Paulus, han hadde en tro og tillit til Herren vi bare må misunne ham. Derfor bruker han også slike uttrykk som – jeg er viss på! Og dette igjen har sin grunn i det han skriver til menighetene i 1 Kor 1:9: «Gud er trofast, Han som kalte dere til samfunn med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre.» I 1 Kor 10:13 «Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den.» I 2 Kor 1:18 som vi har lest i teksten vår: «Så sant Gud er trofast: Vårt ord til dere er ikke både ja og nei!» I 1 Tess 5:24: «Han er trofast som kaller dere, Han skal òg gjøre det.» I 2 Tess 3:3: «Men Herren er trofast, Han skal styrke dere og bevare dere fra det onde.» Og til sist fra Hebreerbrevets forfatter: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for Han er trofast som gav løftet.» (Hebr 10:23).
   Ser du nå hvorfor apostelen kunne være så viss, så frimodig i troen? Jo, Gud er trofast! Ikke jeg – nei, men Han er! Det står endatil i den forbindelse i 2 Tim 2:13: «Er vi troløse, så forblir Han trofast. For Han kan ikke fornekte seg selv.»
   Det å oppleve at en er troløs, det er en forferdelig sak for det vi rett forstått kan kalle et ærlig og oppriktig menneske. Det vil si et menneske som virkelig har det som sitt ideal å være pålitelig og ordentlig. Og så få se i Guds lys at en innerst inne er troløs, uærlig og upålitelig. En har gjerne idealene klare, men å etterleve dem som en burde også på det indre plan, det faller igjennom – så en må si som Paulus som nettopp var en slik helstøpt personlighet i utgangspunktet: «For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov. Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer.» (Rom 7:22-23).
   Men å da – etter at en så ettertrykkelig har fått innse at en er troløs i bunn og grunn - få høre, at Han er trofast, at du fremdeles kan komme til Ham, det vil si, regne Hans ord og løfter til din fortjeneste, det skaper denne salige forundring i et menneske som Per Nordsletten uttrykker det så fint i en sang: «Så lenge jeg er her på jorden, jeg plages daglig av min synd. Jeg fattig var, er verre vorden, ser mer og mer av hjertets dynd.» Og så kommer dette jeg peker på her: «Dog får jeg være Jesu brud, å du forunderlige Gud!»
   Dog! Til tross for dette som like før er beskrevet altså, syndens daglige plage, den åndelige fattigdom, hjertets dynd - herunder også troløshet selvsagt - osv.

   Apostelen vil trekke deg inn på fast grunn ved det han skriver, forstår du. Dette hans ønske skinner jo også så klart igjennom i teksten her. Det er som han roper eller taler innstendig til deg her: «Så sant Gud er trofast: Vårt ord til deg er ikke både ja og nei! Kristus Jesus – Han som er blitt forkynt deg, Han er ikke ja og nei, men ja er det blitt i Ham!» (v.18-19).
   Og så fortsetter han med noe som vel må være for godt til å være sant, som vi gjerne uttrykker det: «For så mange som Guds løfter er, i Ham har de fått sitt ja.» (v.20a). Alle Guds løfter! Ja, det er ufattelig godt – men altså ikke for godt til å være sant. Det er faktisk sant – det er Guds eget vitnesbyrd til oss, som han vitner videre apostelen: «Derfor får de også ved Ham sitt amen, Gud til ære ved oss.» (v.20b). Ved Ham sitt amen! Amen betyr jo sant. Det er en sterk bekreftelse som heftes på det som er sagt. Men merk deg: Ved Ham!

   «Vårt ord til dere er ikke både ja og nei!» (v.18). Nei, det er altså ikke det. Men lever ikke vi ofte som om det nettopp skulle være det? Både ja og nei! Og det har sin årsak i at frelsesgrunnen ikke er blitt riktig klar for deg. Eller i vanskeligheten med å holde fast ved frelsesgrunnen. Tenk bare på apostelens ord fra Hebr 10:23: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for Han er trofast som gav løftet.» Urokkelig fast! Det som står urokkelig fast, det er det som er festet på en slik måte, og i noe som er så fast i seg selv, at det ikke kan beveges fra sin plass. Og dette vi her taler om det har sitt feste i Gud, som altså er trofast. Han viker ikke fra sitt løfte, sitt ord! Det er urokkelig!
   Grunnen til at vi vingler så mye og så ofte her, det har sin grunn i vårt kjøds skrøpelighet, ikke minst, men også i den forkynnelse vi utsettes for. Alle denne forkynnelse som har et men og et dersom hengende ved seg.
   Skal nevne noen ting nå – noen som er helt vanlige i forkynnelsen i våre sammenhenger: Ditt ja til Jesus må også være et nei til verden! Ja men, er ikke det sant? Jo, men du må først ha klart for deg her, at verken ditt ja til Jesus eller ditt nei til verden er den grunn til frelse Gud har lagt for deg! Frelsesgrunnen Gud har lagt for deg, det er Kristus. Altså er det Hans ja til deg. Alt annet er en eventuell frukt av dette.

