Gi meg et udelt hjerte

Sal 86:11 - 17

   11. Lær meg, Herre, din vei! Jeg vil vandre i din sannhet. Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn! 12. Jeg vil prise deg, Herre min Gud, av hele mitt hjerte, jeg vil ære ditt navn for evig. 13. For din miskunnhet er stor mot meg, og du har utfridd min sjel av det dype dødsrike. 14. Gud! Overmodige har reist seg imot meg, en flokk av voldsmenn står meg etter livet. De har ikke deg for øye. 15. Men du, Herre, er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. 16. Vend deg til meg og vær meg nådig! Gi din tjener din styrke, og frels din tjenestekvinnes sønn! 17. Gjør et tegn med meg til det gode, for at de som hater meg, kan se det og bli til skamme, fordi du, Herre, har hjulpet meg og trøstet meg.
 

   «Gi meg et udelt hjerte,» ber salmisten her. (v.11b). Vi finner den samme bønn av denne salmisten, David, i Sal 51:12: «Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg!»
   Gi meg! Skap i meg! Det åpenbarer at salmisten har erkjent, at han ikke har dette. At han altså har del i fallet bort fra Gud. At han i seg selv har et hjerte som er fremmed for Ham.
   Har du opplevd og erkjent det - at du har et hjerte som i bunn og grunn er fremmed for Gud. Ikke fremmed for religiøse følelser, men for Guds vesen. Det frykter ikke Hans navn. Det er nemlig hva salmisten har erkjent mangelen av, og derfor ber om - et udelt hjerte til å frykte ditt navn! Ordet skap, som David bruker i Sal 51, vil si å virke noe av ingenting. Altså uten forutsetning. Uten noe forutgående materiale.
   Vi har naturlig den tanke og forståelse av dette, vi mennesker, at Gud bruker oss, eller noe i oss å bygge videre på, omforme, videreutvikle - men sannheten er at Han må gjøre det hele på ny, som apostelen Paulus vitner om den troende: «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.» (2 Kor 5:17).
   Stans nå opp, for om du virkelig fikk med deg det vi hørte nå: «- alt er blitt nytt.» Alt! Og det er dette David ber Gud om. Han ber om at alt må bli nytt. Han har innsett at det ikke er noe å bygge på i ham selv, på samme måte som vi også hører denne erkjennelse uttrykt av apostelen Paulus i Rom 7:18: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» Bor intet godt. Stans opp og hør igjen: Intet! Det vil altså si at alt må bli nytt.

   Var det nå bare salmisten og apostelen som var i behov av dette, eller er du kommet til samme konklusjon hva deg selv angår? - Alt må bli nytt!
   Hva er det nå med dette nye hjertet? Har det noe kjennetegn? Hva er det dette nye hjerte kan, som var fraværende i det gamle? Vi har nevnt noe allerede: «- et udelt hjerte til å frykte ditt navn!» Du må bare ikke forveksle denne frykten med trellefrykten, redselen for straff med grunn i en alltid dårlig samvittighet - nei, hør nå her: «Jeg vil prise deg, Herre min Gud, av hele mitt hjerte, jeg vil ære ditt navn for evig.» (v.12). Hvorfor? Er det fordi han står overfor en allmektig og opphøyd Gud som et menneske må falle skjelvende i støvet innfor? En skrekkelig opplevelse, som vi ser enkelte bibelske personer har hatt, der hvor Gud har åpenbart seg i sin opphøydhet. Nei, salmisten gir oss grunnen her: «For din miskunnhet er stor mot meg, og du har utfridd min sjel av det dype dødsrike.» (v.13).
   Det er det takknemlige sinn vi møter her! Ja men, hvordan blir jeg mer takknemlig da? Ja, du kan jo prøve å få det til, så skal du se hvor langt det holder. Nei, du må få festet blikket på hvem Gud er for deg!
   Han priser Gud for den miskunnhet han har møtt hos Ham. Gud er blitt min frelse og utfrielse fra dødsriket - det vil si fra den evige fortapelse min synd ellers ville ført meg i. Han gav seg selv for meg!
   Ja, Paulus så jo dette, men David, han levde jo så mange århundrer før korset ble reist der ute på Golgata. Er du i tvil om hva David så i denne sammenheng, så kan du lese Salme 22.
   David og Paulus har møtt den Herre og Gud som presenterer seg på denne måten i Jes 57:15: «For så sier Den Høye, Den Opphøyede, Han som troner for evig, Han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende.»
   La oss se nærmere på dette, for det er nettopp dette som manifesterer seg i Jesus Kristus. Han begynner med å presentere seg som Den Høye, Den Opphøyede, Han som troner for evig, Han som bærer navnet Hellig, og som bor i det høye og hellige. Han kan du ikke møte uten videre. Det er Han som vitner i Skriften overfor Moses: «Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve.» (2 Mos 33:20). Det er dette hedningene - og så altfor mange som bærer kristennavnet - forsøker å henvende seg til i sin åndelige blindhet.
   Men hør nå fra Hebr 7:19 - Han har funnet en vei for oss: «Men et bedre håp blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud.» Ved det kan vi nærme oss Gud! Ved det, men ikke ved noe annet!

