Dette er jo noe apostelen tar frem i forbindelse med dette å ete avgudsoffer. Det vil si kjøtt som var ofret til en eller annen avgud. Dette var tillat for de troende, skriver han, så lenge de holdt det for å være rett og slett kjøtt. Alt kjøtt er skapt av den ene sanne Gud, og noen avguder finnes i virkeligheten ikke. Det er kun den gamle slangen som vil vinne seg tilbedelse gjennom denne forførelse av mennesker.
   Slik sett kunne de altså fritt ete det, så lenge de ikke deltok i selve kulten, som jo, som nevnt var tilbedelse av avguder – som igjen i virkeligheten er tilbedelse av den onde.
   Men så leser vi: «Men ikke alle har denne kunnskap.» (v7a). Har du som er her nå? Kjenner du den kristne frihet? Den som bare styres av kjærlighetsbudet – dette at du skal unngå å bli til anstøt for din neste, så langt det står til deg.

   Det er en veldig frihet! Det er dette apostelen tegner for oss når han skriver slikt som: « - dere er ikke under loven, men under nåden.» (Rom 6:14), og: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» (Gal 2:20). Men derfor skal vi jo ikke vedbli i synden, skriver han. Nei visst! Men hør nå, så får du et glimt inn i den frihet som er kjøpt oss og gitt oss i Jesus Kristus: «Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1 Joh 2:1-2).
   Synden er fratatt sin makt og sin rett til å fordømme deg. Men er det ikke du som synder da? Nei, hør nå hva apostelen skriver om nettopp dette: «Så er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.» (Rom 7:17).
   Ser du hvordan han distanserer seg fra sitt gamle menneske? Det er ikke lenger meg – det er korsfestet med Kristus, det vil si, dødt! Nei, jeg er en ny skapning i Kristus! Det er meg nå! Det er hva jeg er for Gud – og det er derfor også hva jeg bør tro for sannhet, når jeg ser på meg selv.
   Altså, etter mitt indre menneske er jeg, som kristen, i pakt med loven - jeg gir den rett. Etter mitt indre menneske sier jeg nå i sannhet, ja og amen til loven. Det er meg nå! - men jeg makter ikke å leve loven, for «jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer,» som han vitner Paulus i Rom 7:23.
   Et menneskelig bilde her: Om fienden binder deg og bringer deg til sin leir - ja, så er du uten skyld, så lenge du ikke av hjertet er gått over til dem! Du er tatt til fange!
   Her er det mange kristne som strever med å skjelne - og hvem kan si seg helt fri her?
   Uten denne kunnskap, eller denne opplysning ved Ånden, er mennesket fremdeles slave under loven, og dermed fortapt. For den som er loven noe skyldig er fortapt!

   Men det som kommer særlig frem i den teksten vi leste, er forholdet mellom Faderen og Sønnen. «- så er det for oss bare én Gud, Faderen,» skriver han her. «Og det er bare én Herre, Jesus Kristus.»
   Her gjør han en forskjell mellom dem for så å fortsette med å holde dem for like. Hør bare! Om Faderen: «Av Ham er alle ting, og vi er til for Ham.» Og om Sønnen, Jesus Kristus: «Ved Ham er alle ting, og vi er til ved Ham.»
   Men også her markerer han en forskjell. Om Faderen, skriver han: «Av Ham er alle ting.» Og om Sønnen: «Ved Ham er alle ting.» Av Faderen, ved Sønnen. Videre om Faderen: «- vi er til for Ham.» Om Sønnen: «- vi er til ved Ham.»
   Dette forholdet mellom Fader, Sønn og Hellig Ånd kan vi aldri forstå – treenigheten – men «alle skal ære Sønnen slik som de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen, som har sendt Ham,» sier Jesus i Joh 5:23.

E.K.

   Du ærer ikke en underordnet som du ærer en overordnet. Altså er de like i makt og ære!

   Sønnen er den Faderen skapte oss ved.
   Vi kan lese om dette i Ordsp 8:22-31: «Herren hadde meg i eie ved begynnelsen av sin vei, før sine gjerninger i fordums tid. Fra evighet er jeg blitt innsatt, fra begynnelsen, før jorden var til.  Da dypene ennå ikke fantes, ble jeg født - da det ennå ikke var kilder fylt med vann. Før fjellene ble senket ned, ja før haugene ble jeg født, før Han hadde skapt jord og mark og jorderikes første muldklump. Da Han bygde himmelen, var jeg der, da Han tegnet inn en hvelving over dypet, da Han festet skyene der oppe, da Han bandt avgrunnens kilder, da Han satte grense for havet, så vannet ikke skulle gå lenger enn Han bød, da Han la jordens grunnvoller - da var jeg hos Ham som kunstner, jeg var Hans glede dag etter dag, og jeg frydet meg alltid for Hans åsyn. Jeg frydet meg på hele Hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn.»
   Derfor leser vi om Sønnen: «Alt er blitt til ved Ham, og uten Ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til.» (Joh 1:3). Og hør du: Han er det som kom og banket på din dør! Han er det som fremdeles vil ha deg, tross all din synd, dine mange fall, din troløshet og dine svik. Er det så liketil? Kan du forstå det? Nei, det kan du vel ikke, men du kan få tro det. For det er Guds ord, og ikke mitt, jeg forkynner deg da. Det er troens ord! Det er Kristi ord ved hvilket vi bringes til tro ved Den Hellige Ånds virke. Det er rett og slett hva den troende tror! Golgata skjuler det alt! Jeg har det skriftlig!
   Sønnen er nemlig ikke bare den Faderen skapte alle ting ved, men Han er også den Faderen har gjenløst alle ting ved. Og likeså visst som skapelsen er et faktum du kan se omkring deg og i deg hele tiden, er også gjenløsningen det. Den er like viss, og av Gud! Men den kan ikke sees med det blotte øye – det må gis et troens øye for å se det, og det er nettopp hva Herren virker ved Ordets forkynnelse. Vel å merke der hvor det virkelig er Ordets forkynnelse, uten å være ispedd noe ekstra. Det er hva de gamle lutheranere kalte den rette deling, eller skjelning, mellom lov og evangelium.
   Alt som taler om deg – hva du skal og må, hva Gud virker i deg og ved deg osv., det er alt i lovens rike. Det er ikke evangeliet! Noen taler om evangeliet om helliggjørelsen. Det er ikke evangeliet! Evangeliet er rett og slett ordet om hva Gud har virket og gjort for deg – ja, gjort deg til – i Kristus, og ikke i deg! Nei, utenfor deg! Og så lenge du og jeg får ha blikket festet på det i vårt gudsforhold, skjer alt det som Gud vil skal skje i livet vårt. Herskeren i Guds rike heter Nåde!
   Vi leser i Rom 5:21: «Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.»

   Å, om vi bare kunne fattet noe mer av dette! Da skulle gleden blitt stor. Og det er jo glede i Herren – merk deg: glede i Herren – som skal være vår styrke! (Neh 8:10). Så skriver da også apostelen til de troende i Fil 4:4: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!»
   Det er så mye som drar ned i livet her, og da særlig for den troende som ikke bare seiler med verden – men hos Herren er det alltid rom for oss, selv om ditt hjerte fordømmer deg, så er Gud større enn ditt hjerte og kjenner alle ting, kan du lese i 1 Joh 3:20.

   Din skaper og din gjenløser – Han er det som møter deg i Ordet også i kveld! Guds nåde og fred!