|
Når man forstår
denne teksten etter vårt medfødte loviske sinn, synes den ganske så
likefrem, ikke sant? Da blir det på denne måten at du hører Jesus
banke – og da i betydningen, du hører Hans kall til deg om å omvende
deg og komme til Ham – du vurderer dette om du skal gi ditt liv til
Jesus, og kommer frem til at det vil du og bestemmer deg for det,
og da, når du har tatt din bestemmelse og sagt ja til Jesus, da kommer
Han inn i ditt liv.
Men dette er en blanding av sant og usant som holder
så mange i åndelig trelldom. For har det hele begynt med deg – altså
at vekten her blir liggende på ditt valg, din bestemmelse, da fortsetter
det jo selvsagt på samme måte. Så mye i ditt liv med Gud beror på
deg.
Øivind Andersen har en meget god preken over denne teksten
– hvordan dette går til, det vi leser om her – men det er vanskelig
for oss å forstå dette, altså hvordan det skjer at du åpner døren
og Han stiger inn. Vi skal komme tilbake til det, men først noe fra
Skriftens vitnesbyrd som kan bli oss til hjelp her: Peter er et godt
eksempel i mange henseende, og også når det gjelder dette. Det står
to disipler sammen med døperen Johannes en dag Jesus går forbi dem
– Johannes peker på Ham og vitner, og vi leser i Joh 1:37-42: «De
to disiplene hørte det han sa, og de fulgte etter Jesus. Jesus vendte
seg og så at de fulgte etter Ham. Han sier til dem: Hva søker dere?
De sa til Ham: Rabbi - det betyr Mester - hvor er ditt herberge? Han
sier til dem: Kom og se! De kom da og så hvor Han hadde sitt herberge.
Og de ble hos Ham den dagen. Det var omkring den tiende time. Andreas,
Simon Peters bror, var en av de to som hørte det Johannes sa, og som
fulgte etter Jesus. Han finner først sin egen bror Simon og sier til
ham: Vi har funnet Messias, det betyr Kristus. Og han førte ham til
Jesus. Jesus så på ham og sa: Du er Simon, Johannes' sønn. Du skal
kalles Kefas, det betyr Peter.»
Peter sa ikke nei til Jesus her – han fulgte Ham fra
den dagen av. I vel tre år vandret han sammen med Jesus her på jord,
helt frem til de sto overfor det som skulle skje i Jerusalem.
Ingen tvil om at Peter hadde tatt det hele alvorlig,
et riktig kraftig standpunkt for Jesus. Men så ser vi at det fikk
han ikke beholde. Det måtte han ofre. Hvorfor? For det var ikke frelse,
men tvert imot villfarelse i det. Det var feil vei! Peter kunne ikke
bli frelst på den veien – nei, han kunne ikke bli omvendt så lenge
han satt fast i dette sitt egne standpunkt.
Nå må du høre: Det var ikke noe galt i hans standpunkt
for Jesus – nei, det var den betydning han tilla det som ble galt.
Jesus står overfor Peter like før han skal gå opp til
Golgata og Peter legger jo da umåtelig trykk på hvor fast hans standpunkt
for Jesus er – han er villig til å gå både i fengsel og død med Ham.
Vi vet jo hvordan dette ender, men det er ikke nettopp det vi skal
stanse for nå, for da ser vi bare Peters kjøds skrøpelighet, men vi
skal merke oss noe Jesus sier til ham. Og det Jesus der sier det viser
hvor mye dette Peters standpunkt egentlig er verd.
Vi leser i Luk 22:32: «Men jeg bad for deg at din tro
ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre.»
«- når du en gang omvender deg!» Peter var altså ikke
omvendt! Hadde vandret med Jesus i vel tre år som Hans disippel, med
det sterkeste standpunkt av dem alle kan det synes som – men ikke
omvendt til Herren!
Hva skulle til da? Måtte han ville mer kanskje? Ta det
enda mer alvorlig?
Nei, Peter bygde her på feil grunn. Han bygde på sitt
eget. Og det ville nå Jesus ta fra ham, og da lot Herren selveste
djevelen få slippe til. Da ble Peter mer enn filleristet – hele grunnen
brast under ham. Noe han sikkert har takket Herren for helt frem til
denne dag. For det er godt når denne grunnen brister mens du ennå
her på denne siden. Det er verre å stå der på den siste dag på en
grunn som brister.
Men da vil jeg jo stille deg et spørsmål – et spørsmål
du burde ha stilt deg selv: Er ditt standpunkt sterkere enn Peters?
Eller har også du noe å legge på bålet her?
Jeg sier det igjen: Det er ikke noe galt i at du vil
høre Jesus til, men hvilken betydning tillegger du det? Er det der
du prøver å hvile så er det ikke å undre seg på at hvilen blir temmelig
stykkevis og delt. Hvordan har ditt standpunkt for Jesus artet seg
i dag for eksempel? Eller siste uke? Siste måned? Har du levd opp
til det?
Men Jesus tilgir, sier du kanskje? Ja vel, men det kan
da ikke være så mye å skryte av dette standpunktet da, når du hele
tiden er i behov av tilgivelse! Har du tenkt deg til himmelen på det?
Det er jo som å lene seg til en råtten stokk. Det er noe som brister
hele tiden, ikke sant? Er det ikke nettopp slik du opplever det –
at det er noe som brister hele tiden. Det blir for dårlig! Hvor lenge
skal du se og oppleve at det er for dårlig, før du begynner å lure
på om det kan hende finnes en annen vei?