E.K.

   En annen ting du kan høre er: Ditt forhold til Bibelen, det er ditt forhold til Jesus, og da i den betydning at er du ikke glad i å lese i Skriften – ja, så er du ikke glad i Jesus heller. Det måles altså på ditt forhold til Guds ord i den forstand. Men hva da med den dagen da du knapt orker å lese og be – er det da et sant uttrykk for ditt forhold til Jesus den dagen? Nei, det er vel ikke noen tid du sukker og klager så inderlig av hjertet til Ham som nettopp da du har det slik, ikke sant?
   Hva som egentlig menes med det, er at du kan ikke ha ett forhold til Jesus, og et helt annet til Hans ord, det vil si til det Han har forkynt i hele sitt ord. Du kan ikke prise Jesus samtidig som du forkaster noe av det Han har forkynt deg.
   Men her er altså så mye lovisk forkynnelse ute og går, og vårt gamle menneske finner nettopp disse ting som da kommer frem så rimelige, at det uten videre underlegger seg dem.
   Så må du gjerne oppfordres til å lese ofte i Skriften, men ikke for å ha en gjort gjerning ved det, men fordi Han har lovt at Han vil møte deg der, og at det derfor ikke er forgjeves – heller ikke de ganger da du ikke opplever å få noe.

   Hvorfor sier jeg deg disse ting nå? Fordi jeg tror – og gjerne ville tro så mye fastere – på det apostelen skriver til oss her: «Vårt ord til dere er ikke både ja og nei!» Og det begrunner han også kraftig før han skriver det: «Så sant Gud er trofast!» (v.18). Er det ved Jesus alene du har din frelse fra Gud – ja, så er det jo ved Jesus alene, og ikke noe annet i tillegg. For eksempel hvor flink du er til dette eller hint. Hvor alvorlig du tar dette eller hint osv. Nei, nettopp på grunn av dette gamle menneskets mange brister vender du det ryggen og flyr til den fristaden skjønne, Frelserens vunder og sår, i stedet! Det – det – er en sann omvendelse. Og det er også den daglige omvendelse du er kalt til.

   Guds ord har mange gode leveregler, og vi er kalt til å gi akt på dem og innrette oss etter dem, men det er ikke det vi skal bli frelst ved. Da ville du jo nettopp bli frelst ved gjerninger. Ved gjerninger i tillegg til Jesu gjerning.
   Det kunne jo hende jeg var bedre både til å forstå og å leve etter disse levereglene enn deg – altså sto det da bedre til med meg enn med deg. Dette er jo fullstendig lovens vei! Men det er det mange som ikke ser.
   Sett nå at lyset fra oven falt på et slikt forhold, og vi fikk se at jeg av den grunn var mer fornøyd med mitt kristenliv enn med Jesus, mens du på grunn av din svakhet var mindre fornøyd med deg selv enn med Jesus – hvem sto det da best til med?

   Paulus er en så velsignet broder i det at han innprenter så ofte. Det er så om å gjøre for ham at tilhørerne må bli plantet i Jesus alene. Som han skriver til og minner galaterne om, at han malte Kristus for deres øyne som korsfestet. (Gal 3:1). Galaterne som nettopp hadde blitt ofre for lovisk forkynnelse.

   Til slutt: Sier jeg nå at du bare kan gå bort å synde fritt? At du nå kan gå hen og kaste deg i verdens armer? Nei, men at du aldri må la din egen svakhet og dine egne fall få drive deg bort fra Ham som har kjøpt deg til Gud med sitt blod, nettopp fordi du er så svak. At Han - som vi leser i teksten vår - ikke er både ja og nei! Han tar imot deg! Ja, det er Han som bevirker dette at du ikke kan slå deg til ro borte fra Ham.

   Et sterkt ord om frelsesgrunnen fra Guds eget ord til slutt: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Vi elsker fordi Han elsket oss først.» (1 Joh 4:9-10, 19).
   Og så Lina Sandell:

   Alt anna det er utrygt, alt anna sviker meg,
men einast nåden din er stø og stendig.
Visst har eg lite elska og lite ottast deg,
og enno er min kjærleik høgst elendig.
Men du har ikkje grunna mitt barnekår på den -
då hadde eg gått under, men sjå, eg lever enn!
Eg einast av din frie nåde lever.