var jo ikke hva det var tale om, var det vel? Holder du hviledagen hellig? Nei, vel ikke i det ytre en gang - og langt ifra med hjertet! Har du andre guder foruten Ham? Du som gjerne taler nedsettende om muslimer og buddhister osv., i denne sammenheng - har du noe du setter din lit til utenom Gud alene? Helse, karriere, jobben, bankkontoen, den faste inntekt? Stoler du - når sant skal sies - på Gud alene? Har du ingen guder foruten Ham? Luther sier ut fra dette: Det du setter din lit til, det er din gud! Hvem går da fri?
   Skal vi stanse der? Det burde vel være nok?

   Men vil ikke Gud at vi skal leve etter Hans bud da? Jo visst! Men hør for all del, hvordan en sangforfatter har plassert det:

   Du lov, jeg har deg kjær,
For Jesus deg oppfylte
Da Han på korset her
Betalte det jeg skyldte.
Så våger noen seg
Med lovens strenge bud
Å kreve mer av meg,
Jeg sier det til Gud.

   Det er bare ett - ett - sted vi går fri - Golgata! Å, om vi kunne få nåde til å bli værende i den erkjennelse!