E.K.

Hvor har nemlig Herren sin bolig også, ifølge det ord vi leste?: «- hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden.» Og det i en helt bestemt hensikt: «- for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende.» Først da kan et menneske love og prise Gud i sannhet. Når en har sett, og fått motta denne miskunnhet fra Gud.
   Vi får et fint bilde av dette gjennom noe Jesus sier til sine disipler i Joh 13:13-14: «Dere kaller meg Mester og Herre. Og med rette sier dere det, for jeg er det.» Han er altså Den Opphøyede, den som bor i det høye og hellige, men så kommer det: «Når da jeg, som er Herre og Mester, har vasket deres føtter.»
   Ser du hvem Han er? Ikke å undres på at disiplene var forundret. Nå sto de overfor Israels Gud, som de hadde hørt om fra de var barn - og Han vasker deres føtter! Det vil si, Han gjør slavens arbeid. Så leser vi også om dem, da Jesus hadde fullført sin gjerning på jord, og inntatt sin plass ved Majestetens høyre hånd: «Og de var alltid i templet og lovet og priste Gud.» (Luk 24:53). Det var med andre ord gitt dem et udelt hjerte til å frykte Hans navn.

   Er det ikke slik du også har det da? Du er alltid i templet og lover og priser Gud. Hva vil nå det egentlig si? Det er så snart å tenke på det som en oppgave. Noe du endelig må huske på å gjøre. Ja, slik er vårt gamle og egenrettferdige menneske innstilt, alltid. Kan ikke være annerledes. Men det er ikke det som gjelder lenger - det er korsfestet med Kristus. (Gal 2:20a).
   Innstillingen har sin grunn i at du ikke ser klart. Vi er i behov av den øyensalve som er av Gud, det er Hans Ord, opplyst ved Den Hellige Ånd. Hør hva apostelen forkynner i 1 Kor 6:19: «Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud?» Ditt legeme er et tempel for Den Hellige Ånd! Du er altså alltid i templet. Og du lover og priser Gud for evangeliet. Den tro virket av Guds eget ord, at du for Jesu skyld er forlatt all den synd du finner i deg, har nemlig den frukt, at et menneske lovpriser Hans navn! Det er nemlig et frelsernavn! Denne lovprisning er altså noe som er virket av Gud selv. Du ser gjerne for deg oppløftede hender og et strålende oppadvendt ansikt, men det kan like gjerne skje gjennom tårer. Det har sin grunn i dette at Jesus, og Hans gjerning blir levende for deg. Også lovprisningen er altså Guds verk! Det er dette salmisten ber om!

   Og når han nå er kommet i et slikt tillitsfullt forhold til Herren - finner han også frimodighet til å be om Hans hjelp og beskyttelse. For ugudelige mennesker har reist seg mot ham. Det vil alltid skje med den som lever rett med Gud, som vi leser det i 2 Tim 3:12: «Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» Skal bli! Og da ser du også hva det vil si å leve rett med Gud: «- gudfryktig i Kristus Jesus!»
   Dette får også salmisten oppleve. Djevelen forfølger Kristus i deg - og det kommer gjerne gjennom mennesker som er under hans innflytelse.
   Og så har han endatil frimodighet til å be Gud, om at Han må gjøre noe, så disse motstanderne må se at Gud er med ham: «Gjør et tegn med meg til det gode, for at de som hater meg, kan se det og bli til skamme, fordi du, Herre, har hjulpet meg og trøstet meg.» (v.17).
   Slik er det også med enhver som virkelig lever med Jesus - du føler deg nok ikke som noe særlig til vitne, men det merkes at du lever med Ham, forstår du. De merker det, som vi ser av Jesu tale i Joh 3:8, og da skal du merke deg, at det er de troende Han taler om: «Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.»

   Tror du Herren hørte, og besvarte denne salmistens bønn om et udelt hjerte, og hjelp mot sine motstandere? Nå kan jo du få svare på det. Og så kan vi også stille et annet spørsmål: Tror du Han er annerledes mot deg som tar din tilflukt til Ham? Du kan jo selv få svare også på det.