For Peter brast alt hans eget den dagen da hanen gol, og sannheten
i Jesu ord sto tydelig fremfor ham. Og jeg tror ikke jeg tar mye feil
om jeg hevder at det var ett rop i Peters indre de dagene frem til
Jesus møtte ham igjen – det samme rop som vi hører der ute på Genesarets
bølger, der også avgrunnen åpnet seg under ham: «Herre, frels meg!»
(Matt. 14:30).
E.K.
|
Øivind Andersen
talte som sagt over denne teksten: Vi hører det sagt, når Jesus banker
på døren, så er det ikke noe håndtak på utsiden av denne døren. Han
bryter seg ikke inn, med andre ord – den må åpnes fra innsiden. Men
stor ble nøden sier han, da jeg oppdaget at det ikke er noe håndtak
på innsiden heller. Spørsmålet er altså: Hvordan vil du åpne
denne hjertets dør for Jesus? En ting er å lese det og tenke det,
men hvordan gjøre det i praksis? Slik at døren virkelig er
åpnet altså.
Jeg finner jo at denne som befinner seg på innsiden av
denne døren, han åpner opp for så mye annet også. Kan denne personen
i sannhet åpne for Den Hellige også?
Nei, det står noe her i teksten: «Om noen hører min
røst!» (v.20). Hva er denne røst for noe? Jo, det er hva
Paulus skriver til efeserne i Ef 1:13: «I Ham har også dere, da dere
fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse,
ja, i Ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den
Hellige Ånd, som var lovt.»
Det er røsten som bevirker at synderens hjertedør åpnes
for Jesus - sannhetens ord, evangeliet om din frelse.
Jesus og synderen møtes i det budskapet. Og noe annet møtested mellom
Gud og mennesket finnes ikke!
Hele Skriften er full av dette vitnesbyrdet, men vi skal
bare se på ett nå – det er Herren som instruerer Moses om hvordan
Han vil ha det i sitt tabernakel. Det er én bestemt ting jeg vil peke på i denne sammenheng, men vi leser
noen flere vers for sammenhengens skyld: «Du skal lage to kjeruber
av gull. I drevet arbeid skal du lage dem og sette dem ved begge endene
av nådestolen. Sett den ene kjeruben ved den ene enden og den andre
kjeruben ved den andre enden. Dere skal lage kjerubene i ett med nådestolen,
en på hver ende av den. Kjerubene skal holde vingene utbredt og oppløftet,
så de dekker over nådestolen med vingene. Og ansiktene skal vende
mot hverandre, mot nådestolen skal kjerubene vende ansiktet. Så skal
du sette nådestolen oppå arken. Og i arken skal du legge vitnesbyrdet
som jeg vil gi deg. Og jeg vil komme sammen med deg der. Fra
nådestolen mellom begge kjerubene som er på vitnesbyrdets ark, der
vil jeg tale med deg om alt det jeg vil pålegge deg å si til Israels
barn.» (2 Mos 25:18-22).
«Og jeg vil komme sammen med deg der.» Merk deg
det! Der kunne Gud møte mennesket Moses – der hvor nådestolen sto.
Det er altså i og ved dette ordet om forsoningen – forsoningsblodet
– Gud og mennesket smelter sammen. For det er nettopp det som skjer
der – dere smelter sammen, blir ett! En sjel med Herren! «- da vil
jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» (v.20).
Så taler også Jesus alvorlig om dette å seire her: «Den
som seirer!» Hvordan seire i en slik sammenheng? Hør nå hva Jesus
sier i Joh 8:31: «Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro
på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler.»
Dersom du blir i Hans ord! Dersom blir ved den røst
som i første omgang bevirket en åpen dør for Jesus hos deg! La oss
si det slik: Dersom du blir værende på dette møtested mellom Gud og
mennesket – blodet, den kostbare pris som alene kunne åpne et stengt
Paradis!
«Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min
trone.» (v.21). Tenk å bli løftet opp til en slik høyde uten å ha
fortjent det overhodet! Skal en begynne å snakke om fortjeneste da
ser en jo at en tvert imot fortjener det motsatte.
Hva er da årsaken? Jo, en kan jo svare enkelt: Det er
av nåde! Ja visst, men det lønner seg gjerne å se litt nærmere på
ting – da kan en ofte få øye på noe som er verd å se og ta med seg.
Hvorfor arver en prins tronen etter kongen? Det er bare en grunn
og det er ikke fordi han ser bra ut, eller er spesielt flink eller
noe lignende, det er på grunn av blodsbånd. Merk deg det! Det
er grunnen til din plass på tronen sammen med Jesus, du er blitt ett
med Ham ved troen. Det er blodsbånd kan vi si.
Det er de som sier at vi som er kommet til tro er adopterte
av Gud. Adopterte barn. Er det noen som har bedre greie på dette enn
meg, så må de gjerne arrestere meg på det, men jeg kan ikke se at
Guds ord sier det – det sier tvert imot at vi er født av Ham.
Bare et par steder om det til slutt for at din glede
kan bli større – først Joh 1:13: «De er ikke født av blod, heller
ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.» Minner
ikke mye om adopsjon dette, gjør det vel? Og så fra 1 Pet 1:3: «Lovet
være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har
gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de
døde.» Ikke noe som taler om adopsjon her heller. Nei, du er da vel
barn av den som har født deg, ikke sant?
Det er jo også hva apostelen Johannes vitner i 1 Joh
3:1-2: «Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal
kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner verden ikke
oss, fordi den ikke kjenner Ham. Mine kjære, nå er vi Guds
barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når
Han åpenbares, da skal vi bli Ham like, for vi skal se Ham som Han
er.»
Og så får vi da dette ordet fra Jesus til slutt: «Den
som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!» (v.22).
|
1 søndag
i advent